Mystikken rundt Dødehavsrullene

Mystikken rundt Dødehavsrullene

Den beduinske gjeteren som fant de første Dødehavsrullene i 1946 visste lite om verdien og betydningen de skulle få.

Den gangen kunne ingen forestille seg hvor stor revolusjon de ville bli for historieforståelsen av antikk jødedom og tidlig kristendom. Oppdagelsen av Dødehavsrullene minner litt om en Indiana Jones-film. Det første funnet skjedde i en svært turbulent tid under Israels krig for uavhengighet og splittelsen av Palestina. Nyheten ble verdenskjent 12. april 1948, samme år som Israel ble selvstendig. Mellom 1946 og 1956 ble restene av rundt 870 gamle skriftruller funnet i 12 ørkenhuler i den nordvestlige delen av Dødehavet. Bare 12 av rullene er noenlunde fullstendig bevart. Funnene er et av de viktigste innen bibelsk arkeologi, og har stor betydning for studiet av viktige jødiske og kristne tekster. Tekstene er praktisk talt de eneste kjente bibelske dokumenter skrevet før år 100 e.Kr. De stammer fra tiden mellom nedskrivningen av Den hebraiske bibelen, Det gamle og Det nye testamentet. Men rullene er et enormt puslespill omgitt av mange myter og spekulasjoner om innholdet og hvem som skrev dem. Det har også vært en kamp mellom lokalbefolkningen, arkeologer og teologiske professorer.

 

Hemmeligholdt

Det første funnet ble gjort av tre unge beduinske gjetere, som befant seg i ørkenen like ved Wadi Qumran i Israel en sommerdag i 1946. De kastet en stein inn i en ørkenhule og hørte noen merkelige lyder. En av gjeterne klatret inn og fant ti store krukker, delvis knuste, med sju gamle bokruller. Beduinene tok med seg rullene på sin ørkenferd i noen uker før de tok dem med til markedet i Betlehem. Her ga de dem til antikvitetsforhandleren Khalil Iskander Shahin, som tok dem videre til et syrisk kloster i Jerusalem. Erkebiskopen i klosteret, Yeshua Samuel, kjøpte fire av Shahins syv ruller for bare 24 pund. Hva Shahin gjorde med de tre andre rullene er hemmeligholdt. Men det antas at han organiserte et raid for å finne flere ruller i hulene. Shahin og klosterledelsen ante ingenting om rullenes verdi og betydning. Derfor viste de tre av rullene til den jødiske professoren Eleazar Sukenik ved Jerusalems hebraiske universitet. Sukenik var den første som skjønte hvor gamle og verdifulle rullene var. Han kjøpte de tre rullene i 1947. Senere forsøkte han å kjøpe de fire resterende rullene fra erkebiskop Samuel, men uten å lykkes.

 

I ekspertenes hender

Erkebiskop Samuel dro til den amerikanske arkeologiskolen i Jerusalem, som fotograferte og identifiserte de fire tekstrullene. Eksperter gjettet at de var ekstremt gamle. Arkeolog og skriftforsker W. F. Albright i Baltimore bekreftet omfanget av funnet, i samarbeid med Dr. John C. Trever. Samuel brakte rullene videre til USA, hvor han tilbød fire ruller til salgs i en liten annonse i Wall Street Journal, 1. juni 1954. Under full anonymitet ble de solgt til staten Israel for 250.000 dollar og deretter gjenforrent med Sukeniks tre ruller. Så snart uavhengighetskrigen for Israel var over, fortsatte jakten på flere ruller i nabolandet Jordan. Her fant de en ny hule med flere ruller, som har nær tilknytning til de andre rullene. Mange ruller ble funnet i området rundt Qumran. Men disse skriftene var i mye dårligere stand enn de syv første rullene fra den første hulen.

 

Hvem skrev dem

Like ved de første funnhulene ligger ruiner av et stort bygningskompleks, Khirbet Qumran. Utgravninger viser at det var bosetninger her i perioden mellom 100 f. Kr. og 68 e. Kr. Forskerne antar at det må ha bodd en spesiell jødisk religiøs gruppe der, og at det var de som gjemte bøkene i hulene. Skriftene fra de første funnene gav inntrykk av at biblioteket tilhørte en radikal sekt. De ser ut til å ha slått seg ned i ørkenen for å flykte fra verdens ondskap og Guds dommedag over menneskeheten. Men senere funn fra andre huler viste seg å være mindre sekteriske. Innholdet i rullene handler om flere forskjellige temaer for jøder mellom 600 f.Kr. og 100 e.Kr. Derfor er det nå større enighet om at arkivet ble skrevet av ulike religiøse grupper, for det meste jødiske. Eksperter mener at Dødehavsrullene må tolkes som en kilde for å forstå de mange jødiske retningene som eksisterte like før fødselen av jødedom og kristendom. Rullene speiler også de ulike trosretningene som eksisterte rundt Jesu levetid. Gjennom rullene kan vi besøke en tid og en verden full av religiøse og politiske debatter. Her rådet både idealisme og pragmatisme, håp og fortvilelse, nasjonalisme og individualisme, hat og intens kjærlighet.

 

Esseerne

Mange forskere tror at Khirbet Qumran var bosatt av esseere i den tiden Dødehavsrullene ble skrevet, og at de stod bak det meste av nedskrivningen. Vanligvis har esserne blitt antatt som en from jødisk bevegelse, som mente at jødiske ledere og de fleste jøder ellers brøt med flere av de forskriftene Israels Gud hadde gitt sitt folk. En type av esseere er beskrevet av de klassiske forfatterne Josefus, Filo og Plinius, og var godt kjent før funnet av skriftene i Qumran. I verket «Naturalis Historia» av Plinius fra omtrent 77 e.Kr. skildres de som ugifte menn bosatt i et område på vestsiden av Dødehavet. De var eremitter som hadde sagt farvel til seksualdrift, penger og all privat eiendom. Ifølge Josefus levde esseerne i sølibat, og var som en slags klosterorden eller mysteriskole. Personer som søkte opptak i fellesskapet måtte gjennom en treårig prøvetid. De var drevne i spådomskunst og kunne «se» inn i fremtiden ved å studere hellige tekster under visse renselsesritualer. Troen deres var at sjelen er udødelig, men innesperret i vår forgjengelige kropp til den settes fri ved døden og drar til himmelen i stor fryd. Gruppen fulgte Moseloven strengt, tilbad Gud og Lovgiveren. De var pasifister som stod på god fot med myndighetene, antagelig også med Herodes den store. Men da romerne brøt ut i krig og plyndret Jerusalem i år 68 e.Kr. endret forholdet seg totalt. Romerne brant, herjet og torturerte dem og mange andre jøder til døde eller tok dem til fange. Heldigvis hadde beboerne skjult de store skriftskattene sine i ukene før soldatene kom. En av Judeas største boksamlinger på et par tusen bokruller ble gjemt i hulene rundt Qumran og noen få i Jericho.

 

Motstridende funn

Problemet med esseerteorien er at ordet «esseer» opptrer ingen steder i Dødehavsrullene. Ordet kan stamme fra det arameiske ordet assayya, som betyr «helbredere», men det finnes heller ikke i skriftene. Bosetningen i Qumran er også omtalt som Fellesskapet eller Samfunnet. Men deres beretninger slik de kommer til syne i skriftene og de arkeologiske funnene, samsvarer ikke helt med de klassiske tekstene om esseerne. Josefus, Filo og Plinius skrev at esseerne er menn og lever i sølibat, men det er funnet både kvinne- og barnegraver i Qumran. Et av skriftene, «Samfunnets regel», omfatter også ordninger om giftemål og oppfostring av barn. Qumran-samfunnet brukte en kalender basert på solen i stedet for den jødiske kalenderen som fulgte månefasene. Ingen av de klassiske forfatterne nevner noe om at esseerne benytter en spesiell kalender. Ifølge Filo hadde ikke esseerne dyreofringer, men Tempelrullen gir nøyaktige anvisninger til offer av dyr. I ruinene i Qumran har man funnet dyrebein omhyggelig plassert i krukker. De klassiske forfatterne skriver at esseerne var pasifister. Men ruinene i Qumran viser til forsvarstårn med et klart militært preg, og en del av Dødehavsrullene er utpreget krigersk, som Krigsrullen. Den antyder en militant fiendtlighet mot ikke-jødiske myndigheter generelt, i sær mot Herodes den store. Josefus erklærte at esseerne stod på vennskapelig fot med Herodes den store. Men bosetterne i Qumran ble forfulgt av Herodes mot slutten. Nyere studier av lovtekster fra Qumran har ført til at enkelte forskere antar at bosetningen i Qumran kan ha vært saddukeere. Lovene deres ligger nær saddukeernes lover. Andre legger vekt på skriftrullenes militante holdning og endetidsskildringer, og mener de kan ha vært seloter. Både seloter og saddukere var jødiske grupper som brøt med fariseernes standpunkter. Flertallet holder likevel fortsatt fast på esseer-hypotesen, om enn med flere nyanser og mindre skråsikkerhet enn tidligere.

 

Bredere definisjon av esseere

Qumran-samfunnet brukte en rekke hebraiske og arameiske begreper til å betegne seg selv. Enkelte forskere mener at noen av begrepene kan synes å være kilden til ordet «esseer». Andre påpeker at flere betegnelser blir brukt om de samme folkegruppene. De fleste forskere er enige i at esserne skrev Dødehavsrullene, deriblant en anerkjent ekspert på området, professor Matthew Black ved St. Andrews universitetet i Skottland. Han mener at begrepet «esseer» er akseptabelt, forutsatt at vi ikke definerer essenisme for smalt. Begrepet betegner ikke bare dødehavsgruppen, men også en mer generell og utbredt bevegelse. Kjennetegnene for denne gruppen er at de satte seg opp mot religiøs konformitet og autoritet blant enkelte jødiske grupper og skriftlærde i Jerusalem. Det er en slik «esseisk form» for jødedom kristendommen antas å ha sprunget ut fra.

 

Innholdet i rullene

Skrifttypen viser at de fleste rullene ble skrevet i tiden rundt Jesu fødsel eller i generasjonen før det. Noen stammer fra rundt 200 f.Kr., og de eldste rullene stammer fra omkring år 250 f. Kr. De fleste Dødehavsrullene er skrevet på hebraisk, men en del er på armeisk og noen få på gresk. Rundt 60 prosent av rullene er brakt til Qumran utenfra, mens de resterende er forfattet i Qumran-Samfunnet. Skriftene kan inndeles i tre kategorier. Den første skrifttypen er fra Det gamle testamentet i Bibelen. Flere av dem er eldre enn bosetningen i Qumran og esseerbevegelsen, og de fleste er kopiert andre steder i Judea. Den andre kategorien er skrifter fra det litterære miljøet i datidens jødedom. Enkelte av disse var høyt ansett i Samfunnet og ble kopiert gjentatte ganger i Qumran. Den tredje kategorien er fra «Samfunnet», som viser til den spesielle religiøse gruppen som levde i Qumran – antageligvis esseerne. Dette er bibeltolkninger, liturgier, bønnebøker, katekismer, veiledning for menighetens ledere og stridslystne skrifter mot andre jødiske retninger. Rullene er oppstykkede kopier av hver bok i Den hebraiske bibelen eller Det gamle testamentet, med unntak av Esthers og muligens Nehemiahs bøker. Innholdet omfatter alt fra offentlig religionsutøvelse, dyder, ondskapens problem, verdens fremtid, Guds vilje, menneskelig natur og om Israels «sanne» identitet. Nesten hele spekteret av religiøse ideer fra jøder og kristne finnes her.

 

Hvorfor er de viktige?

Det største kuppet med Dødehavsrullene var tekstene som var ukjente inntil funnet. Rullene inneholder de eneste bevarte originalhåndskriftene fra den jødiske kulturen som den tidligste kristendommen oppstod fra. De bibelske manuskriptene fra Dødehavsrullene er hele 1000 år eldre enn de eldste kopiene av Det gamle testamentet. Før funnet var de eldste hebraiske bibelskrifter Masoretiske tekster fra det 10. århundre. Dessuten er Dødehavsrullene skrevet på originalspråkene hebraisk og armeisk. De kopier man tidligere kjente til, var oversettelser fra latin, gresk, syrisk og etiopisk. Dødehavsrullene gir flere små glimt av hvordan jøder på denne tiden oppfattet Messias, Moseloven, gudstjenesten, profetskriftenes betydning og mer. De gir ny kunnskap om hvordan Det gamle testamente ble overlevert i århundrene før år 0, og kaster nytt lys over utviklingen av jødisk litteratur, tro og fromhetsliv. Qumran-skriftene viser også at frem til tempelet falt i år 70 e.Kr., var jødedommen en mangfoldig størrelse. Det fantes ingen normativ rabbinsk jødedom. Dødehavsrullene er en av verdens beste kilder til å forstå hva som skjedde med jødedommen i tiden mellom Det Gamle og Det Nye Testamentet. Samtidig har Dødehavsrullene ført til intens og til dels opphetet debatt om hvordan Jesus og kristendommens første menighet kan forstås.

 

Dødehavsrullene og Jesus

At Dødehavsrullene er fra Jesu tid er en av de største grunnene til at rullene har vakt så mye interesse. Hva var forholdet mellom de første jødiske kristne og menigheten i Qumran? Er kristendommen preget av tanker som stammer fra Qumran? Var Jesus esseer? I 1770 trakk Frederik den store konklusjonen at Jesus egentlig var esseer som var gjennomsyret av esseisk etikk. Dette var da en skandaløs påstand, men den fikk stadig større tilslutning. I 1863 utga Renan sin berømte «Vie de Jésus» (Jesu liv), der han hevdet at kristendommen var en essenisme som langt på vei lyktes. Fornyet interesse for esoterisk tenkning mot slutten av 1800-tallet bidro til å forsterke forholdet mellom kristendommen og esseerne. Teosofen Anna Kingsford utviklet også begrepet «esoterisk kristendom». Hun trakk inn alkymi og skildret Jesus som en gnostisk mirakelmaker, som forut for sitt offentlige virke hadde bodd og studert sammen med esseerne. Slike ideer ble videre introdusert i boken «De store invidde» (1889) av den franske teosofen Édouard Schuré. Mystikken rundt esseerne førte til at folk begynte å sette dem i forbindelse med healing. Man påsto at de fikk en spesiell medisinsk opplæring og at de var den jødiske motsatsen til de greske terapeutene. Flere paralleller kan trekkes mellom Det nye testamentet (DNT) og Qumran-gruppens endetidsorienterte bibelforståelse. Det mener Torgeir Elgvin, som tok sin doktorgrad om Dødehavsrullene ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I boken «Dødehavsrullene» (2004) skriver han at flere tekster fra DNT vitner om at Jesus tar et oppgjør med den strenge selvforståelsen og lovtolkningen esseerne stod for. Han kommenterer: «Qumran-skriftene kan verken bevise eller motbevise DNTs sannhet eller Jesus påstand om at han er den som representerer Israels Gud. Men gjennom dem trer både Jesus og hans disipler frem som fullblods jøder, barn av sin tid. Det bør gi et nødvendig korrektiv til Vestens kirker, som ofte glemmer sine jødiske røtter.»

 

Utsatte publiseringen

I tiår etter det første funnet har Dødehavsrullene vært gjenstand for en kamp om eierskap og oversetting. De første forskerne som studerte rullene i den første hulen, var drevet av spenning og sterk ansvarsfølelse. Derfor hastet de med å publisere fotografier, kopier og oversettelser. Siden gikk det annerledes. Redaktørene som skulle utgi tekstene fra den fjerde hulen var trege, og det gikk lang tid før inntrykkene fra den første hulen ble modifisert. Takket være kontinuerlig press fra mange sider, inkludert forskere, media og staten Israel, ble alle rullene gjort tilgjengelig mellom 1988 og 1991. Siden 1994 har alle vært tilgjengelige på engelsk. Utsettelsen av publiseringen forårsaken mye misnøye i fagmiljøet blant arkeologer, historikere og teologer. Dette førte også til at flere spekulative teorier om både årsaken til utsettelsen og om skriftenes innhold florerte omkring 1990.

 

Konspirasjonsteorier

En del sensasjonspregede teorier om Dødehavsrullene fikk store medieoppslag tidlig på 1990-tallet. Journalistene Michael Baigant og Richard Leighs bok «Kampen om Dødehavsrullene» vakte stor internasjonal oppsikt. Bokens innhold er langt på vei en populær utgave av en del teorier fra den omstridte amerikanske forskeren, professor Robert Eisenman. De hevdet at Vatikanet hadde lagt lokk på Qumran-tekstene, fordi innholdet truet fundamentet til tradisjonell kristen tro. Ifølge kristne teologer er denne svært populistiske konspirasjonsteorien bare rent oppspinn. Fra før var Baigant og Leigh kjent for sin kontroversielle bok «Hellig blod, hellig gral» fra 1982. Den vakte heftige diskusjoner om Jesu liv og lære verden over. I boken legger de frem hypotesen om at den historiske Jesus giftet seg med Maria Magdalena, hadde mer enn ett barn og at etterkommerne deres flyktet til Sør-Frankrike.

 

Enestående kildemateriale

Uansett bidro den heftige debatten om Dødehavsrullene til at israelske antikvariske myndigheter skar gjennom, omorganiserte prosjektet og forlangte fortgang i arbeidet. Fotografier av hele materialet ble gjort tilgjengelige for alle som er i stand til å bruke det. En eksplosiv forskningsaktivitet ble igangsatt, og dermed ble bildet av Qumran-funnene langt mer nyanserte. Ny informasjon er kommet for dagen, og det settes spørsmålstegn ved tidligere vedtatte sannheter. Qumran-funnene har revolusjonert studiet av eldre tekster og studier av tidlig jødisk og kristen historie. Qumran-biblioteket er et enestående kildemateriale for å forstå jødisk liv, tro og tenkning omkring begynnelsen av vår tidsregning. Dødehavsrullene kan lære oss om kristendommens opphav. Opprinnelig er Bibelen en jødisk bok, som ble todelt og «kristnet» i forbindelse med Jesus fødsel. Jesus vandret på jorden som en jøde født i Israel og den første kristne menighet bestod også av jøder. I dag kan rullene fra hulen sees i «The Shrine of Book», som er et spesielt annex av det israelske museet vest i Jerusalem. De fleste av de andre rullene kan ikke vises til offentligheten annet enn på CD-rom. Men de er tilgjengelige for forskere.