Paradisøya Madeira

Paradisøya Madeira

Europas eldste turistdestinasjon.

Hvor ellers i verden lander du på en øy hvor flyplassen er oppkalt etter en helgen, Santa Caterina, og hvor natur og klima er nær paradisisk året rundt? Ikke rart at Madeira er Europas eldste turistdestinasjon. Øya ble først tatt i bruk av engelskmennene som ferieparadis for over 100 år siden, og i dag blir den besøkt av stadig flere naturelskere fra hele verden.


En ekstra spiss setter det på besøket, at hovedstaden på Madeira, Funchal, i hele 2008 til fulle feirer 500 års jubileum. Drosjeturen fra flyplassen og inn til den jubilerende hovedstaden går radig på den prima motorveien som er bygget for penger bevilget av EU. Selv om Madeira er portugisisk, kan øya smykke seg med eget parlament og flagg. Øya har til og med sin egen president. Han har sittet ved makten i 30 år, og er velsett blant folk flest for sin innsats med å bringe vekst og velstand til den vesle øya. For med et areal på 741 km2, er ingenting langt borte på Madeira. En tur tvers over øya fra øst til vest er på 5,7 mil, og fra sør til nord er avstanden bare på 2,2 mil. Men best av alt. Tre fjerdedeler av øya er en fredet naturpark hvor nye variasjoner av storslåtte landskap avløser hverandre uavbrutt.   

Da den portugisiske kapteinen Joao G. Zarco (1387-1467) ved en tilfeldighet oppdaget Madeiras østkyst i 1419, var det en dyp skog det første som møtte han og mennene hans. Derfor ga de likegodt øya navnet Madeira, som på portugisisk betyr trær, og trær er det fortsatt nok av her. Den eldste løvskogen på Madeira har sine røtter 10.000 år tilbake i tid, og er selvsagt på UNESCO liste over verdensarv som er fredet.

Enkelte hevder at Madeira engang var en del av det tapte kontinentet Atlantis som forsvant sporløst i havet. Helt sikkert er det imidlertid at øya er vulkansk, og at den vulkanske aktiviteten betryggende nok opphørte for 400.000 år siden. Da kaptein Zarco først kom til øya, fantes det hverken mennesker eller ville dyr her, bare et hopetall av fargerike fugler og innsekter. Madeira kan fortsatt glede seg over 300 fuglearter og en allsidig flora og fauna. Øya er også befriende fri for all debatt om CO2-utslipp, for her er lufta både ren og frisk.

 

Levada-vandringer

Først ut blant Funchals mange jubileumsmarkeringer i år er en «Vandrer-festival» som startet i januar og innlemmer hele Madeira i feiringen. Ikke overraskende siden levada-vandringer er øyas fremste varemerke, og for enhver turist som opplever naturen som sitt gudshus, er Madeira ikke mindre enn magisk. Naturperlene ligger tett og glitrer allsidig om kapp.

For å lede den store overfloden av vann fra øyas mest regnfylte, men minst fruktbare nord, og ned til det solrike og fruktbare sør, finner du på Madeira et stort nettverk av minivannkanaler eller vannrenner. Disse kalles levadas som betyr «å lede» på portugisisk. For at vannstrømmene ikke på noe tidspunkt skal stoppes, er det helt nødvendig med vedlikehold hele tiden. For å gjøre jobben lettere, ble det bygd stier langs alle kanalene. Disse levada-stiene som er på hele 160 mil på kryss og tvers av øyaog som opprinnelig var laget for vedlikeholdsarbeiderne, er i dag øyas største turistattraksjon. Dagelig arrangeres det en rekke hel- og halvdags levada-vandringer av varierende lengde og vanskelighetsgrad. Selv fikk jeg på nordøstsiden av øya en magisk opplevelse av å befinne meg på levada-vandring blant subtropiske busker og lauvtrær som har overlevd her i 10.000 år. Få områder på jordkloden kan vise til slike naturskatter. En levada-vandring på øyas vestside gikk over deler av en høyslette som er dekket av busker bugnende av gule blomster.

Andre synsinntrykk som særlig fester seg, er de trekantede husene oppe i den nordøstlige byen Santana, som de første nybyggerne bodde i. For ikke å snakke om det vulkanske området rundt Porto Moniz helt på nordvestspissen av øya, hvor du også kan ta en svømmetur i et krater omkranset av den mest forkullede lava.

Ved siden av vakre håndbroderte duker, er Madeira også kjent for kurvflettingskunst. Den vesle byen Camacha, også kalt Madeiras kulturelle hovedstad, er senteret for denne kunstarten, og besøket på en kurvflettingsbedrift med salgs- og utstillingsbutikk var imponerende.

Den idylliske fiskerlandsbyen Camara de Lobos, en halv mil vest for Funchal, ble gjort verdensberømt av selveste Winston Churchill, som ofte besøkte Madeira hvor han dro til denne lille landsbyen for å dyrke malingshobbyen sin. En fiskerestaurant ved havna er i dag oppkalt etter ham, men det mest visuelt minneverdige ved byen er det vesle kapellet nederst på båthavna som er et av øyas eldste. I hundrevis av år har fiskere kommet hit og takket Vårherre for dagens fangst, før de går videre oppover det trange smuget tett bekledd med barer på begge sider.

I tidligere tider før turismen brakte nytt levebrød til øya, fraktet bøndene fruktbar jord oppover fjellsidene og bygde trinnvise fruktplantasjer og grønnsakshager, som må ha vært litt av et blodslit! På tur blant de villeste fjellpartiene i vest ser man fortsatt imponerende spor etter hvordan mennesker for et par hundre år siden klarte å omskape nakne fjellvegger til frodige spiskammers. 

Blikket biter seg også fast i de mange karakteristiske luene med en høy stilk på toppen som synes å være et nasjonalplagg blant de innfødte, og som også selges til turistene sammen med honningkaker, duker, vin og kurvarbeider.

 

Lynkurs i øyas historie 

Den beste måten å skaffe seg et lynkurs i øyas eventyrlige historie, er å avlegge «Madeira Story Centre» et besøk. På det nye interaktive museet i sentrum av Funchal blir du med på en spennende reise fra øyas vulkanske opprinnelse og fram til i dag.

Madeira gjorde seg bemerket allerede på 1500-tallet som verdens fremste sukkerprodusent. Hundrevis av slaver ble brakt fra Kanariøyene for å jobbe på sukkerplantasjene. I 150 år tronet havnen i Funchal som et senter for flamske, tyske, italienske og spanske sukkeragenter. Blant disse var også Christopher Columbus. Naturens minnesmerker fra denne storhetstiden finnes fortsatt rundt omkring på Madeira, hvor viltvoksende sukkeroer uventet dukker opp i landskapet. Madeiras mektige handelsmenn brukte også rikdommens til å samle et imponerende antall kunstskatter fra hele verden, som en besøkende blir høyst forundret over å finne her. Øyas største problem på denne tiden var hyppige besøk av sjørøvere.

Fra 1700-tallet og fram til i dag er det først og fremst produksjonen av den utsøkte Madeira- vinen som har gjort øya berømt. Hertil bidro også jesuittmunkene som etter hvert slo seg ned her og tilegnet seg store vinområder. Noe av rikdommen brukte de til å bygge en skole i Funchal, som nå er en del av Madeiras universitet. Den imponerende kirken like ved, og klosteret midt i byen er også et minnesmerke etter jesuittene som ble utvist fra øya i 1834 da Portugal i katolsk fanatisme bannlyste alle religiøse ordener fra landet.   
 
Klosteret eies i dag av familien Blandys som har laget vin siden 1811. I dag er de øyas mektigste vinprodusent, og en omvisning her er en opplevelse. Vin blir fortsatt produsert i de opprinnelige klosterbygningene, hvor man kan se øyas eldste utstyr som ble brukt til vinproduksjon og transport. Klosterets dunkle vinbar varter opp med smaksprøver på alle årganger av Madeiras edle dråper. Disse skal etter sigende også skal ha terapeutiske kvaliteter, og man føler seg utvilsomt lysere til sinns når man forlater baren.

Da er det alt for trist å tenke på at hele øyas vinproduksjon kollapset på midten av 1900-tallet da avlingene ble hardt angrepet av vinpest og meldugg. På denne tiden kom også koleraen som tok tusenvis av menneskeliv. Økte skatter og hardere livsvilkår fikk også mange til å forlate Madeira, men etter hvert tok vinhandelen seg opp igjen. Særlig engelskmennene fikk smaken på Madeiras utsøkte vinsorter og oppdaget at øya var et frodig ferieparadis med sommertemperaturer året rundt. Fram til Madeira fikk sin første flyplass i 1949, kom alle hit sjøveien. Konger, keisere, statsoverhoder og annet rikfolk tok inn på de eksklusive hotellene Savoy eller Reids som er øyas eldste hotell og troner majestetisk på en klippe i Funchal. Begge hotellene serverer fortsatt «5 o’clock tea» etter beste britiske tradisjon.  

 

Funchal rundt

Av Madeiras rundt 300.000 innbyggere bor halvparten i Funchal. Takket være all rikdommen brakt til øya gjennom sukker- og vineksport, kan besøkende glede seg over de mange historiske bygningene og overdådig kirkekunst som de rike handelsmennene skaffet. Et særpreg for byens sentrum er også de grå og kremfargede kalksteinene som dekker alle fortau og plasser, lagt i ulike og kunstferdige mosaikkmønstre.

Navnet Funchal har sin opprinnelse fra planten fennikel, som de første bosetterne fant i store mengder da de kom hit. Byens eldste kapell ligger på en høyde med utsikt over den praktfulle havna. Det ble bygget i 1425 av kaptein Zarcos hustru, Constanca, som nå var blitt øyas førstedame. Kapellet ligger i byens største offentlige park, og er som flyplassen oppkalt etter helgenen Santa Caterina. Mange av øyas landsbyer og steder er også oppkalt etter helgener, og overalt finnes små og store helgenfigurer til salgs i butikkvinduene.

Ikke minst finner blomsterelskere mye å glede seg over på Madeira. Her stortrives planter og busker fra hele verden som ble innført i store mengder allerede under sukkerhandelens glanstid. Øya byr på flere utsøkte hager, dyrket fram gjennom århundrer av rike kjøpmenn. Den botaniske hagen og orkidéfarmen i Funchal er en fryd for øyet.

Fra byens sentrum, rett ved den store markedshallen, kan man ta taubanen 550 meter opp til Monte Palace tropiske hage og kjøre ned igjen med en av øyas kurvsleder, et tradisjonelt transportmiddel som hyppig ble brukt i tidligere tider. I et lite kapell oppe på Monte, blir man overrasket over å finne sarkofagen til den siste keiseren av Østerrike-Ungarn, Karl I. (1887-1922). Hit flyktet han i eksil etter nederlaget i 1. verdenskrig, og døde etter kort tid av lungebetennelse. Enda mer overraskende er det at pave Johannes Paul II. i sin tid erklærte den avdøde keiseren for hellig, selv om han ennå ikke har oppnådd helgenstatus.

På vestsiden av Funchal vokser hypermoderne skyskrapere opp som paddehatter langs sjøen. Luksushoteller, timeshare-leiligheter og resorter med omfattende spa-tilbud for slitne levada-vandrere og store svømmebassenger nærmest slåss om turistene. Men det finnes også rikelig med tilbud som er mer lokalpreget og rimelig husly både i Funchal og rundt om på øya. Særlig nyttårsfeiringen og det årlige karnevalet i februar har en lang tradisjon som turistmagneter.    

En mangelvare på Madeira er imidlertid lange og gyllne sandstrender, men disse finnes på den lille naboøya Porto Santo, et par timers båtreise unna. Den inngår også som en del av Madeira.
    

Nonnenes dal

Kaptein Zarco som hadde oppdaget Madeira, ble naturlig nok også utnevnt til øyas første guvernør av en takknemlig portugisisk konge. Eiendommen til Zarco, som nå er et museum, ligger på en høyde nord i Funchal med oversikt over havna for å passe på om piratskip dukket opp. Øyas herre må ha vært en svært gudfryktig mann, for rett ved siden av eiendommen bygde han og familien klosteret Santa Clara, hvor han ligger begravd sammen med de to barnebarna sine, Isabel og Constanca, som ble klosterets første abbedisser. Som et tegn på ydmykhet valgte begge å bli gravlagt under gulvet i en av klosterets korridorer, hvor nonnene hver dag spaserte over deres jordiske rester, som de besøkende fortsetter å gjøre den dag i dag.  

Noe av denne ydmyke atmosfæren sitter fortsatt igjen i klosteret, hvor fromme bønner fortsatt synes å tale til en fra veggene. Minnet fra besøket i Santa Clara klosteret sitter derfor igjen som den mest sjelelig berikende opplevelsen på øya. Spesielt var den psykiske energien sterk i et av kirkerommene som ble benyttet til nonnenes daglig bønn. En liggende trestatue av Kristus er innfelt i alteret som en påminnelse om mesterens korsfestelse og død. De mange fromme bønnene framført i dette rommet har etterlatt en så sansbar åndelig kraft at man blir stående som fjetret.

Nonnen som viser oss rundt forteller at klosteret lenge har vært nedlagt og nå bebos bare av noen få personer. Særlig skattet var nonnene her engang for sine velsmakende honningkaker som fortsatt lages over hele øya. Hun forteller videre at hver gang byen ble utsatt for sjørøverangrep, pleide nonnene å flykte opp til en godt gjemt dal i det mektige fjellområdet Curral das Freiras nord for Funchal, og som følgelig har fått navnet Nonnenes dal. Dette er i dag en av øyas mest yndede turistattraksjoner, omgitt som den skjulte dalen av et storslått fjellandskap.

- Her oppe bor det bare etterkommere etter rømte slaver og kriminelle, for ingen greide å fange dem igjen, forteller guiden vår spøkefullt om de som nå bor her. Det er søndag formiddag og kirketid. Kapellet i denne mest avsidesliggende vesle landsbyen er fullsatt, og forteller sin tydelige historie om at religionen fortsatt blomstrer like frodig som de mange praktfulle plantene på Madeira.