Det ukjente er helt naturlig!

Det ukjente er helt naturlig!

Sigrid Skalstad møtte motgang og fordommer i barndommen.

Sigrid Skalstad fra Dalarna i Sverige vokste opp på en liten gård med familien, men møtte tidlig fordommer og motgang på grunn av sine evner. Det spøkte på «Gudmundseter» der Sigrid vokste opp. Hun opplevde aldri dette som skummelt, for henne var dette noe helt naturlig som hun trodde alle opplevde. I 1962 fant hun kjærligheten hos en nordmann og flyttet til Norge.

Sigrid har alltid vært annerledes. Som liten jente var det ikke like lett for henne å skjønne dette på samme måte som de som var rundt henne gjorde. Hun begynte å «spå» allerede da hun var i 13-årsalderen. Folk i Dalarna kom til Sigrid for å få hjelp, og hun på sin side hjalp til så godt det lot seg gjøre. Det skulle vise seg å få konsekvenser for den lille piken.

– Folk i Dalarna var ikke snille. De trodde på hekser, noe jeg fikk føle på kroppen. Jeg kunne ikke snakke til noen, spesielt menn, for da ble det oppstandelse. Jeg kan godt huske en episode fra da jeg var rundt 16 år. Det var invitert til fest, og min søster og jeg hadde gledet oss lenge. Det var jo ikke ofte vi hadde muligheten til å treffe mange mennesker på en gang, så det var en begivenhet for oss. Jeg husker en mann hilste på meg idet vi passerte hverandre. Han sa bare «hei» og gikk videre. Kona hans ble mildt sagt rasende, men hun kjeftet ikke på han – hun gikk til angrep på meg! Det var helt forferdelig, for jeg forsto ikke hvorfor hun, og mange med henne, reagerte slik de gjorde. Sigrid trekker pusten og ser på meg med kloke øyne. Det lange hvite håret, og flotte trekk vitner om skjønnhet som fortsatt er godt synlig til tross for at Sigrid har passert 70 år.

– Det var ikke det at du var så vakker at kvinnene i Dalarna følte deg som en trussel da, spør jeg. Sigrid ser på meg med et forbauset blikk før hun ler godt.

– Nei, det tror jeg da ikke. Det har jeg ikke tenkt på. Jeg var da ikke så vakker. Jeg ble jo hvit i håret tidlig, ler hun.

 

Sanndrømt

Sigrid er synsk – hun både føler og ser bilder og filmer i sitt indre. Hun er også sanndrømt.

– Det å være sanndrømt er ikke særlig behagelig, sukker Sigrid. – Jeg drømte om min manns begravelse før det skjedde, og det samme gjorde jeg før min bror døde. Jeg drømte at jeg var på besøk i en annen verden. Det var en gjennomsiktig verden. Jeg kom til et dekket langbord, som for meg var i en ukjent tresort. Det satt mange slektninger rundt bordet. I enden av bordet satt min bror. Han var mager og ansiktet hans så ut som en dødningskalle. På den måten fikk jeg vite at han skulle dø. Sigrid mener at alle må tolke sine egne drømmer. Det er beskjeder som du selv er ment til å forså. Hun drømte en annen drøm da hennes mann døde.

– I Dalarna er det en elv, Vesterdalselven. Jeg drømte det var vinter og elven var dekket med is. På isen lå det kornet og vakker nysnø. I drømmen fløy jeg over elven. Jeg husker at jeg spurte meg selv hvorfor jeg var i luften. Plutselig ser jeg at nysnøen på elven under meg beveget seg og dannet et mønster. Det formet seg et kors på isen som fortonet seg som sort. Da visste jeg at minn mann skulle dø. Sigrid trekker på skuldrene. For henne er dette helt naturlig. Selv om det er en del av henne, synes hun ikke alltid det er like lett å få slike beskjeder på forhånd. Noen ganger, spesielt når det gjelder dødsfall, ønsker Sigrid at hun kunne slippe. Men sånn er det ikke.

 

Hjelpe andre

Sigrid er glad for hun kan bruke evnene sine til å hjelpe andre. Hun bruker både spåkule, tarotkort og vanlige bordkort som hjelpemidler.

– Det er ofte fortvilte mennesker som kommer til meg. Da må vi sammen prøve å ta tak i det som trykker mest, så kan jeg hjelpe til med å sortere problemene, sier Sigrid, som tar jobben sin på alvor. Det er mange som kommer til Sigrid for å få hjelp. Telefonen hennes står nesten ikke stille.

– Det er ikke sånn at jeg kan «trylle» med framtiden til folk. Jeg arbeider ut fra nåtiden og tar ting derfra. Det hender også at problemene startet for lenge siden, kanskje helt tilbake til barndommen. Likevel er det ikke alltid lett å skulle sette ord på tingene selv, og der kommer jeg inn. Sigrid smiler. Til forskjell fra barndommen og ungdomstiden, kan Sigrid nå stå fram med sine evner uten å være redd for angrep fra fremmede.

– Det fineste med jobben min er å se at man lykkes. Da blir jeg så glad. Det er en fryd å oppleve forandring hos folk. Livsglede og glimtet i øynene tennes. Man kan nesten ikke ha en mer takknemmelig jobb, forteller Sigrid.

– En ting skal vi med evner alltid huske på, sier Sigrid i en advarende tone.

– Bruk aldri evnene til slemme ting, kun til det gode! Mørkekreftene er ikke til å leke med og underverdenen er ganske forferdelig. Der er det mye lidelse. Sigrid grøsser lett på ryggen, og det er ikke fritt for at jeg kjenner det kribler litt i nakken på meg. Hun vil ikke uttype emnet noe videre, så vi får ta advarselen som den står.

 

En reise gjennom tidligere liv

Jeg begynner å forstå at det virkelig er store krefter i den søte damen jeg har foran meg. Hun bekymrer seg lite. Grunnen til det, konkluderer jeg med, er at hun har et naturlig forhold til det overnaturlige, og at hun aksepterer den andre verden like mye som den hun lever i nå. Jeg frister meg til å spørre om hun daglig ser spøkelser.

– Jeg ser ikke spøkelser i den betydningen du refererer til, sier hun. – Jeg opplever kun åndelige ting. Jeg kan fortelle om den gangen jeg fikk se mine tidligere liv. Det hendte midt på natten. Det kom en mørk mann ut av ingenting og stilte seg ved sengen min. Han hadde på seg en hjemmevevd kappe i grått. Han snakket til meg og sa: «Nå kan du velge selv! Vil du se dine tidligere liv? Om du sier ja, kreves det noe av deg!» Jeg var selvsagt så nysgjerrig at jeg ikke kunne svare annet enn ja! Da fikk jeg se fragmenter av tidligere liv på mange forskjellige stadier. Et liv var så langt tilbake at det ikke fantes ild, og jeg spiste rått kjøtt. Mellom hvert liv jeg fikk se, var jeg i kontakt med den mørke skikkelsen. Han beroliget meg hele tiden og sa at jeg ikke skulle være redd. Etter hvert ble han tydeligere for meg, og jeg kunne se at han var vakker med lysebrunt fint hår. Han var nok en opphøyet sjel, konkluderer Sigrid.

 

Ligger i familien

Evnene som Sigrid alltid har hatt med seg, er ikke unik i hennes familie.

– Vi bodde tett på naturen på en gård der det var langt til nærmeste nabo. Kanskje det har noe med saken å gjøre. Min søster er veldig flink til å finne dyr. Hun er flinkere enn meg, selv om jeg har funnet igjen mange dyr. Og ringer, legger hun til.

– Det spøkte på gården der vi bodde, men for oss var det helt naturlig. Vi trodde det skulle være sånn. Vi visste jo ikke om noe annet. En vinternatt da Sigrid var liten, fikk familien ukjent besøk som alle i huset opplevde.

– Midt på natten banket det voldsomt på døren. Jeg husker pappa ropte «hvem i freds navn er det som banker på midt på natten». Pappa tente lyset inne og åpnet døren, men der var det ingen! Det var heller ingen spor etter noen i nysnøen. Alle i huset våknet av bankingen på døren, så lyden var reell. Likevel var det ingen som ble redde. Vi ruslet bare tilbake til sengen og sov videre, sier Sigrid, og smiler av minnene som andre kan få frysninger på ryggen av.

 

Malekunsten

Sigrid fikk tidlig «beskjed» om at hun skal male. Som 16-åring fikk hun plutselig evnen til automatisk skrift. Uten helt å skjønne hvorfor, begynte blyanten å løpe over arket, og ord ble formet. Dette skjedde helt uten at hun styrte skrivingen med sin egen bevissthet – derav ordet automatskrift. Gjennom denne metoden fikk hun beskjed om at hun skulle male.

– Jeg var flink til å tegne på skolen. Meldingen var klar; jeg ikke skulle tenke, jeg skulle bare male. Det ble mange rare bilder etter hvert, smiler Sigrid. I leiligheten hennes i Oslo er veggene fylt opp med egne kunstverk. Lang veggen står det oppstilt flere malerier i klynger. Sigrid har ikke veggplass nok til å henge opp alle.

– En kjent skulptør anbefalte meg å begynne på kunstskole. Jeg begynte på Ottesjölvs Målerskole i Stockholm, men dette passet ikke for meg. Jeg skulle jo ikke tenke, jeg skulle male. Det ble et press for en landsbypike som meg, sier Sigrid og trekker lett på skuldrene.

– Likevel har malingen fulgt meg. Jeg fikk tre barn ganske tett, men jeg hadde alltid tid til å male. Men vet du, mange av maleriene mine er blitt stjålet eller på et eller annet mystisk vis blitt borte. Jeg husker godt at min mann ga bort noen bilder uten at jeg «visste» om det. Da vi kom på besøk til et vennepar av oss, oppdaget jeg et av mine malerier på hedersplass i stuen deres. Det var en meget spesiell opplevelse, men likevel utrolig moro, ler Sigrid glad. Sigrid nærmest hopper opp av sofaen for å vise fram bilder hun har laget. Det finnes bilder med mange forskjellige motiver, men de aller fleste har mennesker som motiv i en eller annen form.

– Jeg elsker jo mennesker. Ellers kunne jeg jo ikke hatt den jobben jeg har, stråler Sigrid fornøyd med et hav av farger og bilder rundt seg.