Rabagast som brenner for helsefrihet!

Rabagast som brenner for helsefrihet!

Jan Klyve: Betal legen først når du er frisk

Jan Klyve er en rabagast som brenner for helse og helsefrihet. Kanskje mest det siste. Han er ikke akkurat et skoleeksempel på en «helsefrik» selv, men han er politisk forbanna når overformynderiet blander seg borti småting, som for eksempel hvor mye kosttilskudd vi får putte i munnen. Han har klare meninger om hvordan helsevesenet kan tjene forbrukerne fremfor den farmasøytiske industri.

Intensjonen til forbrukerorganisasjonen Fritt Helsevalg er å gi forbrukerne en stemme i helsedebatten, et kor av helsebevisste forbrukere som skal høres på Stortinget og på Sylvia Brustads kontor. Fritt Helsevalg ble stiftet i 1996, som en lokalavdeling av Citizens for Health i USA, som driver med det samme.

– Forbrukerne skal ha rett til et tilbud som kan tilpasses deres behov og ønsker, mener Jan Klyve. – Derfor sier vi: «Alternativ medisin og skolemedisin – ja takk, begge deler og til samme pris.» Vi setter mennesket i sentrum, og deres rett til å få ut av helsevesenet det som gagner deres helse og velvære. Ifølge Klyve kan kroppen holde seg frisk hvis den får de stimuli den trenger – tilstrekkelig og balansert ernæring, mosjon og et rent miljø.

– For det første må vi ha rent vann, luft og mat. Vi trenger et sunt sinn i et sunt mentalt miljø. Dette er plattformen, og for å legge til rette for denne, er det ikke så veldig effektivt med den skremselspropaganda og feilinformasjon vi hele tiden ser og hører i media. Det gir uhelse. Og ennå verre – det fratar forbrukeren muligheten til å selv å kunne gjøre korrekte vurderinger med hensyn til sin egen helse, sier Klyve. Vi får i oss hundrevis av kjemikalier hver dag i større eller mindre doser, og dette må kroppen kvitte seg med eller gjemme det bort, og da akkumuleres det over tid.

– For å få det ut, trenger vi ekstra næringsstoffer til å gjøre jobben, og vi trenger immunsystemet. Avgiftning finnes ikke som begrep i norsk helsevesen, så vidt jeg vet. Det er bare i det militære at de har det. Ved et angrep med sennepsgass, så har forsvaret utmerkede rutiner for avgiftning, men det gjelder ikke deg og meg og hverdagslivets giftstoffer. Vi blir ikke tilstrekkelig forgiftet til at man synes det er noen grunn til å avgifte oss, sier Jan engasjert.

 

Vil påvirke myndighetene

Fritt Helsevalg ønsker å påvirke myndighetene til å forstå at det finnes mange forbrukere som opplever at deres behov og ønsker ikke er ivaretatt. De setter også søkelys på forskningsjuks og selektiv forskning, som fremstiller kosttilskudd og naturmedisin som uvirksomme – endatil farlige.

Journal of the American Medical Association (JAMA) publiserte i februar en dansk studie under ledelse av den serbiske legen Goran Bjelacovics, som fikk internasjonal pressedekning under titler som «Kosttilskudd øker dødsraten» (The Times). Det dreide seg om anti-oksidanter, og øverst på «hitlisten» var vitamin E og betakaroten. Dette var en meta-studie, altså ikke ny forskning. Bjelacovics og co. tok utgangspunkt i 16.111 vitenskapelige rapporter, hvorav 14.910 – 93 prosent – ble vraket i første omgang. Av de gjenværende 1201 studiene, som omfattet 815 kliniske undersøkelser, ble 747 (92 prosent) også vraket. I 5 prosent av tilfellene (405 studier) fordi ingen døde i studiene. Man satt altså igjen med 8 prosent av de 815 studiene etter andre sortering, og dette dannet grunnlaget for analysen. Forfatterne unnlot også å nevne at det ble brukt syntetisk vitamin E, i de fleste tilfeller alpha-tocopherol. Syntetisk alpha-tocopherol oppfører seg annerledes i kroppen enn naturlig alpha-tocopherol. Dessuten er alpha-tochoferol bare en av fire tocopheroler, som sammen utgjør e-vitaminkomplekset slik det er naturlig i naturen. For eksempel er det kjent at alpha-tochopherol alene hindrer absorpsjon av gamma-tochopherol, som er den predominante formen for e-vitamin i maten og i kosttilskudd av høy kvalitet. For øvrig ble de gjenværende 68 studiene delt i to grupper, hvor man i den ene gruppen fant økt risiko for dødelighet, mens man i den andre gruppen fant redusert risiko for dødelighet. Samlet viste de 68 studiene ingen effekt på dødelighet.

– Så hvor kom de store fæle overskriftene fra? spør Jan. – Det ser ut som om hovedhensikten med Bjelacovics meta-studie var å skremme folk fra å bruke kosttilskudd og styre dem inn i den farmasøytiske medisinske folden. Meta-studien er senere grundig tilbakevist, men den slags sekundære nyheter ser vi sjeldent omtalt i media. Førsteinntrykket består – kosttilskudd dreper. Sannheten er tydeligvis av liten interesse, mener Jan.

 

Fri forskning

Det som en gang het fri forskning – at samfunnet var interessert i å forske for forskningens skyld på ting som er nyttig for forbrukerne – finnes nesten ikke lenger, ifølge Jan.

– Nesten all medisinsk forskning er i dag styrt og finansiert utelukkende av farmasøytisk industri, og de styres mot forretningsmessige resultater. Det fokuseres på forskning som kan føre frem til et nytt molekyl som kan patenteres og selges. Naturlige stoffer kan ikke patenteres. Et godt eksempel er vitamin D. Creighton-studien viste at en relativt høy, men ufarlig dose, kan redusere utbredelsen av kreft generelt med opptil 66 prosent. Vitamin D kan man kjøpe på helsekosten. Men nylig har vi sett eksempler på at farmasøytiske selskaper har fått patentert produkter som ser ut til å være ren syntetisk vitamin D, som for eksempel Asentar (DN-101) fra det amerikanske farmasiselskapet Novacea. Patenterte derivater av A-vitamin finnes også på markedet, sier Jan. Det amerikanske medisin- og mattilsynet (FDA) har nylig gitt tillatelse til kliniske tester med intravenøst vitamin C i kreftbehandling, men det er bare pasienter som har vært gjennom alle andre former for kreftterapi som får tilgang til terapien. Om slik terapi bare skal tillates for pasienter som er oppgitt av vanlig medisin, hva kan vi da vente oss av resultater? Og hva vil det skrives om disse resultatene? Jan mener at denne tendensen er urovekkende for det frie markedet.

– Farmasøytisk industri har i de senere år ikke hatt særlig suksess med å komme med nye effektive medisiner, og mye tyder på at de nå prøver å komme inn på vitamin-, mineral- og naturmedisinmarkedet, helst gjennom patenteringsprosessen. Det er også kjent at farmasøytiske selskaper kjøper opp kosttilskuddsbedrifter. Kan man ikke slå ut konkurransen fra naturlig medisn, vel, så får man vel overta den da, frykter Jan, og legger til at det er verdt å merke seg at det meste av farmasøytisk medisin har sin grunnidé fra naturen.

 

Frykter konkurranse

Jan mener at kampen mellom den alternative medisinen og legemiddelindustrien ikke er rettferdig spill.

– Jeg leste nylig at de ti største farmasøytiske selskapene i USA har større omsetning enn alle de andre selskapene på fortune 500 lista til sammen. Denne industrien er i hovedsak basert på symptombehandling, ofte kalt «disease management.» På den andre siden har vi den såkalte «alternative» medisinen som opererer innenfor et helt annet paradigme, og som fokuseres på hele pasienten med sikte på å fjerne sykdommens underliggende årsak – eller på å unngå sykdom. Farmasøytisk medisin er «anerkjent», mens alternativmedisinen – til og med ernæringsmedisin – anses som tvilsom og uvitenskapelig. Her er det ikke noe likhet eller rettferdig spill. Er det ene bedre enn det andre? Det avhenger vel av øyet som ser – og resultatene, sier Jan som mener at farmasøytisk industri er en investeringsindustri og ikke en helseindustri.

– Deres jobb er først og fremst å gi penger tilbake til investorene og aksjeeierne. Da må man gjøre visse kompromisser. For det første må man patentere produktene slik at man får enerett i 15-20 år, og så må man sørge for at konkurransen ikke er særlig effektivt. Man tjener ikke penger på friske mennesker.

 

Lovpriser Mat og Helse

Dag Viljen Poleszynski, fagredaktør for bladet Mat & Helse, var med å starte Fritt Helsevalg. Bladet gir forbrukerne tilgang til informasjon om ernæring og alternativ medisin, som en balanse mot de tradisjonelle offentlige besserwisserne. Dag Viljen Poleszynski er ernæringsfysiolog og er en av de få som stiller opp i debatter mot de tradisjonelle kreftene innen helse og ernæring.

– Han er ikke alene, men det er faktisk få som står frem og forfekter nyere og alternativ forskning. Hans kjerneområde er – naturlig nok – ernæringsmedisin, og mange kjenner ham fra utallige debatter i radio og TV. Som Hippokrates sa: «La din mat være din medisin, og din medisin din mat.» Men det er som David mot Goliat der det etablerte helsevesenet og matmyndighetene har overtaket. Nå blir stadig flere klar over hvor skakkjørt helse-Norge er. Vi trenger et paradigmeskifte i Norge, og politikerne – som jo er lønnet av forbrukerne – må komme mer i takt med folkets behov og ønsker. Ola og Kari vil bestemme over sin egen helse og ha tilgang til balansert informasjon. I tillegg øker interessen for forebyggende tiltak innen helse, snarere enn et ensidig fokus på «medisin,» sier Jan.

 

Helsekostbransjen

Mange som leser om disse tingene, orker ikke å bekymre seg. Fagfolkene ordner sikkert opp, helsekostbransjen har sikkert sterke folk som jobber med dette og sørger for at ting går bra, terapeutene står sterkt, og så videre. Jan tror ikke det.

– Det er klart mange jobber med det, men det er en ujevn kamp. Det går sent fremover, og innsatsen er fragmentert. Som EUs kosstilskuddsdirektiv, som vil begrense hvilke vitaminer og mineraler vi kan bruke, dosene og hva som skal tillates i kosttilskudd. Fritt Helsevalg ser hvor dette bærer hen og støttet derfor Alliance for Natural Health (som FHV er tilknyttet) i en rettssak i EU-domstolen for å få endret kosttilskuddsforskriften. Ifølge FHV er direktivet urimelig restriktiv og direkte helsefrihetsfiendtlig – og dessuten basert på dårlig vitenskap. For mange av de små og innovative småbedriftene i bransjen vil direktivet være kroken på døra, mens forbrukerne må slåss for sin helsefrihet, sier Jan. En annen av Fritt Helsevalg sine fanesaker er retten til selv å bestemme hva slags type behandling man vil ha.

– Det er mange måter å holde folk friske på og å hjelpe dem til å være lykkelige. For ikke å snakke om å gjøre dem friske når de er syke. I et demokrati bør det være helsevesenets jobb å sørge for at vi har alle hjelpemidler tilgjengelige for å oppnå dette. Skolemedisinen dominerer i dag med sitt symptombehandlende paradigme, mens det ligger sterke restriksjoner på alternative metoder, ikke minst når det gjelder hvem som skal betale regningen. Når halvparten av helsedebatten dreier seg om sykehuskøer og hvor store underskudd helseforetakene har, blir det for dumt. Vi er på feil spor. Helsevesenet koster mer og mer, men vi blir bare sykere og sykere.

 

Hvem kan helbrede

I tradisjonell kinesisk medisin betalte man ikke legen før man ble frisk. Hva om vi gjorde det slik her hjemme også, foreslår Jan Klyve.

– Vi betaler jo legene gjennom skatten i tillegg til egenandeler. Burde vi ikke kunne kreve at vi får den varen vi betaler for, nemlig helbredelse? Da er vi inne på et befengt begrep: helbredelse, det å bli frisk. Ifølge lov om alternativ behandling er det forbudt for andre enn leger å helbrede noen. Samtidig har jo skolemedisinen vist manglende evne og vilje til å helbrede. Den fokuserer på symptombehandling og forholder seg i liten grad til sykdommenes underliggende årsaker. Hvem skal helbrede oss og gjøre oss friske? Kan noen helbrede oss? Naturligvis, for mange blir jo friske etter å ha vært syke. I stor grad er det nok kroppens eget forsvarssystem, immunsystemet, som gjør jobben. Kroppen har – gitt de rette forutsetninger – evnen til å helbrede seg selv. Men i tyngre, kroniske sykdommer må den ha hjelp. Spørsmålet er hva slags hjelp. Skolemedisinen behandler symptomene – det er faktisk slik at det som i dag kalles sykdommer i virkeligheten er symptomer. Kan farmasøytisk medisin helbrede? Tja, det finne kanskje kandidater, for eksempel penicillin. Men generelt dreier det seg om symptombehandling – disease management. Mange blir friske av alternativ behandling, men å kalle det helbredelse er ikke tillatt. Om alternativ medisin virkelig helbreder, faller den helbredende mekanismen utenfor det skolemedisinske vitenskapsbegrep. Og da hører vi ofte at det ikke kan bevises; ergo kan det ikke virke. Det finnes et «stebarn» i diskusjonen om skolemedisin vs. alternativ medisin, nemlig ernæringsmedisin – også kalt orthomolekylær medisin.

– Denne hører ikke egentlig hjemme i noen av de to paradigmene, men at den – altså i prinsippet mat – både kan forhindre og helbrede sykdom er det liten tvil om. Men anerkjent er det ikke – i hvert fall ikke i dagens helsevesen, sier Jan.

 

Vitenskapens begrensninger

Kanskje er det vitenskapen det er noe feil med? Den kan bare si noe om det den vet, men ingenting om det den ikke vet. Og jo mer man vet, jo mer blir man klar over at man ikke vet. Herav følger at det kan være mye innefor det vi ikke vet (ennå) som kan forklare det vi ikke forstår. At dagens vitenskap i liten grad er i stand til å «måle» effekten av alternativ medisin, er kanskje en følge av at måleredskapene ikke er gode nok. Jan mener at det kreves mer åpenhet og ydmykhet for å skape fremtidens helsevesen.

– Vi vet ikke alt. Og Norge, som et av verdens rikeste land, burde gå i bresjen og lede an i uavhengig forskning. Lille Norge kan bli en oase i verdenssammenheng når det gjelder helsefrihet og helseforskning. Vi er et fritt land, og skulle ikke behøve å underordne oss EU og andre internasjonale organer. Og vi har råd til på betale regningen. Gevinsten kan være at vi alle blir friskere, og at når vi blir syke, kan vi helbredes effektivt, uansett navnet på det behandlende paradigme. Samtidig ønsker ikke Jan å klandre leger og medisinsk personale. Medisinstudiet er langt og hardt, og koster mye tid og penger. Pensum tar opp lite om ernæring og alternativmedisin. Fokus er på farmasøytisk medisin. Dette danner fundamentet for hvordan de ferdig utdannede studentene ser på den medisinske verden. Og hvor får de påfyllende informasjon etter endt studietid? Fra skolemedisinske fagtidsskrifter med et solid innslag av annonser for farmasøytisk medisin og fagartikler om forskning stort sett finansiert og utført av den farmasøytiske industrien. Hvor skal de få annen, alternativ informasjon fra?

– Vi kan neppe forvente at en lege skal lese for eksempel Journal of Orthomolecular Medicine og tilsvarende på fritida. Ønsker man å studere hva som foregår innen alternativ forskning blir dette utover det som kommer gjennom de faglige kanalene og på eget initiativ. Og hvordan skal en travel lege få tid til dette? Det sies at en gjennomsnittlig konsultasjon hos en lege er på seks minutter (ikke norske tall), og så kommer man ut med en resept i hånden. Vær så god neste!

 

Helsevesenet dreper 2000

Den norske legen Vilhelm Schjelderup var den første legen i Norge som tok i bruk akupunktur. Han har drevet med forskjellige former for akupunktur samt lysbehandling, og kan vise til gode resultater. Han gjør eksperimenter, deltar på internasjonale konferanser, men her hjemme blir han møtt med døve ører. Myndighetene er ikke interesserte.

– Strukturen innen helsevesenet åpner i liten grad for assimilering av «alternativ» informasjon, sier Jan. Dr. med. Peter F. Hjort skrev for noen år siden en rapport om skadene av skolemedisin her i landet. Rapporten er i stor grad basert på utenlandsk tallmateriale, og tall for Norge er beregnet ut fra disse og vurdert sammen med norsk materiale og hans egen legeerfaring. Han beregnet at helsevesenet dreper 2000 mennesker hvert år i Norge, og alvorlig skader 15.000. Nylig utgav han rapporten i bokform under tittelen «Uheldige hendelser i helsetjenesten».

– Dr. Hjort tar den positiv linjen og fokuserer på hva vi kan lære av feilene og hvordan vi kan gjøre det bedre. Men tallene i seg selv er skremmende. I 1998 publiserte JAMA en studie som viste at riktig foreskrevet og riktig inntatt farmasøytisk medisin var den fjerde største direkte dødsårsaken i USA, og årlig tok livet av 106.000 mennesker. En annen studie, under tittelen «Death by Medicine» fra 2003, viste at nesten 800.000 døde som følge av det Amerikanske helsevesen. Kan vi akseptere slike tall? Og hvordan kan dette henge sammen? Hva skjer når vi tar et syntetisk legemiddel, og hvordan virker det?

– For det første oppfatter kroppen det som et fremmed element, enkelt sagt som et giftstoff. For det andre virker de fleste piller gjennom blokkering, eller manipulasjon, av en kroppsfunksjon, som resulterer i at symptomet «forsvinner.» Men effekten blokkerer også andre funksjoner, og herigjennom oppstår blant annet det vi vanligvis kaller bivirkninger. Med andre ord er det opprinnelige symptomet borte, men kroppen blir syk av medisinen. Bivirkningen vurderes som et nytt symptom og behandles med mere medisin. Ikke ett eneste farmasøytisk legemiddel har noen gang helbredet ett eneste menneske, så vidt jeg vet, sier Klyve og setter det hele på spissen.

– Ingen er syke på grunn av mangel på medisin.

 

Årlig helsekontroll

Jan har store visjoner for hvordan helsesystemet kan endres til det bedre. En av ideene er at det burde vært en årlig helsekontroll som tok utgangspunkt i næringsstoff- og giftstatus. En blodprøve er ikke nok; man må ta prøver av blod, urin og spytt og gjerne en hårmineralanalyse. Fra den «alternative» siden kunne man legge til analyse av negler, tunge og iris. Basert på resultatet av disse testene, kunne man så i første omgang gjennomføre nødvendig avgiftning og begynne gjenoppretting av kroppens næringsstoffbalanse ved hjelp av diettendringer og/eller tilskudd, foreslår Jan.

– Hvis man går til en legekontroll i dag – hvordan skal en lege vite om du har kreft?

– Det skjer vel helst hvis man har klare symptomer som man gjør legen oppmerksom på, sier Jan. – Eller det må gjøres tester. Brystkreft hos kvinner er noe av det som er enklest å oppdage via mammografi. Men mammografi er også skadelig, det er jo røntgenstråling, som jo er carcinogen. Hvorfor brukes ikke moderne termografi mer, som er uskadelig? Det er også veldig vanskelig å se forskjell på kreft og forstadiet til kreft, som ikke er kreft. Hva hvis du har kreft i ryggraden, hvordan finner man det? Prostatakreft oppdager men ved hjelp av en PSA-test, men denne har vist seg nokså upålitelig. Hva om man for eksempel målte humant korionisk gonadotropin? Det er bare kreftceller og stamceller som produserer dette. Om dette finnes i urinen, så er du enten gravid eller har kreft. En slik test er heller ikke perfekt, men kanskje kan den videreutvikles? Et annet spørsmål er naturligvis hva kreft er.

– Skolemedisinsk tenker man på tumoren som selve kreften, og behandlingen fokuserer på å fjerne denne. Men er ikke tumoren i utgangspunktet et symptom? Hvorfor får vi denne såkalte ukontrollerte celleveksten?

 

Lever vi lenger nå?

Jeg påpeker overfor Jan at på tross av alt han sier om hvor ille det står til, så lever vi mye lenger nå enn tidligere.

– Ja, medisinen vil ta mye av æren for det. Men er det fortjent? Allment har nok bedringen i hygiene gjennom de siste hundre årene bidratt, og likeledes spiser vel de fleste bedre i dag – som en konsekvens av økt levestandard. Jeg så nylig statistikk presentert av Dr. Paul Clayton som viste at levealderen var like høy i Viktoriatidens England, før forrige århundreskifte, men så sank den rundt århundreskiftet, kanskje som følge av den industrielle revolusjon. Derfra har levealderen økt langsomt frem til i dag. Men er det korrekt at moderne medisin skal ha all æren? Flere faktorer er nok involvert, blant annet bedre levestandard og kortere arbeidstid. Vi spiser bedre – riktignok ikke optimalt, men det er grunn til å tro at i det brede lag har befolkningen tilgang til bedre ernæring nå enn tidligere. Moderne mat er også behandlet med kjemiske tilsetninger, bestråling og hermetisering, slik at det er mindre bakterier og andre smittebærende mikroorganismer i den. Det samme gjelder drikkevannet. Men man må også vurdere kvaliteten på maten og drikkevannet. Det er langt fra jord til bord. Næringsstoffinnholdet i maten er mindre nå enn for 50 år siden, og om vannet stort sett er fritt for smittekilder, hvor «levende» er det? Om vi lever lenger, så er det viktig å se på livskvaliteten i disse leveårene også. Stadig flere blir arbeidsudyktige og funksjonelt uføre i stadig lavere alder, og dette må sees i sammenheng med økt levealder. Gjør vi faktisk fremskritt, undrer Jan. For øvrig er det ikke noe nytt at folk lever lenge. Det finnes god dokumentasjon på at enkelte folkegrupper tradisjonelt har levd lenge, som folkegrupper i Ukraina, Hunzaene i Pakistan og eskimoene. Det er i hvert fall ikke moderne vestlige medisin som gjør at de lever lenger. Spørsmålet kan faktisk stilles om vi lever lenger til tross for farmasøytisk medisin.

– Dersom vi fikk optimal ernæring, ren luft, rent vann og regelmessig avgiftning, samt var mer harmoniske, levde i en fredelig verden og unngikk usunt stress, så tror jeg faktisk vi kunne leve mye lenger, mener Jan Klyve.

 

Løsningen

– Er du egentlig ensidig negativ til skolemedisinen, Klyve?

– Jeg må medgi at jeg er sterkt kritisk til skolemedisinen, men som Fritt Helsevalg sier: «ja takk begge deler.» Skolemedisinen har sin styrke, for eksempel i krisemedisinen. Der er den uslåelig. Vi trenger den. Slik vi lever i dag, havner de fleste i en eller annen krise en gang, enten det dreier seg om en ulykke, et hjerteinfarkt eller annet traume. Men når det gjelder preventiv helse og faktisk helbredelse av kroniske sykdommer, er det min mening at andre virkemidler er mer effektive og må inkorporeres i helsevesenet. Så lenge sykdom er en profittindustri, er det vanskelig å se hvordan den skulle kunne fokusere på helbredelse og helse. Jan mener at skolemedisinsk forskning har lært oss mye, men stiller spørsmål ved om vi bruker denne lærdommen riktig.

– Hvor mye vet vi egentlig om hvordan mennesket fungerer og om årsakene til uhelse og sykdom? Vi må ikke glemme alt det vi vet at vi ikke vet, og gi rom for dette. Mysteriet mennesket – og livet – er nok mer komplisert enn vi forestiller oss. Vi er mer enn en kartesiansk (reduksjonistisk) maskin.

– Har alternativ medisin løsningen?

– Det tror jeg neppe. Akkurat som skolemedisinen ikke har alle svarene, har ikke alternativ medisin det heller. Men dens verdi ligger i dens alternative tilnærming til livets mysterium, og kan fra sin vinkling bidra til en større forståelse av hvem vi er og hvordan vi fungerer, blant annet ved at den i større grad tar hensyn til de emosjonelle og spirituelle aspekter ved mennesket, og rommer energien som driver oss. At alternativ medisin fungerer – og helbreder – er det liten tvil om, uansett hva «vitenskapen» måtte mene om det. Et godt eksempel kan være homøopatisk medisin og klassisk akupunktur. Det finnes mange sannheter, og de stemmer ikke alltid overens. Vi må finne svaret i oss selv, og som samfunn tilrettelegge for det faktum at det finnes mange veier til sannhet, helse og helbredelse. Samtidig må vi anerkjenne at helse og helbredelse ikke alltid er mulig. Vi har som samfunn og enkeltindivider – i hvert fall enn så lenge – begrensninger. Ikke alt er mulig, men vi må aldri slutte å prøve alle de veier som ligger åpne for oss. Det finnes ingen autoritet som kan gi oss alle svarene, men målet kan vi vel alle være enige om: alt til det beste for hver enkelt av oss og for samfunnet og planeten vi bor på som helhet, avslutter Jan Klyve.