Gi slipp på det nevrotiske!

Gi slipp på det nevrotiske!

Hari Deva Erikson jobber med bevissthet og tilstedeværelse

Svenske Hari Deva Erikson som er en av guruene bak Ängsbacka festivalen mener begrepet å være «opplyst» er feil og urelevant. Han vil vi heller vi skal snakke om å være ordinær enn å være opplyst fordi menneskeheten er blitt moden de siste årene. – Veien mot opplysning er å gi slipp på nevrotisk oppførsel, mener han.

Svenske Hari Deva Erikson jobber både med grupper og enkeltindivider, og har i mange år vært sentral på svenske Ängsbacka kursgård. Bevissthet og tilstedeværelse går igjen i alle hans gjerninger. Da han ble involvert i Ängsbacka og den årlige sommerfestivalen som varer to uker, var det sentrale for ham å skape en møteplass for mennesker i utvikling.

– Visjonen for Ängsbacka festivalen var fra begynnelsen av å skape en plass der vi kan få inspirasjon av lærere som er «hotte» og som brenner og som har kommet lengre, i stedet for at vi skal reise rundt hele verden for å finne dem. Festivalen har vokst og vokst, og har blitt mye større enn hva vi hadde drømt om i begynnelsen. Ideen til festivalen kom utfra personlig behov og hva vi selv ønsket, forklarer Hari.

 

Brenner for sharing

Såkalte sharing-grupper har vært en viktig del av festivalen fra begynnelsen av.

– Sharing er å skape et forum hvor man lytter og gir rom for hverandre. Man får prate og uttrykke seg, og blir lyttet til. Det var utgangspunktet for sharing-grupper. Det er mye terapi som er prosessorientert, det vil si at man er på vei et sted. Man forsøker å forandre seg. Jeg tror at mange ganger kommer vi fra én stress, og så bytter vi den stressen mot en annen stress, for å finne oss selv. Det blir stadig nye krav, krav om at vi skal være tilstede, at vi skal være kjærlige, vi skal innta vårt senter, ha god energi og bla bla bla. Sharing-gruppene er en hvile fra alle disse kravene, og fører oss tilbake til begynnelsen. Det å ta i mot hverandre sånn som vi er med aksept, er det sentrale. Hvis man forstår sharing-gruppene, forstår man festivalen og hele visjonen. Sharing-gruppene og lyttingen har ingen «mode» som alle skal gå inn i. Alt er tillatt. Hvis noen er veldig kraftfulle og utagerende, er det greit, og hvis noen er rolige eller har det leit, så er det også greit. Sharing-gruppene skal gi rom for at alle aspekter ved livet kan bli uttrykt. Festivalen gir en mulighet for at ting uttrykkes på mange forskjellige måter. Det finnes ikke én sannhet som gjelder for alle. Alle har forskjellige sannheter og ulike behov. Til og med i løpet av noen timer kan våre behov uttrykkes på forskjellige vis. Visjonen med stedet og festivalen er at man skal få muligheten til dette; vil jeg danse kan jeg gjøre det hele dagen, vil jeg være stille, kan jeg gjøre det hele dagen, sier Hari.

 

Står opp for de svake 

– Du omtales som en humanitær og en visjonær. Humanitær knyttes ofte politisk mot den radikale venstresiden?

– Jeg er påvirket av grunntankene i sosialistiske idéer. Å tenke på alle hele tiden – det har preget meg veldig mye. Jeg brenner for å stå opp for de som er svake. Jeg tror ikke på modellen «den sterkes rett», som jeg tror det er altfor mye av. Samtidig finnes det en balansegang – på den ene siden å stå opp for den svakes rett, og på den andre siden å innse at den svake aldri er svak, egentlig. Hvert menneske er perfekt som det er, og er på en perfekt plass. På ett plan så finnes det ikke urettferdighet, men i den relative verden der vi rører oss, har meninger og agerer, så merker jeg at der reagerer jeg fortsatt ut fra en plattform om at vi skal se til de som er svake. Det er et dilemma. Jeg kjenner at sosial urett kan vekke sinne i meg, og det har jeg jobbet og tittet på, og det er ikke noe konstruktivt å gå inn i det sinnet. Det skaper bare mer urettferdighet. Jeg har forsøkt å jobbe med det uten å tape gløden, forteller Hari.

 

Tankegangen

For mange kan spiritualitet bli vanskelig å integrere i det daglige og sosiale. Det blir gjerne noe som sees adskilt fra for eksempel politikk. Politikk er noe man ikke kommer utenom, man må forholde seg til det enten man vil eller ikke.

– I det politiske tenkesettet reflekterer man ofte på mennesker i grupper, særlig i det sosialistiske tenkesettet. Jeg merker at det står i motsetning til individet. Vi er først og fremst individer. Det er gjerne kapitalistene som snakker om «power to the individual,» og det er veldig viktig. Jeg er enig i det. På den sosialistiske siden tar man ofte bort kraft fra individet. Likevel er ideene om likeverdighet vakkert, de kan ikke kastes i søppelkurven. Jeg forsøker å finne en vei hvor man kan oppnå idealene som de sosialistiske eller humanitære tenkerne hadde, men på en ny måte. Jeg kjenner at sharing-grupper er et uttrykk for dette verdigrunnlaget. Man treffes under samme forutsetning. Det er ikke den sterkes rett som sier; «jeg prater mest, fordi jeg høres best ut. Vil du ha plass så får du ta plass.» Det er en plattform der man ikke trenger å bruke albuen for å ta plass.

– Ønsker du å ta denne modellen til et høyere nivå?

– Jeg er interessert i å jobbe med det folk har behov for. Jeg er ikke interessert i å konstruere et behov. Ängsbacka festivalen vokste fram av de behovene som vi som startet den hadde. Så lenge jeg hadde de behovene som Ängsbacka festivalen fylte, føltes det riktig å legge ned all energi i det. Nå jobber jeg mest med individer. Jeg jobber også med å spre hele tankesettet og verdigrunnlaget til sharingsirkelen – ut til samfunnet og på arbeidsplasser. Det er enkelt å begynne med. Det ville vært stort å få ut denne enkelheten som en folkebevegelse, sier Hari, som også jobber med å organisere arrangementer for single mennesker.

– Det er veldig gøy, og det fyller et behov. Folk har behov for å møtes. Da jeg var singel var mitt behov å treffe andre. Å gå på disco eller pub var aldri min greie. Det er mange som føler det slik. Jeg vet at på kurs, grupper og heartdance møtes folk veldig fort. Man møtes med hjertet.

 

Jordnært

Mye av det Hari snakker om kan oppfattes som spirituelt. Spiritualitet er et begrep mange ikke føler seg komfortable med, og de forstår ikke hva det betyr. Mye av det som skjer på Ängsbacka virker likevel å være veldig alminnelig som de fleste er i stand til å forstå og relatere seg til. Det er ikke noe mystisk over det, det er snarere veldig jordnært.

– Spesielt singelfestivalen er jordnær. Men midt i det jordnære legger vi inn en ingrediens som er lett for folk å ta til seg og som åpner opp for det åndelige aspektet. Dette gjøres uten lærere, men man åpner for de andre aspektene av menneskene og av hjertet.

– Tenker du å ta et steg ut i samfunnet for å formidle disse verdiene og å gjøre dem mer tilgjengelige?

– Det kjennes veldig utfordrende å gjøre det. Det er veldig sentralt å forstå betydningen av tilstedeværelse. Vi trenger ikke å fikse og ordne for å kunne gi. Mange tror at for å gi noe, må man gjøre noe, men det å lytte til noen er også å gi. Bare det å være tilstede er i seg selv medisin. Jeg ønsker å lære folk å være tilstede og å praktisere tilstedeværelsen og å ta i mot det andre kommuniserer. Alle aspekter finnes der i denne enkle metoden.

 

Aksept 

– Hvordan jobber du med negative følelser, som frykt, hat og aggresjon?

– Igjen er det aksept som er nøkkelen – at dette får lov til å ha et uttrykk så lenge det ikke skader andre. Det er min grunntanke. Jeg har ingen interesse av å kultivere vår personlighet til å være på en spesiell måte, men heller å akseptere det oss som vi er, forklarer Hari.

– Å akseptere alt som ikke skader andre høres fint ut, men er det så enkelt? Veldig ofte velger folk å la seg provosere, og så sier de «dette er skadelig.» Men så var det deres eget valg å bli provosert og skadelidende. Hari ser problemstilingen.

– Jeg tror veldig mye av dette med å være sint og å gjøre destruktive ting handler om at vedkommende ikke har fått innfridd grunnleggende behov. Hvor begynner man for å få innfridd et grunnleggende behov? Jo, man kommuniserer, blir lyttet til, blir møtt. Om man blir ved det, helbredes den aggresjonen. Etter det er det ikke lenger noen aggresjon igjen. Å bli hørt, møtt, lyttet til og forstått er det viktigste. Da kan man håndtere det meste, mener Hari.

– Selv om det er et grunnleggende behov å bli møtt, hender det ofte at folk er redde for å dette, og at de identifiserer seg for eksempel med å være sint, som en forsvarsmekanisme.

– Ja, akkurat. Blir man møtt, hva skjer da? Da åpner det seg en helt ny og ukjent verden. «Under der ligger det et helt hav av kjærlighet, og det har jeg aldri møtt.» Det er jo livsfarlig å havne i det. Da kommer det en forløsende gråt som jeg aldri har tillatt, kanskje det er tryggere å gå rundt og være sint hele tiden, enn å drukne i denne gråten. Vi har en redsel for forløsningen og for hva som skal skje etterpå. Ingen ting står stille. Det er noe man lærer seg i sharing-grupper – det fins ikke noe som varer, det fins ingen varende personlighet eller noe varende uttrykk. Det er en elv av ulike måter å være på, ulike personligheter, ulike sinnstilstander. Det tar aldri slutt. Det er bare det at noen mennesker befinner seg i et slags stakkato – de har blitt fastlåste i sitt uttrykk. Det er en stor smerte å ha blitt frosset i sitt uttrykk. Forløsningen er i begynnelsen skremmende – hvordan skal det være å leve uten å sitte fast? Det er skremmende. Men i vår innerste natur er vi alt.

 

Mange lærere

– Du har vært i kontakt med mange forskjellige lærere i løpet 30 år. Er det noe felles, en slags essens, som går igjen hos alle lærerne?

– Det jeg søker etter hos en lærer er at de har tilstedeværelse, og at de er sanne krigere – det er et uttrykk som jeg virkelig elsker, som jeg har fra Carlos Castanedas bøker. Han sier at en kriger er en person som alltid gir seg ut for å vite, som ikke er redd for å stå for noe, som sier «her er min sannhet». Men en sann kriger vet at i ethvert uttrykk så vet han egentlig ingenting, han er alltid åpen selv om han ser ut til å stå bergfast for noe. Noen må jo gjøre det, man må stå bergfast for at noe skal skje, men samtidig kan man være nysgjerrig overfor det ukjente. Jeg liker lærere som tør å stå opp for sine uttrykk, men som samtidig er åpne for at det ikke er den eneste sannheten, at til og med de kan ta feil og at ting kan forandres i neste øyeblikk. Vi er alle hele tiden i forandring. Lærerne jeg har hatt har ikke kommet med et ferdig konsept som de har undervist i tusen-vis av ganger. Konseptet er bare rammen for undervisningen. Det tror jeg ganske gjennomgående på. Det er vår streben med dette festivalprogrammet å få slike lærere hit. Vi har aldri interessert oss for lærere som kommer med en fastlåst doktrine, altså en ferdig lære som innebefatter at «slik skal man leve, og slik skal man gjøre det». Det handler om å være tilstede og å prøve ut ting og å eksperimentere. Hva opplever du, hva kjenner du, hva får du av ny innsikt? Det er ingen som gir deg innsikten. Vi holder ikke på med tro i særlig grad. Vi har aldri hatt lærere her som referer til at «i bibelen står det slik og slik.»

– Men det kan kanskje være referert en del til vediske skrifter. Noen vil også kalle det for tro?

– Ja, det er det noe av. Når jeg har valgt lærere, så har jeg valgt lærere som kan si «slik står det i de vediske skriftene, kanskje vi skal eksperimentere med det?» Men ikke at «slik er det». Vi ønsker ikke dogmatiske lærere. Dogmatiske lærere kan man finne i alle sammenhenger. Det finnes dogmatiske Ängsbacka-mennesker, helt klart. Dogmatiske mennesker finner man i alle leire, også dogmatiske lærere. Jeg driver med kundalini yoga. Det finnes mange lærere der som jeg absolutt ikke vil ha med på Ängsbacka festivalen, men det finnes også gode lærere. Læren er i bunn og grunn den samme, men det har med måten det blir formidlet på.

 

Osho og seksualitet

Hari tok sannyas (ble disippel) av den indiske mystikeren Osho i 1977. Osho er kjent blant annet for sitt liberale syn på seksualitet. Jeg spør Hari om hvordan han selv forstår Oshos tilnærming til dette viktige og for mange ømfintlige temaet.

– Osho adresserte i veldig stor grad skyggene i mennesket – de mørke sidene. Når jeg sier mørke sider kan jeg like greit si de hemmelige sidene. Da Osho kom på slutten av 1970-tallet og ble kjent for hele verden, var det under etterdønningene av hippiebevegelsen, og seksualitet var fortsatt et enormet ladet emne. Han dro det ut av skapet, framfor alt innenfor den åndlige arenaen. I India på 1970-tallet var åndelighet synonymt med munker, asketer og Ghandi. I prinsippet skulle man være fattig for å være åndelig. Alt dette endret Osho på. Seksualitet var en del av det. Seksualitet var ikke akseptert hos en åndelig person, med unntak av i visse tantriske kultsekter, men det blir veldig spesifikt. Osho forandret på mye av dette, og snakket ofte om arbeidet til Vilhelm Reich. Reich snakket mye om seksualitet som en rask vei til å komme i kontakt med vitalenergien, og som en nødvendighet for å kunne anvende kundalinikraften. Dette var veldig radikalt, og det var mye som gikk feil. Det var en annen tid. Den såkalte encounter-teknikken ble mye brukt. Det var mye man ikke forstod eller ikke tok så mye hensyn til, for eksempel at folk fikk skam, skyld og sjokk. Man hoppet over den biten og bare kjørte på. Mange agerte som om de var frie, men inni seg var de ikke så frie som de agerte utad. De hadde lag som var stengt av skam og sjokk. Det var mye positivt også. Det blir mer balansert når man ser på dagens tantragrupper, som vi har på Ängsbacka også. Gruppene er mye mykere, det tas mye hensyn og man pusher ikke folk, man får ta stegene i sitt eget tempo. Nå tar man virkelig hensyn til sårbarhet og integritet hos den enkelte.

 

Tanken som innfallsvinkel

Seksualitet er en del av ethvert menneskes uttrykk, og å undertrykke seksualiteten er på ingen måte å anbefale. Den skal ha sin plass, mener Hari. Samtidig tror han ikke så mye på å jobbe med seksualitet spesifikt. For hans egen del synes han det fungerer bra å se på tankene.

– Tankene styrer virkeligheten og kroppen. Gjennom å bli bevisst tankene kan man endre på enormt mye, understreker han. I mye av hans arbeid bruker han derfor tankene som innfallsvinkel.

– Kroppen er naturlig, frisk og rask. I en naturlig kropp finnes både seksualitet og følelser. Alt er naturlig. Det eneste som går i mot naturen er tankene om hvordan ting skal være og hvordan de ikke skal være. Til og med mange sterke følelser har sitt utspring i måten å tenke på. Uten disse tenkemåtene finnes ikke drivstoffet for å være emosjonell. Det emosjonelle blir da bare kroppens uttrykk for behov. De reelle behovene er ganske enkle hos mennesker. Det er egentlig dette følelsene er til for, å sørge for at de reelle behovene blir oppfylt. Siden har vi lært oss å tenke fram og dyrke følelser med våre tanker. Gjennom å gjøre det mister vi veldig mye naturlighet i livet. Vi mister mange aspekter av sensitivitet når vi istedet lever emosjonellt. Mange tenker «så levende jeg er, jeg er så emosjonell,» men ofte vil jeg si at den «levende, superemosjonelle personen» også går glipp av noe. Det finnes mange følelser som er mye mer subtile, som ikke behøver å uttrykkes, som forsvinner i denne utrolige utlevelsen. Mer og mer ser jeg på tankene, sier Hari, som er veldig inspirert av amerikanske Byron Katie og hennes metode The Work. Hun var en alminnelig husmor som slet med voldsomme depresjoner gjennom flere år, og som en dag innså at det var tankene som fikk henne inn i elendigheten. Så ble hun opplyst.

– Hun er en av de største personene jeg noensinne har møtt, både når det gjelder personlighet, visdom, tilstedeværelse og kjærlighet. Fremfor alt liker jeg metodene hun jobber med. Jeg har truffet mange lærere og mange guruer. Byron Katie har en praktisk vei som fungerer. Og det er enkelt og direkte. Den tar hånd om tankene, forteller Hari.

 

Bevissthet og uttrykk

The Work er en metode som går mye på å avdekke. Andre metoder går ofte ut på at man skal innprogrammere nye tanker, men The Work handler snarere om å bli bevisst det som allerede er der.

– Det handler om å akseptere det som er. Å begynne å omprogrammere tanker er å se seg selv som et prosjekt. Igjen blir det å jobbe med seg selv og at man skal være noe annet enn den man er. Da mister man seg selv. Den sanne læringen, som jeg ser det, hjelper en til å slutte å prøve å bli noe eller komme til et annet sted. Kanadiske Candice O. Denver kjennes for meg også å ha en sann lære, sier Hari, og illustrerer budskapet på følgende måte: «Slapp av. Vær i de stille stundene, så kommer kunnskapen.» Kunnskapen kan ikke komme når vi forsøker å tenke den ut. Når vi blir venn med væremåten, kommer også kunnskapen. Om vi aldri er stille, kan aldri kunnskapen komme. Hvis vi alltid er på vei til noe, kan vi bare bli etterapninger av hva noen andre har funnet ut. Man kan aldri finne sin egen stemme da. Det er det hun snakker om; finn stillhet hver eneste dag. Finn din indre kunnskap.

– Candice O. Denver snakker mye om bevissthet og å få kontakt med den rene bevisstheten?

– Vi er jo ikke bare uttrykkene, vi er også bevisstheten om uttrykket. Det finnes bevissthet i hvert uttrykk. Jeg kan ikke forstå at det går an å miste det og å tro at vi bare er uttrykket. Det er klart at det må være bevissthet der, sier Hari.

 

Fanatisme er farlig

Hari mener at fanatisme er farlig, og at fanatikeren kan myknes ved å spørre seg selv om vedkommende virkelig kan vite om det han slåss for akkurat nå er sant.

– Kan du virkelig vite om det er sannheten? Når man stiller seg selv et slikt ærlig spørsmål, vil man se at det bare er en mening man slåss for. Det eneste farlige mennesket i enkelte situasjoner er fanatikeren. Definisjonen på en fanatiker er en person som har den eneste sannheten. Det er farlig. Det finnes ikke noen krig som ikke er startet ut fra en fanatisk holdning. Spørsmålet «er det virkelig sant?» tar hull på alle fanatiske holdninger, for det finnes ingen fanatiske holdninger som kan gi svar på det spørsmålet. Å stille spørsmålet «er det virkelig sant?» blir som å stille et spørsmål til Gud. Hvis huset ditt brenner ned, så kan du si at det burde ikke ha brent ned. Det kan vi alle være enig om, det er en mening som kan aksepteres. Men er det en sannhet? Det vet vi ikke, for hvis man skulle si at det er en sannhet, så måtte den personen si «jeg er Gud og jeg vet meningen med livet, og jeg vet hva som skal skje, og jeg vet at det som skjedde ikke skulle ha skjedd, fordi meningen med livet er noe helt annet.» Kan noe levende menneske si det? Det kan ingen. Derfor har vi bare meninger. Meninger er ikke farlige, fanatisme er farlig. Så fort man blir klar over at noe er en mening, mister man det fanatiske, man får litt ydmykhet. Dette er første delen av The Work. Andre delen er at man undersøker hvordan man reagerer når man har denne tanken – huset skulle ikke ha brent opp. Hvordan reagerer man når man tenker det? Kanskje blir man trist, sint, føler at alt er håpløst? Så ser man på det, og ser om det er fornuftig å tenke slik. Hvordan ville det være om man ikke tenkte slik? Da ville man se at huset har brent ned. Det er ikke noe igjen. Hvordan ville det kjennes å være fri fra tanken om at det ikke burde ha skjedd? Det skaper konflikt å tenke slik. Gjorde det egentlig noe at huset brant ned? Kanskje ikke? Det er ihvertfall en tanke som gjør at man kan gå videre. Tanken med Katies arbeid er å leve her og nå med det som er. Det betyr at også ens egne tanker er ok. Det er bare å legge merke til hvorvidt man har ikkefungerende tanker, som går mot naturen. Mange tanker går mot naturen, og det er klart man må ha et helt sett av tanker for å holde styr på naturen. Skal man kontrollere seksualiteten, må man ha tanker. Det er tankene som styrer kroppen. Man må ha en masse komplekse tanker for å styre det naturlige, mener Hari.

 

Golden City og deeksha

Hari har vært i Golden City og blitt initiert i deeksha, en kraftfull overføring av guddommelig kraft. Dette er i dag en av metodene han benytter seg av. Mange er skeptiske til Golden City, og mener det er sektaktig og dogmatisk. Mange er også skeptiske til at det er mye penger involvert, og at de bruker gull i den store meditasjonshallen de har begynt å bygge. Hari mener at mye av dette bygger på misforståelser og at mange er feilinformert.

– Har man inspirasjon til å virkeliggjøre en så stor visjon som de har der nede, så er det klart de trenger penger. Uten penger kan de ikke virkeliggjøre visjonen, som er å spre deeksha. I dagens verden trenger man penger for å gjøre det. De bygger jo en hel by for å kunne ta i mot alle menneskene som kommer dit. Til det trenger man penger. Slik jeg ser det går alle pengene inn til stedet. Den biten har jeg ikke noe problem med. Jeg ser hva de gjør, jeg har vært der. Å dra ned dit er dyrt for oss som bor i Norge og Sverige, men på den andre siden så har jeg vært der nede og sett folk som har kommet fra Afrika og til og med fått reisen betalt. Mange som kommer dit betaler ingenting fordi de ikke har noe å betale med, men det har vi. Man kan si at Amma og Bhagawan, som leder prosjektet, har sin egen likhetspolitikk, for de vil spre dette overalt. Når det gjelder bruken av gull, så brukes bladgull som et ornament veldig mye i India. Tempelet som bygges kommer til å bli enormt, og det finnes en stor visjon med tempelet. Visjonen er at det skal sitte 8000 personer der daglig i en tilstand av høyeste bevissthet, og at hele bygningen er bygd på en slik måte at det generer en kraftfull energi. Det skal også være en skjønnhetsopplevelse, fordi skjønnhet åpner sinnet. Skulle man gå inn i en grå betongbunker ville det ikke hatt samme effekt med tanke på å åpne sinnet og øke energien. Det antas at de vil trenge 4000 personer bare til å ta hånd om de 8000 som er der. Det er altså 12.000 personer som skal ha mat og husrom hver dag. Mye av pengene som kommer inn går til et fond der pengene brukes til å bygge opp denne muligheten til å holde av en plass i verden der så mange mennesker «tuner» seg inn på den høyeste virkeligheten og bevistheten.

 

Kollektiv bevissthet

Ifølge Amma og Bhagawan finnes det bare én bevissthet som vi alle deler. Det er den menneskelige kollektive bevissthet, som vi alle «tuner» inn på og henter informasjon fra og får tanker fra. Den kollektive bevisstheten har også i seg det ubeviste – det mørke globale feltet og det lyse globale feltet.

– De opplyste menneskene sitter i de høyeste vibrasjonene i vårt kollektive felt. I og med at de bevisst holder den høye frekvensen, gjør de det for oss alle. De tar ned vibrasjonene og holder dem, slik at vi alle får ta del i dem. I dag kreves det at vi tar ned veldig mye av de høyere aspektene for at vi skal kunne takle verden, helt enkelt. Når den kollektive bevisstheten blir høyere, kommer bevisstheten til politikere og andre maktmennesker også automatisk til å bli høyere. Det er en fantastisk visjon, sier Hari entusiastisk.

– Amma og Bhagawan sier at det er veldig vanskelig for mennesker som sitter i den høye frekvensen å senere komme ned fra denne frekvensen og fungere på det enklere planet – som behøves for å tjene penger. Bhagawan vil at disse skal tas hånd om resten av sitt liv. Når de settes der, så skal de tas hånd om. Det er et stort ansvar.

 

Kjærligheten til deeksha

– Mange som i utgangspunktet er skeptiske til deeksha-fenomenet, blir trolig styrket i sin skepsis ved at den amerikanske selvhjelpsguruen Anthony Robbins har omfavnet fenomenet. Han er en av de rikeste, og i manges øyne også mest ekstreme, selvhjelpsguruene. Mener du han er troverdig?

– Jeg synes han er veldig inspirerende. Han kommer fra en helt annen verden. Som jeg sa er jeg humanitær, og jeg er ikke for den kapitalistiske siden, så der har jeg et dilemma når det gjelder ham. Han er ekstremt rik.

– Jeg kan ikke se for meg at han er opptatt for eksempel av økologi.

– Jo, det er han, men hans budskap er dette med «excellence». Hvorfor ta til takke med noe som er bra, når man kan få noe som er fantastisk? Det er hans greie – å skape noe ubegrenset fantastisk på alle nivåer. Hans gave er å vise oss at vi har alle de ubgrensede mulighetene til å skape dette.

– Ifølge deg har jorda alle disse ubegrensede mulighetene og ressursene. Hvis vi bruker en annen teknologi, så er det kanskje mulig, foreslår jeg.

– Ja. Det inngår å ta fram mulighetene der også, sier han, og forteller at Deeksha ikke er noen filosofi.

– Den eneste filosofi som finnes er allerede gitt deg. Foruten dette med å høyne den kollektive bevisstheten, er det bare å akseptere som gjenstår. Du er perfekt som du er. Alt deekshaen gjør er å ta deg tilbake til den tilstanden du var i som liten eller nyfødt, da alt var i perfekt balanse. Du var i ett med alt. Siden utvikles vi utifra våre lærere, og siden vi ikke har lærere som er opplyste eller i balanse, så lærer vi oss feilaktige måter å tenke på og som går mot naturen. Da må vi gjøre vold mot naturen, og da gjør vi vold mot oss selv. Vi er naturen – vi utøver vold på den fysiske kroppen. Deeksha er bare en måte å tilbakestille dette på ved å tune inn på den høyfrekvente energien. Hvordan det skjer, vet jeg ikke, men det viser seg at det skjer. Jeg kjenner personlig at det fungerer.

 

Vi er alle mennesker

Deeksha spres overalt, og folk fra alle religioner har tatt til seg deeksha. Da Hari sist var i Golden City, var det mange indianerhøvdinger fra ulike stammer der, samt en representant fra mayafolket og sjamaner fra Peru og Afrika.

– Alle kom sammen da jeg var der. De gir en slags VIP-behandling til slike spesielle mennesker. Jeg ble kjent med dem, og prosessen var veldig fascinerende. Mange av disse autoritetene er litt innesluttede, men jeg så dem åpne seg opp. Deres problem er at de tror de har sannheten. Jeg satt sammen med en indianerhøvding fra Dakota nasjonen. Vi satt der stille, og jeg sa «we are just two humans, aren’t we?» Så gråt han, og sa; «yes, we are just two humans, not indian, not swedish.» Han sa også; «I have always been an Indian, never been a human. Now I am a human.» Når man står fast i noe, uansett hvor vakkert det er – for eksempel «jeg er sjaman, jeg vet sannheten» – så glemmer man dette med at vi alle er «one mind» Deeksha ordner opp i dette, føler jeg. Man kommer hjem. Å være indianer eller svensk står ikke i motsetning til dette. Først er vi one mind, one consciousness, siden kan vi være mange ting. Først må vi erkjenne at vi er mennesker og at vi ikke vet. Vi lever alle i et mysterium. Det er det som er greia. Enkelte svar finnes bare ikke. Det vet indianerhøvdingene også, og det var veldig skjønt å bare være med dem og se dem slappe av. Når de slappet av, behøvde de ikke å ha alle svarene, de kunne bare være der og møte andre. Det er det de gjør der borte – de ber folk slappe av. Dessverre har det blitt mye snakk om resultatet av denne avslapningen, hvorvidt man skal bli opplyst når man har fått deeksha eller ikke. Det er alt dette snakket som folk reagerer på. Opplysthet er bare et ord. Amma og Bhagawan sier at opplysning egentlig bare er fysiologisk harmoni til fulle. Fullstendig fysiologisk harmoni og å være opplyst er det samme. Deeksha gir en balanse i kroppen og man slapper av, man får mer harmoni i seg selv og i sine relasjoner. Om man kan kalle det for opplysning vet jeg ikke, men enhetsbevissthet kan jeg godt kalle det. Med enhetsbevissthet tenker jeg; «vi er bare mennesker. Det er det!»

 

Opplyst eller ordinær?

– Vil du si at du selv er opplyst?

– Nei, det vil jeg ikke si. Men jeg kan godt si at i mitt liv så kjenner jeg nå større tilstedeværelse, og jeg er mer i kontakt med ulike sider av meg selv som jeg tidligere ikke aksepterte, men som jeg nå kan akseptere. Jeg er ikke opphengt i tanker om framtiden, de har ikke det samme grep på meg som de hadde før. Jeg har tillit til at hver stund bringer med seg neste stund. Men det kan fortsatt være ting som kommer og spøker – kanskje det alltid kommer til å gjøre det. Men jeg har større aksept for det. Jeg er ikke på vei til neste stund. Hele begrepet med å være opplyst kjennes ikke riktig og relevant. Jeg tror ikke det er et bra, relevant uttrykk å bruke, fordi det er veldig ladet. Hvorfor ikke heller snakke om å være ordinær enn å være opplyst? Egoet tenker; «hva, skal jeg bare bli ordinær, hva er vitsen med det?» Derfor finnes uttrykket der som en gulrot. Jeg tror det trengtes tidligere, men nå er kanskje menneskeheten mer moden, vi trenger ikke trikses med på den måten, forklarer Hari, som mener at en del av veien mot opplysning – eller å bli ordinær – er å gi slipp på nevrotisk oppførsel.

– Fremgang i verden er ofte synonymt med nevrotisk oppførsel. Verden er nokså nevrotisk. For å bli president i et land må man være ganske nevrotisk, ellers kommer man ikke i en slik posisjon. Det samme gjelder om man skal bli leder i et stort firma. Da må man også være ganske nevrotisk. I begynnelsen når man gir slipp på sin nevrotiske oppførsel er det kanskje ikke like lett å tjene penger ute i verden og å ta seg fram. Det kan dermed bli et vakuum i en overgangsperiode. Hvem vet hva som skjer når man slapper av? Men på et vis kommer noe til å raseres på veien. I overgangen gjelder det å ha tillit. Tillit er noe man kan øve seg på gjennom å ta små steg og små utfordringer. Ta et lite skritt, gi slipp, et lite skritt til, og gi slipp på litt mer. Tar man store steg så er man i sinnet. Innser man at dypest sett så finnes det bare ett steg, og det finnes bare ett øyeblikk, så trenger man ikke å være redd. Et øyeblikk kan man alltid takle. Å ordne en festival kan virke veldig stort, men festivalen består aldri av mer enn ett øyeblikk av gangen. Til og med om jeg står på scenen når det starter og det er 1000 personer der, kan jeg bare si en ting av gangen. Det er veldig sentralt for min forsåtelse, dette med å ta et skritt av gangen, og at veien er å praktisere kjærlighet til øyeblikket og å være varsom og tålmodig, avslutter Hari.