Kommuniserer med åndeverden gjennom kunst

Kommuniserer med åndeverden gjennom kunst

Anette tegner guider og formidler beskjeder.

Hvis du vil finne din personlige guide, er svaret nærmere enn du aner. Anette Kristiansen kan tegne din personlige guide med sine fingre og videreformidle beskjeder til deg. Ved å se på portrettet, kan hun fortelle hvem guiden din er og hva han eller hun sier til deg.

Åndelig kunst – eller psychic art – er den minst kjente formen for mediumskap som finnes. Det går ut på at et medium kommuniserer med åndeverden, og blir i stand til å tegne eller male et bilde av en auragraf, guide eller en avdød som har stått deg nær.

En auragraf er et symbolsk bilde som er malt eller tegnet av et medium eller en åndelig kunstner. Bildet inspireres av en persons åndelige utstråling og aura eller sjelekropp, og kan være svært vakkert. Åndelige kunstnere kan også tegne avdøde slektninger og venner, eller usynlige guider, lysvesener og hjelpere.

Anette Kristiansen har spesialisert seg på å tegne guider. Andre ord for dette er skytsånd, usynlig hjelper eller åndelig veileder. Dette er avdøde personer som lever på «den andre siden», og har fått i oppgave å hjelpe og veilede mennesker i vår dimensjon.

Flere åndsvitenskaper og trosretninger mener at hvert eneste menneske på jorden har en skytsånd som sørger for å fremme dette menneskets utvikling. Skytsånder kan ikke kommunisere direkte med menneskene de er knyttet til, men overfører spontane impulser og innskytelser til menneskene. Overføringene kan oppfattes som en ubevisst trang til å si eller gjøre noe, uten at man finner noen logisk forklaring på hvorfor.

 

Usynlige venner

Anette hjelper folk med å finne og bli kjent med sine personlige hjelpere eller guider. Finner de ut hvem de er, kan folk spørre sine guider om råd når de trenger det. Det har hun visst fra hun var liten. Hun har visst at skytsånder eksisterer for å beskytte og bistå menneskene.  

– Da jeg var barn hadde jeg alltid et par usynlige venner med meg som jeg snakket med. Jeg hadde ingen hjemme å leke med, men jeg følte meg aldri ensom. Jeg hadde jo alltid vennene mine rundt meg, og var aldri alene, forteller hun. En av disse «vennene» tror hun kan ha vært morfaren hennes, som døde før hun ble født. Som barn var hun aldri redd for at det skulle skje henne noe. Hun kunne sykle alene i mørket midt på natten, og alltid føle seg trygg. Hvis noen kom og truet henne, fikk hun alltid gode løsninger fra sine hjelpere. Først da Anette begynte på skolen skjønte hun at hennes evner var unike. De andre barna kunne ikke se det hun kunne se. Derfor sluttet hun fort å snakke om disse vennene sine, og sa heller ikke noe til foreldrene hjemme. Moren ble likevel mistenksom, for hun visste at noen i morsslekten hadde uvanlige evner. Men dette pratet de ikke høyt om.

– Min mormor var veldig religiøs. Jeg husker noen ganger da det kom fugler og fløy på vinduet. Da sa hun: der gikk han bort. Ti minutter senere ringte telefonen, og da var det noen som hadde dødd, forteller Anette. Tanten hennes hadde også overnaturlige evner, og kunne spå med vanlige kort. Men en dag leste hun at Anettes søskenbarn skulle gå bort. Dødsfallet inntraff litt senere, og det var så ubehagelig at hun sluttet med kortlesningen. 

 

Trodde hjelperne sviktet

Anette var svært knyttet til mormoren sin. Da mormoren døde ble hun utrolig sint på de usynlige vennene, og la skylden på dem. Dette synes hun var så dårlig gjort at hun aldri ville ha noe mer med dem å gjøre.

Siden levde hun mange år uten å ha kontakt med de to usynlige vennene. Livet bød på flere utfordringer i denne tiden. Hun ble sykemeldt, fikk problemer med magen, og flyttet fra sted til sted uten å finne roen. En dag var det nok, og hun la seg flat for hjelperne sine igjen.

– Etter å ha vært sykemeldt for stress i lang tid, bestemte jeg meg for å ta opp igjen kontakten. Jeg begynte så smått om å be om unnskyldning, og spurte om jeg kunne få være så snill å komme tilbake til dem, forteller Anette.

 

Lot guiden bestemme 

En annen egenskap Anette har, er at hun stadig får mange klare bilder i sitt indre, som hun sier er bilder fra liv «på den andre siden». En dag deltok hun på råd med et profesjonelt medium som gikk i transe for å svare på spørsmål fra deltakerne.

Anette spurte hvorfor hun så mange bilder og ansikter. Svaret hun fikk var at hun skulle hjelpe folk til å se sine guider ved å male bildene. Da begynte hun på mediumkurs hos Mia Johnson, som driver med psychic art. På en privat lesning hos Mia fikk Anette vite at en av guidene hennes var kunstnerisk da han levde, men som nå vil hjelpe til med hennes videre utvikling. Også han anbefalte Anette om å male folks guider.

– Jeg tenkte at jeg må prøve. Nå har jeg oppdaget at det er veldig morsomt. Det gir ro, og er veldig deilig å holde på med. Det er som meditasjon, sier hun. Som barn tegnet hun mye, men hun har ingen kunstfaglig utdannelse. Likevel tegner hun portretter av guider, og bruker sine klarsynte evner til å tolke beskjeder fra dem. Anette tegner på bestilling, og tilbyr også lesninger hvor hun kan formidle budskap fra avdøde personer som har tilknytning til den personen hun leser for. Da jobber hun i lys og kjærlighet, slik at ingen av beskjedene er vondt ment.

– Det hender at folk gråter. Ofte blir de veldig overrasket, for det kommer gjerne opp noen helt andre enn de har forventet, og kanskje med noen budskap som de ikke har forventet, sier Anette. Det har aldri skjedd at noen har blitt sinte når de har vært hos Anette. De avdøde menneskene som kommer til henne vil ikke folk noe vondt, så ingen skadelige beskjeder blir formidlet. Hennes oppgave er ikke å fortelle at folk er syke eller skal dø, men å gi dem et løft til å komme seg fremover og oppover i livet. 

 

Portrett fra den andre siden  

Med sine hender og fornemmelser tegner Anette et portrett av guiden Hugo. Han skal ha levd på 1700-tallet, og jobber i dag som underskrevnes usynlige hjelper.

Dette er første gang Anette tegner en guide mens noen sitter og ser på. Mediums utsendte tar sjansen på å få sin personlige guide avbildet. Anette lar hendene jobbe og føler seg frem. Portrettet viser en skandinavisk mann med blå øyne og gråsprengt mørkt hår. Anette mener han heter Hugo, og at han levde en gang på 1700-tallet. Han var en grublende mann, så Anette spør om jeg grubler mye. Vel ja, litt kanskje, svarer jeg. Ifølge Anette lurer Hugo på hvorfor jeg grubler så mye. Han synes at jeg ikke trenger å tenke så mye, for alt kommer til å gå bra. Sett litt farge livet, ta ting mer på sparket, og du trenger ikke å planlegge så mye. Ikke tenk uten å handle. Det er beskjeden fra Hugo.  

– Ofte oppdager man nye ting når man gjør ting litt mer spontant, sier Anette, mens hun tegner. Mannen som dukker opp er litt skjeløyd. Det tolker hun som at han ikke vet hvilken vei han skal se, og at han vil se og oppleve veldig mye på en gang. Da er han litt slik som meg da, sier jeg. Begge ler.

– Ja, det er derfor han er guiden din og skal hjelpe deg. Han vet hva man kan komme ut for i ulike situasjoner, og da er han der og passer på. Han er med deg. Når noen blåser deg i nakken, så er det han. Ikke bli overrasket da, sier Anette.

 

Einstøing

Kunnskap er viktig i Hugos liv, for han var visst opptatt av å lese bøker og fordype seg i ting. Han ville lære nye ting hele tiden. Anette ser han for seg med mange store bøker og et stort skrivebord, og tror at han skrev en del av dem selv. Da Hugo levde som menneske, ble han av mange oppfattet som en einstøing, og han hadde aldri familie. Han var en stille og rolig mann, men hadde også stor humoristisk sans. Ut ifra de små ørene hans, leser Anette at han ikke er så opptatt av å lytte til alle andre. Hun ser også at han har mye healingenergi i seg, som hun symboliserer med å tegne en grønn bue rundt hodet hans.

– Det skulle ikke overraske meg om syke folk kom til ham for å få healing, og at han brukte kunnskapen sin på dette. Men det holdt han tett om, for på den tiden kunne man ikke prate om slike ting. Sannsynligvis skrev han ned det han opplevde under healingen for å videreformidle kunnskapen sin, formidler mediet. Hvem denne personen er, og om han faktisk har levd, er vanskelig å få bekreftet uten å ha spesialkompetanse i historieforskning. Men jeg fikk jo noen kloke råd som jeg kan ta med meg videre i livet. Hver gang jeg kjenner et uforklarlig vindpust i nakken, kan jeg minnes Hugo, denne kunnskapstørstige healeren fra 1700-tallet. Da vil han kanskje si meg noe, og i alle fall minne meg på at han er en ledig livsveileder. 

 

Avdødes budskap

Anette jobber også som et vanlig medium. Hun hevder å kunne se hva som foregår på den andre siden. Ofte oppsøker folk henne når de lurer på hvordan avdøde personer har det, og spesielt når de har uoppgjorte ting med dem. Mediums utsendte fikk en privat lesning, hvor to personer kom opp. Den ene var en stille og rolig dame som hadde problemer med magen og halsen. Hun hadde vanskelig for å svelge og for å uttrykke seg med ord. Anette kunne se at hun holdt et sølvsmykke i hånden som hun knyttet neven hardt rundt, som om det var viktig at det ble tatt vare på. Damen signaliserte også at jeg må passe på magen min.

– Damen har trolig forbindelse på din mors side. Hun kan være en mormor eller noen som har vært som en mormor for deg, sier Anette. Uten å bekrefte noe, tenker jeg at damen kan være min mormor, for hun hadde problemer både i halsen og magen. Sølvsmykket hun nevner kan være et spesielt sølvkors som jeg vet moren min satte stor pris på å få arve. Anette går videre og tar inn en mann, og det blir en sterk opplevelse. Alle de detaljerte beskrivelsene av mannen og den siste tiden før han levde stemmer helt på en prikk med en mann jeg kjente godt. Jeg får frysninger i hele kroppen flere ganger på rad.

 

Nær familien

«Barna hans betydde veldig mye for ham, men han er redd for at familien synes at han har pålagt dem en byrde. Han føler at noen av barna ikke har fått bearbeide sorgen over å ha mistet ham,» formidler mediet. «Mannen prøver å si at han er nærværende med familien sin, og at han følger med på sin måte. Han prøver å hjelpe sine etterlatte, og sier at de kan spørre ham om ting de lurer på. Han er lei seg for at han ikke kan være hos dem fysisk, og er litt bekymret for at ikke alle brikkene skal falle skikkelig på plass for familien. For det er mer informasjon som ligger bak,» sier han.

– Ta tiden til hjelp. Kanskje din oppgave kan bli å komme inn til barnet og åpne lukene, og gjøre at barnet blir klar over at faren har det bra. Det virker som han har veldig stor fortrolighet med deg, forteller Anette. 
Resten av lesningen stemmer også med beskrivelsene av den avdøde mannen jeg kjente. Det var godt å få vite at han har det bra der han er nå. Barnet han snakket om er også noen jeg har kontakt med, og det hun formidlet ga virkelig mening for meg. Det er noe jeg kan ta med meg inn i bakhodet og jobbe med.

Er du interessert i en lesning fra den andre siden, eller et portrett av din guide med tolkning? Ta kontakt med Anette Kristiansen på tlf: 92 41 77 09 eller e-post: This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it..