Guddommens kvinnelige ansikt

Guddommens kvinnelige ansikt

Prestinnene er tilbake i Glastonbury etter 1500 år.

Etter 1500 års fravær er prestinnene tilbake i Glastonbury. Avalons gamle gudinner har fått sitt eget tempel og er brakt til live igjen av stadig flere prestinner av Avalon.

På gårdsplassen utenfor den hvitmalte bygningen til Glastonbury Goddess Temple venter jeg spent på prestinne Georgina Sirett-Hardie, som er tempelets overhode. Sent, men godt ankommer hun, frodig som Moder Jord og full av positiv og feminin kraft – og unnskyldninger.

– Det var mye kø i trafikken, sukker hun. Strålene fra en høsttung ettermiddagssol kaster et gyllent skjær inn i tempelrommet hvor det første blikkfanget er en ring av høye kurvflettede kvinnefigurer ikledd fargerike drakter.

– Dette er de ni Morgensgudinnene, eller Ladyene, som ifølge legenden i alle tider har voktet over den mytiske øya Avalon. Navnet betyr «plassen for epler,» og det er på denne mytiske paradisøya at stedet hvor de gylne eplene finnes som gir udødelighet. Georgina tenner stearinlys og forteller at Glastonbury like lenge har vært kjent som Avalons geografiske hjemsted, fra den gang da dette området var omgitt av vann. Den meste kjente av de ni gudinnene er Morgen la Fey, the Lady of Avalon, som ifølge kong Arthur-legenden var kongens halvsøster. Hun ble også verdenskjent gjennom Marion Zimmer Bradleys roman «The Mists of Avalon.» Det er først og fremst de lokale aspektene av guddommens feminine ansikt som gjenspeiles i utallige myter og legender utsprunget fra det hellige landskapet rundt Glastonbury, som prestinnene av Avalon har valgt å hedre. Blant disse finnes Lady of the Lake, the Tor Goddess, Lady of the Hollow Hills, Bridie of the Sacred Flame og Our Lady Mary of Glastonbury, som er Jesu mor og som med tiden har blitt innlemmet blant de lokale gudinnene. Sett fra et kristent synspunkt er hun verken en gudinne eller betraktet som en del av guddommen.  

 

Avalon-mysteriene

– Hva skal til for å bli prestinne av Avalon?

– Du må gjennom tre «spiraler» av opplæring som hver varer i et år før du kan framtre som en prestinne av Avalon. Innvielsene foregår ved Charlice Wells, som opprinnelig var kelternes hellige kilde. Opplevelsen av en slik innvielse er overveldende. Prestinne Georgina Sirett-Hardies blikk blir fjernt og drømmende, som om hun henter fram fra sitt indre, bilder og opplevelser knyttet til alle innvielser hun har deltatt i løpet av sine fem år som prestinne.

– Men det er ikke bare kvinner som er forbeholdt å innvies i Avalon-mysteriene, vi har også menn, selv om de foreløpig er i et mindretall. For guddommens feminine ansikt ser ingen forskjell på kvinner, menn eller barn.

– Kelterne etterlot seg få eller ingen skriftlige spor om hvordan de utøvde ritualene sine. Har den nye gudinnebevegelsen valgt å skape sine egne nye ritualer?
 
– Nei. Vi er ganske sikre på at vi praktiserer ritualer som er nært opptil de gamle kelternes tradisjoner. Initiativtaker og den første Avalon-prestinnen Kathy Jones, er en internasjonalt anerkjent kapasitet på gudinnedyrking, og hun har skrevet flere bøker om dette emnet. I årevis har hun reist verden rundt og samlet kunnskap om dette. For tiden er hun på en studiereise om gudinnedyrkingen i Tibet. Ritualene våre er blant annet basert på sanger, historier og arkeologiske funn som hun har studert på sine mange reiser, forteller Georgine og forteller videre at hun ved siden av å være Avalon-prestinne, også praktiserer som healer og karmisk astrolog.

– Jeg har satt opp Kathys karmiske horoskop, og det avdekker at livsoppgaven hennes nettopp er å spre kunnskap om og gjenopprette vår eldgamle kontakt med guddommens kvinnelige ansikter. Det er forbløffende å se hvordan en persons karmiske horoskop går i gjentatte sirkler. Kathy har bodd i Glastonbury de siste 30 årene, og det karmiske horoskopet hennes avdekket at hun også har levd her tidligere engang på 400-tallet. Gjennom erindringene hennes fra den gang, har vi fått en dyp innsikt i de opprinnelige ritualene og innvielsesseremoniene som de gamle kelterne praktiserte her i området. Men Kathy er ikke den eneste fordums Avalon-prestinnen som har valgt å reinkarnere seg for å gjenopplive gudinnene igjen i det 21.århundre. Flere andre prestinner har også valgt å komme tilbake igjen spesielt for denne oppgaven, får jeg vite.

– Hvor kommer de framtidige prestinnene fra?

– De kontakter oss fra hele verden. I den senere tid har vi mottatt svært mange henvendelser fra USA. De geografiske avstandene gjør at Kathy har utviklet et brevkurs for kommende prestinner. Deltakerne må imidlertid tilbringer 3-4 uker årlig her i Glastonbury, sier hun, og forteller videre at det nå finnes et par hundre innvidde Avalon-prestinner og et femtitalls prester, men at også interessen blant menn er stigende.

– Har dere noen Avalon-prestinner fra Norge ennå?   

– Nei, men vi har prestinner både fra Sverige og Danmark.

 

Ritualer og årstider

Etter hvert har den fredfylte atmosfæren i gudinnetempelet sunket inn under huden. Jeg ser meg om på de purpurfargede veggene, på alteret hvor nok en gigantisk kurvflettet gudinneskikkelse er plassert. Rundt på gulvet ligger sauseskinn som besøkende kan sitte på. En svak duft av røkelse fyller også rommet.

– Som prestinneansvarlig for gudinnetempelet, kan du fortelle hva som egentlig skjer her?

– For det første har vi valgt å konsentrere oss om de av gudinnens ansikter som er spesielt knyttet til Glastonbury. Ritualene våre er også sterkt forbundet med naturen og årstidene. Derfor feirer vi en ny årstidsfestival hver sjette uke og dekorerer tempelet i farger som samsvarer med den. Også nymåne og fullmåne feires med spesielle seremonier. Vi følger den hellige årskalenderen «The Wheel of Brigit Ana.» Brigit og Ana var de to gudinnene som ga landet vårt navnet Britannia. Ana er verdens opprinnelige «livmor» som spinner våre livstråder og vever våre skjebner, forteller hun. Blant andre tilbud i tempelet, finnes healing, et gudinneorakel, kurs i meditasjon, ritualer og hvordan lage røkelse. Tempelet som holder åpent fra klokka 10 til 17 seks dager i uken, er bemannet av tempelprestinner og såkalte Melissas, frivillige som tjener gudinnen. Prestinne Georgina forteller at tempelet ble innviet i 2002 og formelt er registrert som «A Place of Worship.»

– Dette er det første gudinnetempelet som har blitt offentlig registrert i Storbritannia i løpet av de siste 1500 årene. Det gir oss en unik plass i dagens spirituelle landskap, både her i Storbritannia og ellers i Europa, legger hun til.

– Dere holder også en gudinnekonferanse hver sommer. Hvordan oppleves den?

– Det er årets absolutte høydepunkt som jeg har gleden av å være med på å arrangere. Hver konferanse er knyttet til et tema forbundet med gudinnene, som for eksempel at vi ett år fokuserte på «De ni Morgens.» Dessuten baker vi rituelt brød, synger, danser og går i prosesjon, sier hun, og forteller at den neste konferansen vil holdes fra 30. juli til 3. august i 2008. Men plassmangel har etter hvert blitt et problem, siden stadig flere deltakere fra hele verden kommer til konferansen.

– De siste årene har vi ikke hatt rom til alle i tempelet, og derfor har vi måttet holde konferansen nede på gårdsplassen. Vi søker nå aktivt etter et nytt og langt større sted å være her i Glastonbury-området. Vi trenger et hus som kan romme både et større tempel, plass til meditasjon og undervisning, egne rom for healing, dans, musikk og opptredener. For ikke å snakke om en herlig hage utstyrt med steinsirkler og alter.

 

Sterke reaksjoner fra kirken

– Hvilke reaksjoner har dere fått fra kirkelig hold? Gudinnetempelet ligger jo like rundt hjørnet for Glastonbury Abbey, som er et av landets helligste pilegrimssteder?

– Vi har hele tiden fått reaksjoner fra kirken. Dette er en veldig kristen by, og mange betrakter oss som hedenske. I fjor sommer ble det for eksempel delt ut løpesedler som advarte mot oss i forkant av Church of Englands årlige pilegrimsferd til Glastonbury Abbey. Tidligere kom den kirkelige prosesjonen alltid ned High Street, hvor vi også holder til, men de to siste årene har de valgt å gå en annen vei. En dag hadde noen plassert en lapp i vinduet mitt hvor det sto «Du trenger hjelp.» Jeg tror de forveksler oss med hekser og innbiller seg at vi driver med allslags magi. Men det er helt feil. Avalon-prestinnene holder ikke på med noen som helst form for magi. En annen forklaring kan være at det store omfanget som gudinnebevegelsen etter hvert har fått, vekker uro i kristne kretser, men vi prøver på ingen måte å «ta over» byen, sier hun, og forklarer at Glastonbury fra uminnelige tider har vært et kultsted med sterke energilinjer som naturlig tiltrekker seg mennesker som er på åndelig søken. I dag er byen både bebodd og ofte besøkt av representanter fra alle verdens pulserende trosretninger, og det er flott. Hvorfor skulle vi ikke kunne sameksistere i fred og fordragelighet, spør hun. Georgina har levd en årrekke i Glastonbury sammen med sine seks katter.

– Hva fikk deg til å bli prestinne?

– Jeg så det først og fremst som en mulighet til å bli sterkere forbundet med den feminine siden av meg selv. Arkeologiske funn viser at gudinnedyrkning fant sted på jorden så langt tilbake som for 30.000 år siden. Hvor enn på jorden du finner rester etter våre forfedre i form av steinsirkler, stående steiner og hellig land, var disse engang forbundet med gudinnedyrking. Vi vet også helt sikkert at gudinnen ble dyrket her på de britiske øyer, i Europa og i størsteparten av verden for 4000 til 5000 år siden. Hun har lenge vært glemt, men savnet, så det er derfor på høy tid at vi bringer gudinnen tilbake i våre liv. For hun er guddommens kvinnelige ansikt, kilden til alt som er.