Norrøn mytologi

Loke
Loke er en sentral del av norrøn myologi. Han er opprinnelig en Jotun, men får magiske krefter etter at han som ung blander blod med Odin. Han er dermed en slags halvgud blant æsene. Loke er en slu og bedragersk skikkelse som kan skape seg om, og han steller i stand mange problemer for æsene. Han er blant annet medvirkende til Balders død. Han er misunnelig på Balder, som er den vakreste og mest godhjertede av alle gudene. Balders mor har fått alt levende og dødt i verden til å love at de aldri skal skade Balder, men hun har ikke spurt mistelteinen. Dette får Loke greie på, og han narrer derfor Balders bror til å skyte på Balder med en pil av misteltein. Balder faller død om, men kan få komme tilbake fra dødsriket dersom hele verden sørger over ham. En gammel trollkjerring nekter imidlertid å sørge, og dette viser seg å være Loke i forkledning. Æsene fanger til slutt Loke, og binder ham fast. De henger så en orm over hodet hans slik a giftig eter drypper ned på ham. Lokes kone Sigyn holder en skål under ormens hode, men hver gang hun tømmer skålen drypper giften ned på Loke. Han vrir da så kraftig på seg at det blir jordskjelv. Dette er Lokes skjebne frem til Ragnarok.

Norrøn kosmologi
I norrøn mytologi så man for seg at verden hadde tre nivåer. Det ene lå over det andre – omtrent som en stabel med tallerkener. På toppen hadde man æsene, som er de gudene som bodde i Åsgard. På dette nivået befant også Vanaheim og Alvheim seg. Nivået under bestod av Midgard – der menneskene bodde, samt Jotunheimen, Svartalvheim og Nidavellir. På det nederste nivået fant man det kalde Nivlheim. Mellom Åsgard og Midgard gikk det en bro som hette Bivrost. Yggdrasil – verdenstreet – vokste gjennom alle nivåene. Grenene og røttene spredte seg utover hele jorden.

Norrøn mytologi
Norrøn mytologi er full av fortellinger om konflikter mellom guder og jotner, og konflikter mellom kaos og orden. Det er ikke alle av fortellingene som har blitt like godt bevart, men de har satt sine tydelige og dype spor på den engelsktalende verden. Blant annet er flere av ukedagene på engelsk oppkalt etter norrøne guder. Etter Romerrikets fall spredte de germanske folkeslagene seg i Europa, og dermed spredte språket, mytene, folketroen og religionen seg også. I England og på fastlandet ble folket forholdsvis tidlig omvendt til kristendommen, og man har dermed bevart få opplysninger om folketroen i disse områdene. Går man derimot til Norge, Sverige, Danmark og Island – hvor kristendommen ble innført mye senere – kan man danne seg et godt bilde av den norrøne mytologien. De viktigste skriftlige kildene kommer fra 1200-tallet. Forfatterne var da kristne, og de fleste kom fra Island, hvor interessen for den gamle folketroen holdt seg lengst. Snorre Sturlasson er den som har gitt oss det klareste bildet av den norrøne mytologien.

Odin
I norrøn mytologi er Odin den høyeste guden. Han er skapelsens gud, og også guden for kunnskap, diktning, krig og trolldom. Odin ofret det ene øyet sitt for å drikke av kunnskapens brønn, og på denne måten fikk han viten om den verden han hadde skapt.

Runer i norrøn mytologi
I norrøn mytologi ble Odin sett på som de store trolldomsguden, og det var han som etter sigende oppfant runene. Dette skjedde etter at han hadde gjennomgått en fryktelig selvofring – han hang på verdenstreet Yggradil i ni netter. Man mente at runene var magiske, og at man kunne trollbinde andre ved å riste runer mot dem. Det å bære runer på seg virket beskyttende. Det nordiske runealfabetet var konstruert slik at det kunne skjæres inn i gjenstander i rette linjer. Runer ble ikke brukt til lange inskripsjoner, men man finner ofte runetegn på våpen, bautasteiner og trepinner som ble brukt i handel.

Skjebne i norrøn mytologi
Skjebnens innflytelse er svært viktig i norrøn mytologi. Skjebnen var forutbestemt og den kan ikke på noen måte unngås. Verdens undergang – Ragnarokk – var for eksempel uunngåelig. Skjebnen til enkeltmennesker ble bestemt av nornene – kvinnelige ånder som var tilstede hver gang et barn ble født. Nornene fordelte hell og uhell, og forskjeller i menneskers liv var forårsaket av at gode norner tildelte gode liv, mens onde norner ga folk uhell. Folk godtok sin skjebne med mot og humor. Helter fikk mye ære ved sin død, og aller mest ære fikk de dersom de møtte døden med en vittig kommentar.

Tor
Tore er tordenguden i norrøn mytologi. Han var den sterkeste av alle gudene, og oppgaven hans var å beskytte verden. Han blir gjerne forbundet rettferdighet, lov og orden. Hammeren hans, Mjølne, var til viktig hjelp i kampen mot jotnene. Jotnene truet til stadighet både gudenes og menneskenes verden, og Tor ønsket derfor å tilintetgjøre dem. Guder i trøbbel kunne tilkalle ham, og han ville da straks komme dem til unnsetning. Tor var veldig stor, og han hadde rødt hår og rødt skjegg. Blikket hans var vilt og rødglødende. I nordiske graver har man funnet amuletter av sølv og andre metaller som er utformet som torshammere. Dette tyder på at folk stolte på Tors beskyttelse.

Valkyrjene
I norrøn mytologi mente man at det var valkyrjene som, på vegne av Odin, valgte ut de som skulle dø i kamp. Ordet valkyrje betyr ”den som velger ut de slagne”. Valkyrjene var kvinnelige ånder som dro ut på slagmarkene. De fulgte Odins vilje, og førte de falne krigerne til Valhall. I Valhall ga valkyrjene mat og drikke til de slagne.