Noe i huset vil oss vondt!

Noe i huset vil oss vondt!

For tre år siden kjøpte Trine og Thomas Larsen med sine to sønner nytt hjem på Hurum.

Det gikk ikke lang tid før de merket at huset hadde sine merkelige sider. Et eller annet usynlig dytter dem i trappen som resulterer i knall og fall som fører til skader, mens møbler hørbart blir flyttet på i andre etasje når hele familien befinner seg i første. Det hele toppet seg da stigen ble dratt unna bena til Trine, noe som førte til at hun knuste ankelen. Trine og Thomas tar kontakt med Medium gjennom Sissel Rohde som til daglig arbeider med den usynlige «andre siden». Sissel er klarsynt og er et medium som oppfatter ting som foregår i en annen dimensjon enn den vi lever i til daglig. Trine og Thomas er helt sikre i sin sak – en eller annen, antakelig flere, går igjen i huset deres! Det er Trine som ønsker Sissel og Medium velkommen en kald høstdag. Thomas er på jobb og barna er på skolen.

– Vi er sikre i vår sak, begynner Trine å fortelle. – Vi har aldri skadet oss så mye som etter at vi flyttet inn i dette huset. Det kjennes faktisk ut som om noen dytter oss når vi går i trappen. Flere gjester har også kommentert dette. Det har vært ukentlige knall og fall ned den trappen, i alle fall føles det ut som det er så ofte. Når vi sitter i stuen hører vi at møbler blir flyttet på i rommet over oss. Når vi går opp og for å sjekke, er møbler blitt flyttet på. En sofa som er plassert under vinduet på det ene soverommet blir dratt unna vinduet. Kanskje det er noen som trenger plass for å kikke ut, hva vet jeg? En annen ting er at det alltid er kaldt i huset selv om vi har fyrt i ovnen en hel kveld. Den ene sofaen i stua er alltid kald – man blir alltid kald etter å ha sittet der en liten stund. Man orker ikke å sitte der lenge av gangen uten å tulle seg inn i et pledd, sukker Trine oppgitt. Det er ikke trekk fra vinduet som gjør at det blir så kaldt, spør vi for å utelukke det opplagte.

– Sofaen står under et vindu og det var det første vi sjekket. Men det er faktisk ikke tilfelle. For å kunne beskrive kulden best, er det som om det ene setet i sofaen er kald. Det er ikke noe kald trekk eller noe sånt, forklarer Trine.

– Jeg ser hvorfor det er så kaldt akkurat der, utbryter Sissel. – Det sitter en eldre mann der!

 

Kaptein

Trine og Mediums utsendte bråsnur seg for å se hvem Sissel snakker om. Men alt vi kan se er en tom sofa.

– La oss sette oss ned og se hva jeg får inn om denne mannen, foreslår Sissel. Sissel plasserer seg i en stol med utsikt mot sofaen. Mediums utsendte setter seg i sofaen – på plassen ved siden av der en man tilsynelatende sitter. Jeg forventer å kjenne en frostkulde idet jeg passerer «mannen», men kjenner ingenting. Sissel begynner å snakke.

– Det er en eldre mann. Han kikker ned mot fjorden mens han patter på pipa si og har litt sterk drikke i glasset. Det er akkurat som om han ser med lengsel mot havet, begynner Sissel når hun skal forklare hva hun ser.

– Han har skjegg, men ikke bart. Han sitter liksom litt i sin egen verden og drømmer seg bort. Men rett ved siden av meg på min høyre side har vi Lille My, ler Sissel. De som har sett Mumidalen på barne-tv vil skjønne hvem dette er.

– Hun har et litt strengt utseende med håret samlet i en stram topp. Om jeg ikke tar helt feil er dette kona til mannen som sitter og drømmer om havet. Hun er irritert på ham, for han er så fjern mens hun må gjøre alt arbeidet. Hun sitter her på sin faste plass og arbeider, forklarer Sissel, og peker til høyre for der hun sitter. Trine kikker fra den ene plassen til den andre.

– Ja, det forundrer meg ikke at det er to her. Det er liksom ikke noe trivelig å sitte her i stua selv om hele familien er samlet og skal hygge oss.

– Det stemmer, svarer Sissel. Dette ekteparet skaper urolige energier for dere som sitter her i stua. Dere blir sittende midt i skuddlinjen av irritable energier. Sånn kan det jo ikke fortsette! Med ett går det opp for meg hva Trine mener med at plassen i sofaen jeg sitter i alltid er kald uten at det trekker fra vinduet. Hele min høyre side, som er vendt mot den usynlige sofakameraten, er blitt iskald. Det er som en snikende kulde som først ikke merkes, men som setter seg godt når den først har fått tak.

 

Knust ankel

Uhell er blitt en del av hverdagen hos familien Larsen. De vokter seg vel for å gå for fort i trappen opp til 2. etasje der soverommet og badet er. Men det verste uhellet opplevde Trine da hun skulle vaske vinduene ute.

– Jeg stod i en stige og var akkurat ferdig å vaske vinduet. Jeg skulle bare feste den siste sprossen på vinduet da stigen plutselig ble rykket under bena på meg. Jeg fikk mildt sagt sjokk, for jeg hadde gravd ned stigen slik at den ikke skulle skli. Og det var vondt, for jeg knuste den venstre ankelen min selv om ikke fallet var høyt. For meg er det helt ubegripelig hvordan jeg kunne knuse ankelen av et så kort fall. Da det verste sjokket hadde lagt seg begynte jeg å tenke gjennom hva som hadde skjedd. Stigen ramlet verken til høyre eller venstre – den skled heller ikke. Den ble rett og slett rykket vekk. Trine tar oss med ut for å vise hvor uhellet skjedde. Hun peker på veggen og viser hvor høyt oppe hun stod. Fallhøyden kan maks ha vært 1,5 meter. Trine bare rister på hodet og sukker.

– Man skulle ikke tro at et slikt fall skulle resultere i en ankel med stålplate og fire skruer. Sissel står og værer og kikker seg om ute i hagen. Hun får inn mye «trafikk» og har vanskelig med å sortere de mange inntrykkene som kommer til henne.

– Her må det ha vært mye folk en gang i tiden. Folk kommer og går – jeg skjønner ikke helt hva det er jeg får inn. Trine smiler.

– Han som bygde huset her var kaptein og seilte til sjøs. Naboer har fortalt at det var mange sjøfolk som bodde her i perioder for å vente på neste seiling, så det stemmer nok med det inntrykket du får inn.

 

Arbeidsrommet

På tomten til Trine og Thomas er det to hus. Hovedhuset og et mindre hus som ble bygd som ei hytte for å huse mannskap. Trine bruker 2. etasje i hytta til å ta i mot klienter i sitt arbeid som massør. Også i arbeidsrommet har Trine merket at hun ikke er alene. Trine viser vei slik at Sissel kan få kikke nærmere på saken.

– Jeg merker at det er et eller annet her inne som stjeler energi, men det er langt fra på samme måte som inne i huset. Jeg føler ikke at det er noe vondt her og det har heller ikke vært noen forklarlige uhell her inne, forklarer Trine idet hun låser opp døren. Når vi kommer inn i rommet ligger en pyntegjenstand av stein på gulvet. Trine plukker den opp, kikker på den og putter den tilbake i vinduskarmen. Gjenstanden er for tung til at den kan ha ramlet i gulvet idet vi åpnet døren, som kunne vært en forklarlig årsak. Vi ville ha hørt dunket.

– Det har vel vært noen her da, smiler Trine med et skuldertrekk. Hun er vant til at små pussige og uforklarlige ting skjer. Hun setter seg på behandlingsbenken mens Sissel «tar inn» rommet.

– Dette har vært et arbeidsrom for en dame tidligere, og hun liker at du bruker rommet til å arbeide i, forteller hun til Trine. – Jeg lurer på om ikke denne damen har pleid å sitte her og sy?

– Det kan stemme bra med de tingene vi fant her da vi ryddet opp etter forrige eier. Vi fant masse sysaker her, bekrefter Trine. Innenfor arbeidsrommet er det et mindre rom med en seng på hver sin side av rommet. Trine fisker opp et pipestativ.

– Sa ikke du at mannen er i sofaen i stua røykte pipe? Dette pipestativet fant vi i huset da vi flyttet inn her, smiler Trine. Sissel ler.

– Ja, da har vi vel egentlig fått bekreftet ham også. Sissel blir stående i bakrommet å kikke seg rundt.

– Her ser jeg at det sitter en blond ung mann ved vinduet der. Han venter på et eller annet. Vent litt, hva er det med denne mannen da, spør Sissel seg selv og konsentrerer seg om å finne ut mer hvem den usynlige unge mannen er.

– Jeg blir faktisk dårlig nå, sier Sissel, mens hun smatter med tungen. – Jeg klarer ikke helt å slippe denne unge mannen. Det blir stille en liten stund før Sissel igjen snakker. – Vet du, jeg tror han tok sitt eget liv, men det er kanskje ikke noe vi skal snakke om? Trine spisser ørene.

– Hvordan ser han ut?

– Han er blond, veldig tynn og føler seg deprimert. Høyden er vanskelig å bestemme, for han sitter, svarer Sissel. Trine smiler skjevt.

– Den du beskriver er en venn av meg som tok livet sitt for noen år siden. Mange av de tingene som ligger på rommet er hans. Han lagret noen ting hos oss for noen år siden, og vi har tatt vare på dem. Jeg har mange ganger tenkt at han er med oss – følt nærværet hans på en måte. Det er nesten godt å få det bekreftet Sissel nikker.

– Da synes jeg vi skal hjelpe ham over på den andre siden med en gang, svarer Sissel. – Han er redd fordi han valgte å ta livet sitt. Sissel begynner å jobbe med å føre over den unge mannen inn i det varme lyse på den andre siden.

 

1923 eller 1950?

– Når er huset egentlig bygd, spør vi Trine. Hun ler en liten tørr latter.

– Vi fikk høre at det ble bygd i 1950. Jeg tror faktisk det stod i papirene fra megleren da vi kjøpte huset. Men jeg har funnet bilder av huset som er datert 1942, så jeg vet sannelig ikke. Selv har jeg en følelse av at det er bygd i 1923. Ikke spør meg hvorfor jeg tror det. Jeg har også fått vite at huset ble totalrenovert i 1947, så det er ikke så galt isolert her. Det er i alle fall ikke grunnen til at huset er så kaldt. Men etter 1947 har det vel vært dårlig vedlikehold på huset. Vi er tilbake i stua der Sissel er i gang med å føre over kapteinen og hans strenge kone til «den andre siden.» Trine har funnet fram salvie for å hjelpe til med rensingen hun også. Dersom salvien brenner godt er det tegn på at det er usynlig energi til stede. Slukker den, er det renset. Sissel og Trine arbeider taust sammen.

– Jeg pleier å fortelle med bestemt stemme til de som jeg mener er her at dette er mitt hus nå og be dem gå, men det hjelper ik… Trine blir avbrutt av Sissel.

– Det er en liten gutt her som venter å gå over til den andre siden. Jammen skal jeg si at det er mye rart i dette huset. Trine nikker. Det er sikkert han som pleier å henge seg på ungene mine, noe jeg liker fryktelig dårlig! Henger seg på ungene dine? Hva mener du? Trine sukker.

– Jeg merker det godt på guttene mine. Jeg hører de kommer ned trappen – de feier forbi meg og kaster seg ned i sofaen for å se på tv. Etter dem følger det et iskaldt gufs. Akkurat som om det kommer en annen løpende etter dem. Sånn føles det i alle fall. Jeg tok et bilde av den yngste sønnen min mens han satt i sofaen her en dag. Bildet viste at ved siden av sønnen min satt det en annen liten gutt, som ikke satt i sofaen da jeg bildet. Jeg viste bildet til ei venninne av meg. Hun lurte på hvem den andre gutten var. Men da jeg skulle finne fram bildet for å vise det til Medium, er det søkk borte. Heldigvis har jeg venninna mi som vitne, ellers ville jeg nesten begynt å tro at jeg er gal. Tro det eller ei, smiler Trine oppgitt.

– Merker guttene dine aktiviteten som foregår her i huset?

– Yngstemann sier at han ikke vil være oppe å leke. Han sier det er noen der… Min eldste sønn har på en måte akseptert at det er noen der og går opp og leker likevel. Men det verste synes jeg likevel er at min yngste sønn totalt har forandret personlighet etter et flåttbitt. Han snudde tvert om fra å være «en engel» til å bli helt «djevelsk!»

– Var han på sykehuset da han fikk flåttbitt? Spør Sissel. Trine bekrefter at sønnen var innlagt på sykehus en periode.

– Han har med seg hjem et barn fra sykehuset. En som døde i den perioden som sønnen din var innlagt. Han ville leve og hang seg på. Dette bekrefter det jeg har hatt misstanke om. Familien her har mediale evner. Derfor opplever dere også tingene så sterkt. Men vi skal prøve å få renset opp her så godt det lar seg gjøre. Sissel går en runde alene gjennom huset og renser opp så godt det lar seg gjøre.

– Her er det veldig mange krefter i sving, og det skulle ikke forundre meg at nye ting vil dukke opp når vi har fjernet det som til nå har vist seg å være her. Men om det ikke skulle bli rolig her får vi ta turen tilbake til dere og rense opp mer.

 

Epilog:

Fem uker etter Medium har vært på besøk hos Trine og Thomas ringer vi for å høre om det har blitt roligere i huset etter rensingen. Trine høres oppgitt ut på telefonen.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Det er fortsatt en del gnisninger i huset. Rommet til vår yngste sønn er verre enn noen gang. Han er helt hysterisk og nekter å gå på rommet sitt fordi det spøker der. Vår eldste sønn på sin side mener at hans rom er blitt roligere, men at det fortsatt er et eller annet der. Trine sukker oppgitt før hun fortsetter:

– Det virker som om noe er fjernet, men selve årsaken til at det er så urolig er helt klart til stede ennå. Ute i hagen er det forferdelig negativt å være. Nå er det så ille at vi faktisk vurderer å selge huset. Det blir rett og slett for mye for oss. Familien Larsen kan ikke fortsette med å bo i et så urolig hus der de er utrygge. Derfor har Medium avtalt ny tid med ekstrahjelp fra Lise Lyseggen. Hvordan det går med familien kan du lese om i en senere utgivelse av Medium.