Mediumprofil 6-2026 Inger Ane hadde «alt» – men én meditasjon fikk henne til å se livet med nye øyne!
829 95 717
(NOK 35.90 per min)
Betaling via mobilregning og faktura
21 05 87 17
(NOK 32.90 per min)
Kjøp ringekreditt her
Av: Leif B. Kristiansen Freyvoll
27. oktober 2026
Inger Ane Sletten ble født på Finnsnes i Troms i 1964. Da hun var fire år, flyttet familien til Stavanger, men minnene om fjell, hav og dyr har fulgt henne videre hele livet. Hun forteller om en barndom tett på hunder, katter og kaniner, samt en særlig fascinasjon for hester. For henne ble møtet med naturen også begynnelsen på noe hun senere skulle forstå som en spirituell sensitivitet.
– Jeg opplevde en ordløs kommunikasjon med dyrene. Det var noe naturlig og rent ved den kontakten, forteller hun.
Hun husker særlig en episode fra hun var fire eller fem år gammel. En mann var på besøk hjemme og fortalte en historie. Mens hun satt og lyttet, opplevde hun plutselig en sterk indre fornemmelse av at det han fortalte, ikke stemte. Det var ikke ordene hun reagerte på, forklarer hun, men helheten. Det var stemmen, kroppsspråket og stemningen.
– Plutselig fikk jeg en helt klar indre stemme som sa: «Jeg hører hva du sier, men jeg vet at du lyver.»
I voksen alder har hun tolket slike erfaringer som en tidlig form for intuisjon.
– Jeg kaller det «skurr». Noe stemmer ikke helt med det som blir uttrykt. Det kan ligge i energien, kroppsspråket eller bare være en indre følelse.
For Inger Ane handler spiritualitet derfor ikke først og fremst om noe fjernt eller overnaturlig. Hun beskriver det snarere som en oppmerksomhet på det som skjer under ordene og på hvordan mennesker forholder seg til seg selv, hverandre og livet rundt dem.
Reisen til India
Da hun var 25 år gammel, tok livet en ny retning. Kjæresten hennes på den tiden var opptatt av den indiske guruen Osho og oppfordret henne til å reise til India. Inger Ane beskriver seg selv som nysgjerrig og søkende. Sammen med en svensk kvinne dro hun til Pune, den gang ofte omtalt som Poona, der Oshos miljø hadde tiltrukket seg mennesker fra en rekke land. Hun deltok i meditasjon, tai chi, healing og ulike øvelser knyttet til selvutvikling og bevissthet. Det var ikke nødvendigvis svarene hun fant der som fikk størst betydning.
– Det kanskje viktigste jeg tok med meg, var at spiritualitet også må være jordet. For meg betyr det at et spirituelt liv ikke kan skilles fra kropp, relasjoner, arbeid, ansvar og hverdagsliv. Det holder ikke bare å søke oppover eller innover. Vi trenger bakkekontakt.
India-oppholdet ble derfor ikke en ferdig spirituell identitet, men oppholdet sådde et frø. Etter hjemkomsten fulgte mange år hvor familieliv og hverdagsansvar fikk større plass.
Tre døtre og en travel hverdag
Inger Ane ble etter hvert mor til tre jenter. Hun var samboer, hadde mye tid hjemme med barna og begynte senere å jobbe igjen. Som for mange småbarnsforeldre ble hverdagen en øvelse i logistikk. Arbeid, barn, aktiviteter, hus og hjem skulle gå opp, samtidig som samboeren hadde en jobb som innebar mye reising. Midt i dette begynte hun å kjenne at noe i henne krevde oppmerksomhet. Hun oppsøkte en healer etter anbefaling fra andre. Hun beskriver møtene som starten på en prosess hvor gamle erfaringer og følelser kom nærmere overflaten.
I 2009 begynte hun på en modulbasert utdanning innen sjamanistisk healing. Fire år senere tok hun utdanning innen hatha-yoga og mindfulness. Senere fulgte kurs og opplæring med gong, og i 2019 begynte hun på kundaliniyoga-utdanning ved Northern Light i Oslo. Det som hadde startet som en personlig søken, ble gradvis også en del av arbeidet hennes. Hun startet egne yogakurs og kjøpte sin første symfoniske gong. Overgangen fra elev til lærer ble viktig. Men den største forandringen skulle først komme noen år senere.
Fanget i en iglo
Under kundaliniyoga-utdanningen mediterte hun mye. I en av meditasjonene fikk hun opp et indre bilde som fortsatt står svært klart for henne. Hun så seg selv liggende inne i en gjennomsiktig iglo av plastelina. Utenfor kunne hun se stjerner, Melkeveien og et stort univers badet i fiolett lys. Selv var hun en løvinne.
– Men jeg klarte ikke å reise meg.
Hun beskriver opplevelsen som både symbolsk og dypt personlig. På dette tidspunktet hadde hun og samboeren vært sammen i rundt 20 år. De hadde barn, hus, bil, hage og økonomisk trygghet, mye av det som ofte forbindes med et godt og vellykket familieliv. Likevel opplevde hun under meditasjonen at dette ytre bildet ikke lenger samsvarte med det hun følte på innsiden.
– Jeg så hvordan mye av livet mitt var bygget på forestillinger om hvordan et godt liv skulle være. Prestasjon, trygghet og forventninger.
Hun beskriver det som en oppdagelse av at hun hadde levd stadig mer på automatikk.
– Det jeg hadde oppfattet som lykke, kjentes plutselig som nummenhet.
I meditasjonen stilte hun seg spørsmål hun mener hun lenge hadde unngått:
Hva gir meg egentlig liv?
Hva gir meg glede og vekst?
Hvem er jeg dersom jeg ikke lenger skal leve etter forestillingen om hvem jeg burde være?
Så forandret bildet seg. Hun forteller at en hånd plutselig kom gjennom veggen i igloen og berørte magen hennes. Samtidig hørte hun latter.
– Det var en spontan og varm latter. Jeg opplevde at den vekket livskraften i meg igjen. I det indre bildet reiste løvinnen seg og gikk ut av igloen. For Inger Ane ble opplevelsen et symbol på forskjellen mellom å eksistere og å leve.
Da livet måtte bygges på nytt
Opplevelsen førte ikke til en rask eller enkel løsning. Tvert imot beskriver hun de neste fem årene som en krevende periode med store følelsesmessige endringer. Hun opplevde forelskelse, et nytt samboerskap og nye erfaringer, men mener samtidig at hun på nytt kom inn i mønstre hvor hun mistet kontakten med seg selv. Veien tilbake ble lang.
– Jeg måtte bygge meg selv opp igjen, stein for stein.
Hun begynte å stille spørsmål ved gamle forestillinger om kjærlighet, identitet og hva hun trengte fra andre mennesker. En av de viktigste erkjennelsene, sier hun, var at egenverd ikke kunne hentes utelukkende fra en partner eller relasjon.
– Kjærligheten til meg selv kunne ikke komme fra et annet menneske. Den måtte begynne i meg selv.
Hun beskriver perioden som en prosess hvor både gamle relasjoner og gamle selvbilder ble utfordret. Noen mennesker forsvant ut av livet, mens andre relasjoner ble viktigere. Familien og nære venner fikk stor betydning.
– De holdt rundt meg og hjalp meg på en måte som gjorde det mulig for meg å hjelpe meg selv.
Hun legger særlig vekt på det hun lærte om grenser, sårbarhet og egenkjærlighet. I ettertid ser hun disse erfaringene som et vesentlig grunnlag for arbeidet hun gjør i dag.
– Jeg tror ikke lenger at spiritualitet handler om å komme seg bort fra livet. For meg handler det om å komme nærmere det. Kroppen, følelsene, relasjonene og valgene vi tar.
Med gong, ild og natur som ramme søker Inger Ane Sletten ro, nærvær og kontakt med egen livskraft. For henne handler spiritualitet om å være til stede i kroppen, lytte innover og samtidig stå støtt i hverdagen. Foto: Privat
Lytter etter det som ligger under
I dag arbeider Inger Ane som spirituell veileder. Hun beskriver møtene som samtaler hvor hun forsøker å kombinere intuisjon, refleksjon og spirituelle verktøy. Hun bruker blant annet tarotkort og det hun selv omtaler som klarsyn. Hun sier at hun opplever å motta intuitiv informasjon fra det hun kaller «Spirit». For Inger Ane er ikke dette ment som en fasit.
– Jeg forsøker ikke å fortelle mennesker hvordan livet deres skal bli. Jeg prøver heller å belyse det jeg får inn, slik at personen selv kan kjenne etter hva som gir mening.
Hun bruker blant annet tarotkortene som et verktøy for refleksjon over fortid, nåtid og mulige veier videre. Dermed legger hun også vekt på klientens egne valg.
– En veiledning handler for meg ikke om å få et ferdig svar. Det handler om å få øye på muligheter, mønstre og valg.
Det er et gjennomgående tema når hun beskriver arbeidet sitt. Ideen om at mennesker ikke nødvendigvis trenger noen som forteller dem hva de skal gjøre, men noen som hjelper dem til å se sin egen situasjon klarere.
Kjærlighet, grenser og egenverd
Kjærlighet og relasjoner er blant temaene mennesker oftest tar opp med henne. Spørsmålene kan handle om alt fra usikkerhet og samliv til brudd, lengsel og vanskelige valg. Inger Ane forsøker da å vende oppmerksomheten tilbake til den som søker råd:
Hva trenger jeg?
Hvor går grensene mine?
Hvilke verdier er viktige for meg?
Og hvor mye av meg selv gir jeg bort for å bli elsket?
For henne handler egenkjærlighet ikke bare om selvfølelse, men også om evnen til å sette grenser.
– Mange har lært at det å sette seg selv først er egoistisk. Jeg ser det annerledes. Å ta vare på seg selv og gi seg selv plass kan være en forutsetning for å møte andre tydeligere og mer ærlig.
Hun mener det blir lettere å være i en sunn relasjon når man selv har et klarere forhold til hvem man er og hvilke behov man har. Dette er også erfaringer hun henter fra sitt eget liv.
– Jeg har selv måttet lære hvor grensene mine går. Derfor er dette ikke bare teori for meg.
Trekker en tydelig grense ved sykdom
Når samtalene berører alvorlig sykdom, understreker hun at det finnes grenser for rollen som spirituell veileder. Hun sier hun ikke stiller diagnoser, ikke behandler sykdom og ikke ønsker å gi mennesker forventninger om helbredelse.
– Dersom noen har symptomer eller er bekymret for helsen sin, skal det tas opp med lege.
Hun mener det likevel kan være mulig å snakke om hvordan sykdom, stress eller krevende livssituasjoner påvirker følelsene og livet rundt den som rammes. For henne er skillet viktig: Spirituell veiledning kan være en samtale om erfaringer, livssituasjon og mening, men skal ikke erstatte medisinsk hjelp, men kan være et bidrag til healingprosessen man står i.
Inger Ane Sletten har hatt en sterk tilknytning til dyr helt siden barndommen. Møtet med hester gir henne ro, nærvær og en følelse av den ordløse kontakten hun mener har fulgt henne gjennom livet.
Foto: Per Heimly
Døden som en del av livet
Døden er et annet tema som kan komme opp. Her er hun åpen om sitt eget spirituelle ståsted. Hun tror på en sjel og på at bevisstheten fortsetter etter den fysiske døden. Samtidig understreker hun at dette er hennes tro – ikke noe hun ønsker å presentere som en fasit for klientene.
– Mennesker har forskjellige forhold til døden. Jeg prøver å møte dem der de er. For meg henger døden sammen med et større tema om forandring. Kroppen forandres hele tiden. Livsfaser avsluttes. Relasjoner endres. Mennesker kommer og går. Når vi tør å inkludere døden som en del av livet, tror jeg også vi kan bli mer oppmerksomme på selve livskraften.
Hun sier samtidig at det finnes spørsmål hun verken kan eller ønsker å svare på.
– Jeg synes det er viktigere å være ærlig enn å late som jeg vet.
En spiritualitet med bakkekontakt
Gjennom historien vender Inger Ane stadig tilbake til det samme ordet: livskraft. For henne rommer begrepet både den fysiske kroppen, følelsene, kreativiteten og opplevelsen av å være i kontakt med seg selv. Hun beskriver sin egen spiritualitet som en tro på en større kraft, men uten å knytte den til én bestemt religion.
– Noen kaller den Gud, andre Allah, universet eller noe helt annet. For meg handler det om fred, kjærlighet og takknemlighet.
Samtidig tror hun ikke at mennesker kan kontrollere alt som skjer.
– Vi kan ikke alltid bestemme hva livet bringer oss. Men vi har en frihet i hvordan vi møter det.
Det er kanskje her reisen fra barndommens naturfølelse, via India, familieliv, yoga og de store personlige omveltningene samles i én tanke: Spiritualitet må kunne leves. Ikke bare under meditasjon eller på kurs, men når oppvasken skal tas, forholdet knirker, grensene utfordres eller livet tar en annen retning enn planlagt.
Vil skrive sin egen historie
Nå ønsker hun å samle erfaringene sine i bokform. Hun har meldt seg inn i en skriveklubb og arbeider med tanken om en veilederbok basert på sin egen livsreise fra India og familieliv til healing, yoga, kjærlighet, brudd og nye begynnelser. Hun understreker at målet ikke er å lage en oppskrift på hvordan andre skal leve. Snarere ønsker hun å bruke egne erfaringer som utgangspunkt for spørsmål leseren kan stille seg selv.
– Jeg vil ikke skrive en bok som forteller mennesker hvordan de skal leve. Jeg ønsker å dele erfaringer og kanskje gi verktøy som kan hjelpe mennesker til å lytte mer til sin egen indre stemme.
Hun finner også inspirasjon i musikken. Mari Boine, Ólafur Arnalds, Fay Wildhagen, Jacob Collier og Coldplay er blant artistene hun trekker frem. Fellesnevneren er, slik hun opplever det, evnen til å skape kontakt mellom mennesker. Hun vender også tilbake til Shunryu Suzukis klassiker Zen Mind, Beginner’s Mind og tanken om å møte verden med et åpent og undersøkende sinn.
– Vær tro mot deg selv
Når Inger Ane skal formulere hva hun selv har lært av reisen, vender hun igjen tilbake til den indre løvinnen. Hun mener mennesker lett kan bli fanget i forestillinger om hvordan livet bør se ut, hva man bør eie, hvordan et forhold bør fungere, hva andre forventer og hvilken rolle man skal fylle. For henne ble oppgaven å skille mellom livet slik det så ut utenfra, og hvordan det faktisk opplevdes innenfra. Det betyr ikke at alle skal bryte opp fra livet sitt eller gjøre dramatiske endringer, understreker hun. Snarere handler det om å våge å undersøke om livet man lever, også er ens eget. Hennes råd er enkelt formulert:
– Vær tro mot deg selv og din egen sjel. Våg å sette grenser i kjærlighet, ta din egen plass og lær å nære deg selv med egenkjærlighet.
For kanskje, sier hun, er det nettopp der spiritualiteten begynner. Ikke nødvendigvis i jakten på stadig nye svar. Men i arbeidet med å bli bedre kjent med den man allerede er.