Levde i urolig hus i over 40 år

Levde i urolig hus i over 40 år

Kan ikke huske at de egentlig har likt seg i huset sitt

Arne og Louise Sagmo bosatt i Levanger kan ikke huske at de egentlig har likt seg i huset sitt noen gang. De flyttet inn på begynnelsen av 1960-tallet, og har valgt å bli boende på grunn av havet som er et steinkast unna huset. De har hatt flere til å se på «uroligheten» de mener pågår i huset, men det har ikke bedret seg annet enn i korte perioder. I mellomtiden sliter ekteparet med vond lukt i huset, de blir dyttet over ende og noen roter til i huset. Det har vært mange uroligheter i huset til Louise og Arne i Levanger. Det er vanskelig å skulle sette et bestemt tidspunkt for når urolighetene i huset begynte.

– Det eneste jeg med sikkerhet kan si er at jeg aldri har trivdes inne, forteller Louise. – I noen perioder har det vært stillere enn andre, men likevel har jeg vel aldri helt klart å kvitte meg med følelsen av at jeg aldri er alene i huset. Vi har hatt flere her tidligere for å prøve å få det rolig, men det virker ikke som om de har lykkes helt, for det blir bare rolig for en liten periode av gangen. Huset ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet. Før Arne og Louise kjøpte huset, hadde det kun tilhørt én familie.

– Han som vi kjøpte huset av var den første som solgte til noen utenfor familien. Det vi vet er at materialene som er brukt i husets 1. etasje, er materialer som er hentet fra et annet hus på den andre siden av fjorden. Vi har derfor lurt litt på om det som plager oss er i materialene eller om det tilhører området her, forteller Arne. I huset kan det til tider oppstå en voldsom intens og råtten lukt fra badet. Det er kanskje ikke så unaturlig med tanke på hvilket rom det stammer fra. Selv om lukten er sterk, er den ikke identifiserbar til noe konkret.

– Vi har gjort alt for å finne kilden til lukten fra badeværelse, vi har til og med åpnet gulvet og sjekket, men resultatet er det samme hver gang. Det er ikke noe som peker seg ut til å være årsaken til den vonde lukten.

 

Blir dyttet

Den mest skremmende opplevelsen i huset skjedde inne på kjøkkenet. Arne stod ved kjøkkenbenken og skulle lage mat da han brutalt ble dyttet over ende.

– Jeg slo meg heldigvis ikke, men det var uhyre skremmende. Jeg kjente jo at jeg ble dyttet, men det var ingen andre i rommet som jeg kunne se. Vi reiste til legevakta etter episoden for å sjekke om alt stod bra til med meg. Var det i ferd med å tippe over for meg? Etter en grundig sjekk fikk jeg konstatert at både hodet og balansen var i orden, sier Arne. Det skjer stadig et eller annet i huset som ikke så enkelt lar seg forklare. Ganske nylig var strikketøyet til Louise i uorden da hun for et øyeblikk la det til side for å ordne noe i kjøkkenet.

– Jeg la fra meg strikketøyet i sofaen ved siden av meg og gikk på kjøkkenet. Jeg var borte maks i fem minutter. Da jeg kom tilbake var hele langpinnen trukket av strikketøyet. Det lar seg bare ikke forklare! Arne var ikke inne, så han kan det ikke ha vært. En annen gang opplevde vi at dorullen var slengt ut over badegulvet. Det var ingen barn i huset som kunne forklare hendelsen, forteller Louise. Vår datter har sett tre skygger som satt og så på tv når hun var alene i huset, og hun har også observert en mann som så ut som han bar en ryggsekk på gårdsplassen. Da hun gikk ut for å sjekke nærmere, var det ingen der, sier Loise.

 

Medium

Lise Lyseggen er healer og medium. Hun har tatt den lange turen fra Oslo til Levanger for å prøve å finne ut hva som skjer. Når vi nærmer oss, begynner Lise å føle seg urolig. Det eneste hun vet, er at vi skal til Trøndelag.

– Jeg tror ikke mannen i huset har det så bra. Han sliter veldig. Han har nok voldsomme smerter. Hun grunner en stund og prøver å få inn mer. Det er nok aktivitet i huste ja, men det er husets herre og hans smerter som kommer sterkest fram og overskygger resten. Arne og Louise tar i mot oss midt i spøkelsestimen. Reisen tok litt lenger tid enn beregnet, men vi blir hjertelig tatt i mot på tross av det ukristelige tidspunktet. Lise «værer» for å få inn hva som foregår.

– Selv om det er sent, begynner jeg med en gang. Arne er du plaget med mye smerter? Arne kikker opp. Det er så vidt han orker å rette opp nakken for å se på Lise.

– Ja, svarer Arne med store, håpefulle øyne. Jeg har hatt kroniske smerter etter en ulykke i 1966, og det har ikke blitt bedre med årene.

– Da starter vi med det som er viktigst, og det er deg, smiler Lise. Sett deg her, så skal jeg se om jeg kan hjelpe deg. Etter hvert som Lise behandler Arne med healing, merker han forundret at noe av smerten slipper taket.

– Det var da merkelig! Jeg kan nesten ikke tro det jeg opplever! Jeg kjenner jo at jeg ikke har så mye smerter som jeg pleier, men det er vanskelig å ta inn. Mange takk, kommer det stille fra Arne.

– Det er veldig lite energi i deg, sier Lise

– Lite? Det finns itj, konstaterer Arne rolig.

 

Fra krigen

Lise retter seg opp og ønsker å undersøke huset litt nærmere selv om det er langt på natt.

– Jo fortere vi kommer i gang, jo fortere blir det bedre for dere å bo her, smiler Lise. Stuen er delt i to, en del er spisestuen og en til tv-salongen. Vi befinner oss i spisestuen da Lise peker inn i kroken i den andre stuen. Vi kikker inn der Lise peker. I hjørnet henger en blomsterkrukke fra taket som svinger kraftig fram og tilbake. Det er ingen som er i nærheten av blomsterpotten!

– Bare rolig, sier Lise. Det er en som prøver å skremme oss vekk, men det greier han ikke. Før Lise setter i gang jobben med å fjerne noe fra huset, ønsker hun å innhente så mange opplysninger med som mulig fra en mann hun har fått kontakt med.

– Han som er her nå er en ung mann tidlig i tenårene. Han forteller han ble drept i Falstadskogen. Louise blunker et par ganger før hun bryter inn.

– Ja, det er like borti her det, sier hun. Lise er ikke lokalkjent i området, så man kan lure på hvor får hun opplysningene fra. Lise fortsetter.

– Ikke langt unna her bodde det en nazist, og jeg får opp at det var lensmannen i bygda. Unge menn helt ned i 14 til 15-års-alderen ble jagd inn i skogen og skutt. Det hele var nesten som en lek å anse – en ren menneskejakt. Likevel var motstandsbevegelsen sterk her, forteller mannen fra den andre siden til Lise. Mannen som Lise har kontakt med prøver å formidle hvor han ligger begravd. Han forteller at han ligger i en massegrav.

– Har det vært en konsentrasjonsleir her under krigen? Mannen som er her påstår det. Han viser meg veien. Lise begynner å beskrive veien og huset. Hun beskriver hele området rundt huset som hun mener er blitt brukt som konsentrasjonsleir. Louise henter fram en gammel bok om hendelser fra lokalmiljøet under krigen. Hun finner frem avsnitt og bilder som beskriver hendelsene akkurat slik Lise forteller.

– Der er det – akkurat som jeg så det. I det huset var det en konsentrasjonsleir! Ved å lese billedteksten under bildet får hun nok en gang bekreftet sine påstander.

 

Tidligere eier

Lise får opp at huset er hjemsøkt av flere enn den unge mannen som falt under krigen.

– Han som bygde huset er her fortsatt. Han er lutrygget og leter etter kona si. Han tilhører stedet langt mer enn den unge mannen jeg først møtte. Louise kikker på Lise.

– Da er det sikkert han som min datter har sett ute på gårdsplassen. Når konturene av det du ser ikke er helt skarpt, kan en pukkelrygg lett forveksles med en ryggsekk! Lise nikker og smiler.

– Ja, det kan nok hende stemmer. Men det er den første huseieren som mest suger energien ut av dere, for han er stedbundet. Likevel vil jeg påstå at hele området her omkring ikke er bra. Det henger mye igjen fra krigen. Dere vil nok oppleve at dere får besøk også i framtiden, men det er bare noen som er på gjennomreise for å vandre videre. Det lar seg ikke fikse så lett. Men nå skal vi fjerne han som plager dere mest. Lise legger hendene på Louises skuldre og fjerner den uønskede energien gjennom henne.

– Jeg gjør det på denne måten, for da fjerner jeg ham mens jeg samtidig roer deg ned. Louise rugger sakte fram og tilbake mens Lise jobber.

– Jeg kjenner faktisk at jeg blir roligere. Jeg blir litt døsig, smiler Louise forundret. Klokken viser at sengetid for lengst har passert, så det er kanskje ikke så underlig at noen og enhver føler seg søvnig. Både husfolk og gjester velger å krype til sengs for natten.

 

Neste dag

Natten passerer uten noen merkelige hendelser. Huset er rolig og alle sover godt. Lise står opp litt før de andre for å jobbe litt alene med å rense hvert enkelt rom. Mens Lise lister seg rundt i huset er det en som ligger våken, utålmodig etter å stå opp. Arne er våken – og smertefri! Louise på sin side våkner forundret til at hennes mann maser på at han vil stå opp.

– Det er første gang på mange år jeg våkner opp og ikke hører Arne si: «dette er den siste dagen.» Det er helt utrolig! Da han stod opp gikk han lang stødigere enn han pleier, og han sa at han følte seg kvikkere. Å se ham så glad varmer meg mer enn jeg kan få uttrykt! Han svinset rundt mens jeg fikk beskjed om å sette meg slik at han kunne ordne frokost. Arne smiler og nikker.

– Ulykken i 1966 forandret livet mitt. Tilværelsen ble snudd opp ned. Vi hadde fem barn, og den minste var bitte liten. Jeg ble påkjørt av en bil mens jeg kjørte moped, og har ikke vært smertefri en dag siden. Smertene måtte jeg bare trosse, for vi måtte jo ha mat på bordet. Jeg dro meg ut i skogen og jobbet med tømmer. Det har vært et helvete som jeg ikke unner noen! I tillegg får jeg dårlig samvittighet. Hjem og unger har Louise tatt seg av. En aktiv fritid har jeg bare drømt om, det har jeg ikke hatt overskudd til. Nei, det har blitt mye på min kjære kone. I tillegg har hun slitt med tunge energier i huset.

 

Lettere å puste

Frokosten står på bordet og alle er samlet. Vi prøver å gjennomgå natten og morgenens hendelser. Louise er ikke i tvil om at huset virker «lettere.»

– Jeg merker stor forandring – spesielt på soverommet og badet i første etasje. Inne på badet har det vært veldig tungt å gå. Nesten som en usynlig masse som gir motstand. Den kunne jeg ikke merke i dag. I det hele tatt synes jeg at jeg puster lettere i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare endringen. Det er litt vanskelig å sette fingeren på det. Arne får en ny runde med behandling av Lise. Denne gangen virker energien fra Lise mye sterkere enn natten før. Arne blir rett og slett så uvel at han må legge seg ned.

– Det er ofte sånn. Den første behandlingen åpner mange energibaner i kroppen, og neste gang blir virkningen sterkere. Energien kommer lettere til, fordi det er renset opp i kroppen allerede, for å forklare det enkelt, sier Lise. Men det er helt normalt at en behandling kan påvirke deg så sterkt, så det er bare å la Arne hvile så lenge han selv føler det er nødvendig. Likevel vil jeg tro at Arne trenger mange flere behandlinger – helst jevnlig og livet ut for å holde smertene i sjakk. Et liv i smerter gjennom 40 lange år lar seg ikke knipse bort i løpet av et døgn. Louise prøver å summere alt som har skjedd i løpet av noen få timer.

– I og med at det er huseieren som har skapt uro i hjemmet vårt, kan jeg regne med at det har vært noe her hele tiden mens vi har bodd her. Det forklarer mye, synes jeg. Nå føler jeg at huset er annerledes. Nesten som om det er blitt skikk på huset på en måte. Det er bare så trist at vi ikke fikk orden på dette før nå. Louise rister lett på hodet og sukker.

– Tenk at noe usynlig har greid å utrette alt dette. Det er egentlig ikke til å tro!

 

Epilog

En måned etter Lises besøk hos Arne og Louise Sagmo, ringer vi for å høre om det fortsatt er stille i huset. Og ikke minst hvordan det står til med Arne.

– Huset er blitt helt rolig. Det er som å ha fått et nytt hjem. Selv min datter som var på besøk for noen dager siden, bemerket at huset var blitt annerledes. Det er rent en befrielse. Dessverre fikk også Lise rett i at Arne trenger flere behandlinger. Smertene er tilbake. Men han er lykkelig over å ha hatt to, tre dager helt uten smerter og kommer aldri til å glemme damen som ga han det. Vi skylder Lise en stor takk. Men nå har Lise sagt at vi kan komme til henne i Oslo for at Arne skal få flere behandlinger. Du skal ikke se bort i fra at vi gjør det.