Mediumprofil 4-2026 Anne spålinje, blir aldri ferdig med å ta vare på andre!

829 95 721 (NOK 35.90 per min)
Betaling via mobilregning og faktura

21 05 87 21 (NOK 32.90 per min)
Kjøp ringekreditt her

Av: Leif B. Kristiansen Freyvoll
18. juni 2026

Anne kaller seg ikke klarsynt på teletorget. Ikke healer. Ikke rådgiver heller, egentlig. Hun liker ikke store titler. Hun heter ikke «Anne» heller. Hun ønsker å være anonym både av hensyn til privatlivet, men Medium kjenner identiteten hennes.

– Nei, jeg titulerer meg ikke som noen ting, sier hun.

Likevel har kundene ringt henne i over 30 år for å få råd om kjærlighet, økonomi, sykdom, familie, sorg og alt det som kan bli for tungt å bære alene. Noen av dem har fulgt henne gjennom skilsmisser, nye ekteskap, dødsfall, konflikter og livskriser. Mange kommer tilbake igjen og igjen. Hun bruker kort og intuisjon, men er like opptatt av ordene hun velger.

– Du skal veie ordene dine nøye. Du vet aldri hvem du har på den andre siden av tråden, sier hun.

Det er kanskje nettopp derfor folk ringer. Ikke bare fordi hun ser i kortene, men fordi hun selv har levd et liv der hun tidlig måtte lære forskjellen på store og små problemer. Hun vet hvordan det er når alt raser. Hun vet også at livet likevel kan gå videre.

– Jeg er optimist. Uansett hvordan livet er, så finnes det en løsning. Men du må ikke sette deg ned og synes synd på deg selv.

Hun sier det ikke som en floskel. Mer som en erfaring hun har betalt dyrt for.

En start på livet som kunne endt annerledes

Anne ble født i 1951 i Nord-Troms. Hun var tvilling og hadde flere søsken. Familien ble tidlig splittet. Som spedbarn var hun syk, underernært og rammet av lungebetennelse. En gang trodde de hun var død og la henne i lik-kjelleren. Hun var da fire år gammel, men en sykepleier oppdaget at det fortsatt var liv i henne og tok henne med seg hjem. Etter det begynte det Anne selv kaller «fosterhjemskarrieren», med sin nordnorske mørke humor.

– Jeg var innom 10–11 fosterhjem før jeg fikk et stabilt liv som fireåring.

Noen barn vokser opp med røtter. Anne vokste opp med flyttinger. Søsknene ble spredt. Tvillingsøsteren og en eldre søster bodde andre steder. Selv var hun så syk at hun opplevde at ingen ville ha ansvaret for henne.

– Jeg ble flyttet hit og dit. Helt til jeg fikk et fast tilholdssted.

Det var rot i papirer, dåp og registrering. På en eller annen måte «falt hun ut» av systemet, og identiteten hennes ble først bekreftet da hun var voksen.

– Jeg var ikke registrert i noen papirer. Jeg ble døpt to ganger, men sto ikke i kirkebøkene. Tvillingsøsteren min fikk to dåpsattester. Jeg fikk ingenting.

Barnet som måtte bli voksen

Barndommen var ikke bare mørk. Hun hadde et tilholdssted med dyr, gårdsarbeid og mennesker rundt seg. Men roen var skjør. Ansvaret kom tidlig. Det ble lange og tunge dager.

– Fordi jeg var størst, het det at jeg skulle passe ungene, være med i fjøset og gjøre det som måtte gjøres på gården. Det var tungt arbeid for en unge.

Det var hest, ikke traktor. Kroppsarbeid, ikke maskiner. Hun lærte å bruke både hendene og viljen. Senere skulle hun bygge, sy, male, dyrke blomster og ordne det som måtte ordnes. Det er kanskje derfor hun aldri har hatt særlig sans for setningen «jeg klarer det ikke».

– Det skal du aldri si. Først prøver du! Etterpå kan du se om du klarte det eller ikke.

Den virkelig store prøven kom da hun var 13 år. Moren dro og hun satt igjen med ansvaret for yngre søsken.

– Da var det et helvete. Jeg trodde verden skulle rase sammen.

Hun hadde ett år igjen på skolen. Samtidig passet hun barn, fjøs og hjem. Minstebroren var liten. Hun fikk lite hjelp fra kommunen. Hun fikk en lapp som hun kunne handle for 500 kroner for i butikken.

– Det var ikke mye å leve av, det skal jeg si deg. Men vi overlevde.

Redselen for at søsknene skulle bli spredt igjen

Et ord går igjen når hun snakker om ungdomstiden: ansvar. Et annet er redsel. Anne fikk panikk for at søsknene skulle bli spredt igjen. Det ble drivkraften. Hun skulle holde folk samlet. Hun skulle være den døren som sto åpen når andre dører lukket seg.

– Det som kommer inn for mine dører, skal helst ikke ut igjen.

Det har vært en styrke. Det har også vært et problem.

– Noen sier at jeg driver hotell, sier hun.

Hun ler, men bak latteren ligger et tøft liv som har kostet å leve. Brødre, søstre, barn, barnebarn, fosterbarn, svigermor og andre har i perioder vært en del av hennes ansvar. Hun har hatt vanskelig for å si nei.

– Jeg har vært for snill. Altfor snill.

Men hun sier det ikke med bitterhet. Mer som en nøktern konstatering. Anne utdannet seg til hjelpepleier og jobbet på sykehjem og sykehus. Omsorg ble både yrke og skjebnen hennes.

– Det viktigste for meg er at jeg kan støtte menneskene jeg har rundt meg.

Flyttet sørover

Høsten 1974 forlat hun Nord-Norge. Da var hun gift og hadde to barn. Senere fikk hun ett barn til. Hun flyttet til Østlandet, og det er der hun stort sett har bodd siden. En periode bodde hun også i Nederland på grunn av mannens arbeid. Hun ble skilt i 1990 og giftet seg på nytt i 2001. Men privatlivet lar seg ikke fortelle som en enkel familiehistorie. Det er en fortelling om barn, fosterbarn, barnebarn, sykdom, dødsfall, rus, selvmord og mennesker i krise. Mange av detaljene er for sterke og private til å gjengis her. Selv snakker hun åpent, men også med litt distanse. Hun har stått i for mye til å pakke alt inn.

Hun har mistet nære mennesker til kreft. Hun har holdt mennesker hun er glad i, mens livet ebbet ut. Hun har tatt imot barn som hadde opplevd det verste barn kan oppleve. Hun har kjempet mot systemet, helsevesenet og praktiske problemer.

– Jeg kan ikke alltid hjelpe økonomisk. Men jeg kan være en støtte for de fleste som trenger det.

I over 30 år har mennesker ringt Annes spålinje for råd om kjærlighet, økonomi, sorg og livskriser.

Begynte på teletorget

I 1992 begynte hun å jobbe på teletorget. I starten var dette en annen tid, med andre tekniske løsninger og mindre regulerte ordninger. Hun ble svindlet av en person som skulle hjelpe henne med regnskap og praktiske forhold. Siden har hun fortsatt på teletorget, men med avbrekk når sykdom, kreftbehandling, begravelser og familiekriser har gjort det nødvendig å trekke seg unna.

– Jeg har hatt med meg mange av de samme kundene siden jeg begynte i 1992. Jeg har fulgt dem gjennom skilsmisser, elendighet, fødsler, nye skilsmisser, dødsfall og alt mulig.

Det er ikke bare «spådom» hun mener folk søker. Ofte handler det om å snu det negative. Mange ringer når de står fast i konflikter som kjærlighet, økonomi, arv, advokater, huskjøp, helsevesen og familiebråk.

– De slåss med advokater, med unger, med gubber og kjerringer. Det er mye økonomi, mye arv, mye rettssaker og mye kjærlighet.

Noen spør om partneren er utro. Da er hun forsiktig.

– Du kan ikke bare si rett ut at noen er utro. Jeg kan se masse folk rundt et menneske, både kvinner og menn, men det betyr ikke at han eller hun er utro. Jeg omgås også folk uten at jeg er utro av den grunn, sier Anne, og legger til at en slike samtaler krever dømmekraft.

– Noen ganger kan jeg si mer. Men du må være varsom med det du sier.

Å gi håp uten å love for mye

Når hun beskriver forholdet til dem som ringer, bruker hun ordet balanse. Hun vil ikke pynte på alt. Men hun vil heller ikke gjøre mennesker mer redde enn de er.

– Du skal ikke gjøre dem altfor optimistiske. Du skal ikke si at alt bare går bra. Men du skal heller ikke dra dem ned.

Hun vet at et problem ikke er like stort for alle andre. Noen rister det av seg. Andre går i stykker av det. Det som er et lite problem for én, kan være stort for en annen. Det hun forsøker å gi, er håp. De fleste prøver å få et håp i mørket. Særlig varsom er hun når mennesker spør om død og alvorlig sykdom. Hun sier hun aldri vil slå fast dramatiske ting. Hun prøver heller å lede dem tilbake til livet gjennom behandling, frisk luft, noe vakkert å se på, noe som kan bryte det negative og mørke.

– Gå ut. Se på noe fint. Ikke grav deg ned i mørket, sier hun.

– Noen ting har jeg ikke lov til å svare på. Og noen ting bør dere ikke bruke penger på å spørre meg om.

«Anne» liker å stelle med blomster i hagen. For henne handler det om å skape noe vakkert, få ting til å gro og finne ro i det enkle. Foto: Leif Kristiansen Freyvoll

Mellom himmel og jord

Hun er ikke opptatt av å framstå som alternativ. På spørsmål om hun ser på seg selv slik, svarer hun nei. Likevel tror hun ikke alt kan forklares.

– Jeg tror det må være noe mellom himmel og jord som har holdt en hånd over meg. Med alt dramaet jeg har hatt rundt meg, og alt jeg har stått i.

Hun forteller at ting noen ganger kommer til henne i drømmer. Særlig når det gjelder familien. Da vet hun hva som skjer og er forberedt. Noen ganger sier hun fra. Andre ganger er hun stille. Det er ikke verdt å skremme folk. Denne delen av livet er ikke preget av store ord. Den er nesten jordnær. Hun beskriver ikke åndelighet som en identitet, men som en erfaring, noe som kommer, noe hun merker, noe hun forsøker å håndtere med varsomhet. Hun gikk også til psykolog i flere år for å forstå sitt eget liv.

– Jeg måtte forstå alt rundt meg. Hvorfor ting skjedde, og hvordan jeg skulle løse det. Psykologen mente at historien min kunne være til hjelp for andre. Selv var jeg ikke klar den gangen til å snakke. Det var for vanskelig å pirke i alt det vonde.

Å se mennesket bak

Når hun skal beskrive sin beste egenskap, svarer hun ikke «styrke», selv om det ville vært nærliggende. Hun svarer at hun klarer å se mennesket bak masken.

– Selv om de er forbrytere eller hva de nå er, så ligger det et menneske bak alt. Det er et hjerte som slår. Jeg har snakket med mennesker i fengsel. Med leger, professorer, politikere og skuespillere. For ikke å snakke om eldre kvinner som går på bedehuset og likevel ringer for å spørre om kjærlighet. De vil bli sett. Og hvem ønsker ikke det?

Hun mener mange mennesker havner i en karusell de ikke klarer å komme seg ut av. Rus, skilsmisse, tap av barn, konflikter, ensomhet og gamle sår kan gjøre mennesker til noe eller noen de ikke ønsket å bli.

– De har jo ikke vært sånn da de var små.
Dette perspektivet er kanskje et av de tydeligste sporene fra hennes egen barndom. Hun vet at et menneske kan bli flyttet, oversett, forlatt og likevel fortsette. Hun vet også at det kan sette spor.

På spørsmål om hva som gjør henne sint, kommer svaret raskt.

– Urettferdighet. Og utroskap. Hvis mannen min hadde vært utro, så er det ikke noe vits i å be om nåde.

Det er sagt med både alvor og nordnorsk kraft. Hun har sett for mange relasjoner gå i oppløsning, for mange mennesker som bruker hverandre, for mange konflikter der voksne glemmer barna. Barnas plass i de voksnes drama opptar henne. Hun vet hvordan barn rammes når voksne svikter.

– Det går mer utover ungene enn de voksne som slåss.

Først nå «seg selv»

Når hun ser framover, er det med en ny erkjennelse: Hun har gjort mye av oppgaven sin. Hun har fått barn, barnebarn og oldebarn. Hun har fostret opp barn som trengte henne. Flere av dem er etablert med hjem og familie.

– Da føler jeg at jeg har gjort oppgaven min. Nå prøver jeg å ta litt mer vare på meg selv. Jeg har glemt meg selv i alle år. Jeg var 70 år første gang jeg reiste på ferie uten barn. Det ble nesten komisk. Vi satt der og visste ikke hva vi skulle gjøre. Det var ingen som skulle ha is, ingen som skulle i bassenget, ingen som skulle noe. Vi var så vant til at alt handlet om unger.

Senere kjøpte hun og mannen bobil og begynte å reise.

– Da fikk vi sett litt av verden. Det var fint.

Anne liker å sy, male, stelle med blomster og bygge. Hun har bygd hus, ordnet uteplasser og skapt seg et hjem. Selv når hun leier, bygger hun platting hvis hun får lov.

– Jeg liker å få ting til.

Drømmene er fortsatt konkrete. Hun kunne tenke seg til enten Svalbard eller India. Hun er nysgjerrig på kultur, gamle byggverk, numerologi og steder med historie.

– Jeg liker å gå rundt og se. Selv om jeg ikke kommer inn i bygningene, kan jeg se fasadene, forteller Anne, som fyller 75 år i september.
Livet kunne vært fortalt som tragedie. Det ville vært sant, men ikke hele sannheten. For i hennes egen fortelling er det ikke nederlaget som står igjen. Det er overlevelsen. Omsorgen. Staheten. Viljen til å finne en løsning.

– Ikke si at du ikke klarer det. Det er mer enn et råd fra min side. Det er en livsformel. Først prøver du. Etterpå kan du se om du klarte det, avslutter hun.