Amerikas urbefolkning

Amerikas urbefolkning

Historien om den amerikanske urbefolkningen kan med rette kalles virkelighetens western.

I en ikke alt for fjern fortid var Nord-Amerika ukjent for resten av verden, og befolket av mennesker som levde et svært annerledes liv enn folket i Europa gjorde. Fra å ha et helt kontinent som for seg selv, ble den amerikanske urbefolkningen redusert til å være kun en brøkdel av det som i dag utgjør det amerikanske og kanadiske folk. Urbefolkningen representerer titusener av år med amerikansk historie – en historie som vitner om mange rike tradisjoner – hvorav mange dessverre i dag har gått tapt.

Da den hvite mann kom til Nord-Amerika rundt år 1500, bodde det allerede 4,5 millioner mennesker der. Etter den mye omtalte massakren ved Wounded Knee i 1890 hvor amerikanske soldater nedkjempet indianerne, var tallet på urbefolkningen redusert til mindre enn 500.000. I dag er det igjen om lag to millioner av en befolkning på tre hundre millioner som regnes som urbefolkning i USA, og rundt sju millioner oppgir å ha «indiansk herkomst.» I løpet av knappe fem hundre år ble altså urbefolkningen dramatisk redusert og i stor grad ødelagt – både som direkte og indirekte følge av den europeiske koloniseringen i form av sykdom, fordrivelse, interne stridigheter, slaveri og konflikter med koloniherrene.

Vi i Vesten hadde lenge en svært feilaktig oppfattelse av den amerikanske urbefolkningens liv og tradisjoner før og under koloniseringen av Amerika. Selv om dette har forbedret seg kraftig i dag, er det fortsatt en del som først og fremst forbinder «indianerne» med bildet som har blitt tegnet av dem i utallige westernfilmer. Det amerikanske urfolkets historie er i virkeligheten mye mer sammensatt – og dramatisk – enn selv den beste westernfilm.

 

«Indianere»

Urfolket på det amerikanske kontinentet har tradisjonelt blitt kalt for indianere. Dette navnet fikk de fordi Christofer Columbus trodde han hadde kommet til en øy ved India da han nådde frem til Amerika 12. oktober 1492. Navnet indianere har hengt ved urbefolkningen helt frem til i dag, selv om de fleste nok foretrekker at man heller omtaler dem som urfolk. Menneskehetens vugge er som kjent Afrika, og herfra spredte mennesket seg etter hvert til andre verdensdeler. Man er ikke helt sikre på hvordan menneskene kom til Amerika, men regner med at de sannsynligvis enten kom til sjøs eller over en landbro som i tidligere tider eksisterte mellom Sibir og Alaska, der Beringstredet ligger nå.

Urbefolkningen i Amerika stammer fra Nord-Asia, og arkeologiske funn viser med sikkerhet at det har bodd folk både i Nord- og Sør-Amerika i minst 12.000 år. Det finnes imidlertid også usikre funn som antyder at det kan ha bodd mennesker i Amerika i så lenge som 20.000-30.000 år. Forskere mener at både dyr og mennesker stadig krysset over Beringstredet på den tiden det var tørrlagt, og at enkelte jegergrupper etter hvert slo seg til ro på den siden som nå tilhører det amerikanske kontinentet.

 

De første amerikanerne

De første amerikanerne var jegere og sankere. De spesialisere seg på storviltjakt og utviklet gjennom tusenårenes løp forskjellige samfunns- og kulturformer. De første jordbrukssamfunnene oppstod sannsynligvis i Mexico for rundt 7000 år siden, og spredte seg derfra oppover til det som i dag er USA. I de områdene som ikke egnet seg for jordbruk – blant annet vest for Rocky Mountains og rundt de store sjøene – baserte kulturene seg på jakt, fiske og sanking helt frem til vår tid.

 

Samfunnsorganisering

Slektskap var fundamentet for hvordan de aller fleste indianerstammene organiserte samfunnene sine. Kjernefamilien med mor, far og barn stod i spissen, men det var også vanlig med utvidede familier bestående av tre generasjoner. Blant jegere og sankere levde slike familier relativt selvstendig, og hadde liten eller ingen kontakt med andre gjennom store deler av året. Hos de mer bofaste stammene var samfunnet organisert i klaner, det vil si mer omfattende slektsgrupper. Fellesnevneren for de fleste stammene var likevel en forholdsvis løs organisering av lokale grupper, som hadde et felles språk og en felles kultur og som stod samlet dersom de ble truet av ytre fiender.

Når det gjelder lederskap, var dette – frem til den hvite manns ankomst – rimelig uformelt. Hos jeger- og sankerfolkene fungerte som regel den dyktigste jegeren og krigeren som en slags rådgiver for resten av stammen, og han fikk sin myndighet gjennom å være et godt eksempel for de andre og ved å være flink til å snakke for seg. Hos stammene som levde på slettene gjaldt også den samme ordningen, men da europeerne kom ble en sterkere organisering innført i kampen om territoriet. Høvdingdømmer med titler som gikk i arv fantes blant stammene i sørøst, og presset fra europeerne førte til at allianser og forbund oppstod mellom stammer mange steder på det nordamerikanske kontinentet.

 

Kultur

Selv om det er viktig å understreke at det finnes store variasjoner mellom de ulike stammene – blant annet i språk og skikker – finnes det også en rekke kulturelle fellestrekk. Før europeerne kom til Amerika, brukte for eksempel de ulike stammene stort sett samme type våpen. Vanligst var pil og bue, klubbe og spyd. Utsmykning og kvalitet varierte imidlertid sterkt.

Akkurat som utsmykning av våpen varierte fra stamme til stamme, er det også stor variasjon innen uttrykk og materialer som brukes i indiansk kunst. Den amerikanske urbefolkningen er godt kjent for sitt håndverk, og fellesnevneren er en visualisering av skapelsesmyter og av helteskikkelser, samt av historiske hendelser. I skogområdene og nordvest på det nordamerikanske kontinentet stod treprodukter sentralt, og nordvestkystindianerne både var og er dyktige treskjærere. Bøffelskinn ble mye brukt på prærien og leire ble brukt i sørvest. Hopistammen er blant annet berømt for sitt pottemakeri. Californiaindianerne er kjent for kurvmakerarbeid, mens Navahoenes vevde tepper eksporteres i stor stil.

De ulike stammene var også eksperter i å lage bruksvarer av hjorteskinn – mokasiner, bukser og leggings ble laget av semsket skinn og dekorert med pinnsvinpigger som ble farget i forskjellige farger. Det ble også etter hvert vanlig å pynte klærne med perlebroderier. Fjærpryd forbindes også sterkt med indianerne, og utover på 1800-tallet nådde denne skikken toppen av sin popularitet. Både fjærpryd og utsmykkede klær av semsket skinn er tradisjoner som holdes ved like også i dag.

Den kanadiske kanoen – som i dag er i bruk over hele verden – har sin opprinnelse i de nordlige og østlige traktene av det nordamerikanske kontinentet. I dag lages den i glassfiber eller plastimitasjon, mens den opprinnelig ble laget av bjørkenever.

Det finnes mange musikalske fellestrekk mellom de forskjellige indianerstammene. Sangen er helt dominerende, og det eneste melodiinstrumentet som benyttes er fløyter. Som akkompagnement brukes gjerne trommer og rasleinstrumenter. I forbindelse med ritualer og seremonier er sang og dans ofte sentralt, og dette praktiseres også i voksende grad i våre dager.

 

Religion

Selve fundamentet for urbefolkningens tro var deres fysiske avhengighet av naturen. Eksempler på dette er at stammer som bodde i skogen laget totempæler av materialer fra nåletrær, og at stammer som hadde laksefiske som hovednæring guddommeliggjorde laksen. Indianerstammer som hadde sitt tilholdssted på prærien og på de åpne slettelandskapene hadde en mytologi som i stor grad dreide seg om jakten på dyr. Stammene som hovedsakelig levde av jordbruk tilla mais, squash og bønner åndelig betydning, og kalte dem for «de tre søstre». I sør hadde urbefolkningen er avansert mytologi og et verdenssyn som rommet spådommer om menneskehetens fremtid.

Felles for alle stammene var at de betraktet Jorden som den hellige mor og himmelen som far. Livet var basert på forholdet mellom naturen og menneskene, og dette er en filosofi som inspirerer mange den dag i dag – blant annet New Age-bevegelsen. Det ble lagt vekt på at menneskene måtte være bevisst på sin plass på Jorden, og være ansvarlige i sine handliner – menneskene var ikke verdens herskere.

Opprinnelsen til alle ting ble kalt Den store ånd. Overnaturlige vesener og åndeverdenen stod svært sentralt i indianernes liv. Forfedrenes ånder stod til disposisjon for å gi beskyttelse og lære etterkommerne om hvordan man best skulle leve, og denne veiledningen og støtten ble svært høyt verdsatt.

 

Medisin

Medisin og medisinmann er to ting man gjerne forbinder med indianere. Begrepet medisin er komplekst og rommer mange ting, og ble sett på som livsviktig for indianerstammenes spiritualitet. Medisin representerer den livskraften som finnes i alle ting, og kommer i forskjellige former – dyremedisin, plantemedisin og medisin i form av døde ting. Medisinmennene foreskrev medisinen gjennom kunnskap som gikk i arv fra generasjon til generasjon. Aktiv medisin, det vil si medisin utført i praksis, var svært viktig i seremonier og ritualer. Dette kunne for eksempel dreie seg om ritualer i forbindelse med jakt, flytting eller på spesielt viktige dager i året.

Indianerne mente at dyrene hadde spesielle medisinkrefter, og at de kunne fungere som beskyttere og lærere for menneskene. Bøffelen representerte for eksempel overflod, kaninen fruktbarhet og ravnen kjennskap til trolldom. Medisinmennene brukte derfor disse egenskapene i problemløsning.

Gjenstander var også viktige innen aktiv medisin. Fjær ble brukt til langt mer enn pynt – fjær kunne for eksempel stikkes ned i bakken slik at bønnen som ledsaget den ville slå rot og dermed gå i oppfyllelse, eller de kunne brukes til å påvirke folks drømmer. De ble da gjerne festet til drømmefangere, som skulle være til hjelp slik at positive drømmer kunne påvirke folks våkne liv.

En teknikk med lange tradisjoner i de ulike indianerstammene er urtebrenning. Urter ble brent for å fjerne negative energier fra boliger, gjenstander eller folks aura. Urtene ble brent i store skåler, og røyken ble ledet over mennesket eller gjenstanden som hadde behov for rensing. I dagens samfunn har urtebrenning igjen fått en oppblomstring, og brukes gjerne innenfor feng shui og space clearing.

 

Møtet med den hvite mann

Urbefolkningen i Nord-Amerika lærte gjennom århundrene hvordan de kunne opprettholde en bærekraftig livsstil i varierte og til dels fiendtlige omgivelser. Denne stort sett fredelige eksistensen ble alvorlig forstyrret da de første europeerne ankom. En av de største forskjellene mellom urbefolkningen og europeerne var holdningen til land. For urbefolkningen var det helt utenkelig at noen kunne eie land – Jorden var grunnlaget for livets eksistens og for dem var det like usannsynlig at noen kunne eie jord som at de kunne eie luft. Dette stod i sterk kontrast til de europeiske nybyggernes holdning til det nyoppdagede kontinentet – de kom dit for å skape seg en ny tilværelse, og de voldsomme landområdene lå foran dem klare til å bli oppdaget, gjerdet inn og kontrollert. Bytteforholdet mellom urbefolkningen og europeerne var også veldig skjevt. Eksempel på dette er da Manhattan ble kjøpt fra Lenape-stammen i 1626 for en sum som i dagens verdi tilsvarer omkring 500-600 dollar.

Europeerne var urbefolkningen fullstendig overlegen når det gjaldt våpen, og urbefolkningen ble derfor tvunget lenger og lenger innover i landet. Tilgangen til våpen endret også de ulike stammenes relasjoner til hverandre. I noen tilfeller spilte nybyggerne på gamle strider mellom stammer, og ga våpen til én av partene for at de skulle krige mot og dermed jage bort gamle fiender. I andre tilfeller førte tilgangen på våpen til at stammer begynte å slåss mot hverandre.

 

Slaveri

Slaveri var ikke ukjent i Nord-Amerika før europeerne startet handelen med afrikanske slaver, men den skjedde i litt andre – og muligens mildere former. Slavehandelen foregikk ikke i stor stil – det dreide seg stort sett om krigere fra andre stammer som ble tatt til fange og brukt til forskjellige typer arbeid. Så vidt man vet ble heller ikke slaver kjøpt og solgt, men de ble gjerne utvekslet i fredstid slik at de fikk komme tilbake til sin egen stamme. Noen historikere mener derfor at ordet «slave» ikke bør brukes om denne praksisen.

Etter europeernes ankomst, endret urbefolkningens holdning til slaveri seg dramatisk. De så at nybyggerne var ivrige etter å kjøpe eller fange indianere for så å sette dem i hardt arbeid, og mange begynte derfor å selge krigsfangene sine til de hvite heller enn å integrere dem i sine egne samfunn. Samtidig økte etterspørselen etter arbeidskraft, og de hvite begynte derfor også å fange flere og flere indianere for å utnytte dem som slaver. Resultatet av dette ble tragisk – det utryddet store deler av urbefolkningen i sørøst, og endret kraftig på relasjonene mellom mange av stammene. Nybyggerne allierte seg med enkelte stammer som i bytte mot diverse varer leverte slaver, og myndighetene oppmuntret stammer til å krige mot hverandre slik at de kunne få overlevert eventuelle krigsfanger.

Etter hvert ble det klart for urbefolkningen at europeernes fremstøt og dermed befolkningspresset på et nå mer begrenset territorium, truet deres eksistens. Dette førte til ytterligere uro, og mange stammer var nå i konstant konflikt med hverandre. Utover 1800-tallet var det flere som vendte seg mot europeerne for å forsøke å stoppe utviklingen som var i gang, men de greide ikke å oppnå det de ønsket – motstanden var for spredt og europeerne var overlegne når det gjaldt våpen. Gradvis ble utbefolkningen presset bort fra sine tradisjonelle jaktmarker, og befolkningstallet raste nedover. Resultatet for mange ble en trist og frustrerende tilværelse i reservater.

 

Lyspunkter

Selv om urbefolkningens historie etter europeernes ankomst er mørk og trist, finnes det også lyspunkter. Noen stammer har klart å bevare særpreget sitt, og de har tilpasset seg den nye tilværelsen på en svær god måte. Navahoene har for eksempel økt kraftig i antall. I 1868 var de kun om lag 9000, mens de i 2000 talte omkring 200.000. De er også konsolidert politisk gjennom et eget stammeråd. I USA er det i dag om lag to millioner som regnes som urbefolkning, og dette vitner om en rimelig sterk befolkningsvekst det siste hundreåret. Én av årsakene til dette kan imidlertid være at det i dag er langt flere som ønsker å definere seg selv som urbefolkning enn det var tidligere – da mange av ulike årsaker valgte å skjule sin indianske identitet.

I de senere årene har det også vært en nokså målbevisst politisk aktivisering blant urbefolkningen i USA. Blant annet har yngre indianere startet The National Youth Council og American Indian Movement. Disse organisasjonene søker å få verden til å innse hvilke forferdelige påkjenninger de indianske folkene ble påført. Andre grupperinger driver aktiv lobbyvirksomhet og har også fått saker opp for domstolene. Blant annet har gravbeskyttelse og tilbakeføring av gravgods nå blitt lovfestet.

I løpet av de siste tiårene har flere og flere fått opp øynene for noe som den amerikanske urbefolkningen i århundrer har visst – det er svært viktig at vi gjør det vi kan for å ta vare på Jorden og balansen mellom naturen og menneskene. Selv om urbefolkningen fikk sin tilværelse snudd på hodet og også delvis ble utryddet, har mange av erfaringene deres heldigvis overlevd. Disse burde vi alle lytte til og la oss inspirere av.

Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia, Chris Brazier: The No-Nonsense Guide to World History. New Internationalist Publications Ltd., Gerry Maguire Thompson: Verdens åndelige og mystiske tradisjoner. N.W. Damm & Søn, www.slaveryinamerica.org