Fra helvete til himmelen

Fra helvete til himmelen

- Aldri noensinne kan jeg bli så fremgangsrik som i mitt første stoffrie år, sier Mia Törnblom.

For 12 år siden oppdaget hun hvor livsviktig det er å fylle opp sin «selvfølelseskonto» hver eneste dag. I dag er hun Sveriges fremste veileder og kursleder innen egenutvikling. Som 19-åring var svenske Mia Törnblom motstander av narkotika, men lengselen etter å bli slank var sterkere. På en ferie i Spania fikk hun resept på slankepiller med amfetamin fra en lege. Dette var starten på ti år som hjemløs narkoman og kriminell.Tolv år senere er hun en populær livsveileder og foreleser i Sverige, med selvfølelse som fokus. Alt fra næringslivsveiledere til «problemungdom» har vært hennes områder. Felles for dem alle er at de vil forandre noe i livet sitt.Både i Norge og Sverige har Mia ligget på bestselgerlisten med sine bøker «Selvfølelse nå!» (2006) og «Mer selvfølelse!» (2007). Hun har også hatt sin egen tv-serie, «Nyberg & Törnblom» på TV3 i Sverige. Hennes siste bok «Så dumt!» har solgt over 70.000 bøker i Sverige bare siden mai 2008.Mange har spurt henne hvordan det føles å være så fremgangsrik. Sannheten hennes er at hun aldri kommer til å bli så fremgangsrik som i det året hun sluttet å være misbruker.  – Jeg kommer aldri til å oppleve noe så vanskelig igjen, sier hun. Skyld og skamfølelse holdt på å spise henne opp, og hun var tvunget til å bearbeide fortiden. Nå forteller hun om sitt store vendepunkt i sin nye bok, som gir håp om at forandring er mulig. 
 
 
Skam og skyld
 
Først 12 år etter at Mia ble avholdsmenneske, skrev hun og utgav selvbiografien om det vanskeligste hun noen gang har opplevd. «Så dumt!» handler om hvordan et menneske klarer å komme seg ut av en blytung tilværelse med masse skyld, skam og lav selvfølelse til å ha så mye indre trygghet og glede som Mia har i dag. Her er svar på hvorfor et menneske kan velge å ødelegge seg selv og andre, og hva som kreves for å komme seg ut av det. Grunnen til at Mia ventet så lenge med boken, er av respekt til sine nærmeste. For da hun var kriminell stoffmisbruker var det ikke bare seg selv hun skadet og såret. Det gikk sterkt ut over dem hun var glad i, og derfor var det veldig viktig å gjøre det godt igjen med dem først.

– Jeg var nødt til å gjøre opp for meg for å bli hel. Jeg har valgt å forsone meg med alle jeg har skadet. Da er det ikke så vanskelig å fortelle om min historie til andre, og jeg trenger ikke å skamme meg lenger, mener hun. Siden hun har jobbet så hardt med sin skyld og skam ovenfor andre, har hun også fått muligheten til å la pårørende fortelle om sine opplevelser i boken.

 

Fikk nok av seg selv

Da Mia begynte med slankepiller, var hun sikker på at hun aldri ville fortsette med stoff, for hun hadde jo så god selvtillit. Hun hadde hatt en lykkelig barndom i en kjærlig familie, og hadde alltid vært den søte, fornuftige og populære jenta. Stjernetegnet hennes Tyren var også trygg, stabil og matglad, så hun kunne i hvert fall ikke bli narkoman!
Siden det var en lege som utskrev amfetaminpillene, så Mia på dem som medisin. Ønsket om å bli slank gjorde det lett å lyve for seg selv. Hun fortsatte med pillene langt utover anbefalt tid, og endte opp med seks års amfetaminmisbruk før hun begynte på heroin. Selvtillitt hadde hun likevel nok av. Den egenskapen kombinert med sitt søte og uskyldige utseende brukte hun som et verktøy for å oppnå ting. Selv om hun var hjemløs, trengte hun aldri å sove utendørs, for hun var en kløpper til å skaffe penger og overnatte hos venner. 

– Jeg hadde ingen regler for meg selv. Iblant var jeg tvunget til å ha sex for å få et sted å sove. Jeg har blitt utsatt for mange fæle saker, som knuste glassflasker, forteller hun. Vendepunktet startet da hun ikke lenger holdt ut med seg selv. Som narkoman måtte hun stadig få tak i massevis av penger, og da var hun tvunget til å gjøre mye hun ikke kunne stå inne for. Men en dag klarte hun ikke lenger å bortforklare skylden sin. Den siste sommeren før hun ble sendt på avvenning, dro hun til moren. Det hadde vært en fæl uke, og hun var nylig voldtatt. Moren slapp henne inn. Etter en dusj og en kopp kaffe bad hun Mia ringe sosialkontoret.

– Jeg ble sint og spurte om hun var blitt helt dum. Jeg tenkte at hun kanskje hadde en ny type, og at det var hans feil, minnes Mia. Samtidig skjønte hun at hun ikke lenger kunne skylde på alle andre enn seg selv. Det var hun som ikke var ok, og hun forstod at hun trengte hjelp.

 

Erkjente alt for politiet

Det kunne være vanskelig å se på Mia at hun var heroinmisbruker. Hun tilhørte liksom «knarkernes overklasse», og var alltid pent kledd. Når hun var påvirket, sov hun ofte over et skap for ikke å falle. En dag mens hun sov slik, kom politiet. Da hørte Mia en røst inni hodet: «Jippi! Når du kommer i fengsel, blir du tvunget til å slutte å dope deg!» I dopet tilstand erkjente Mia alt som hadde skjedd, for politiet. Etter noen timer i fengselet ble hun klar i hodet og fikk sjokk. Hva hadde hun gjort?

– Det verste man kan gjøre i det miljøet, er å sladre på noen andre. Å sladre på seg selv var enda verre. Jeg tenkte at jeg aldri kunne fortelle det til noen, sier Mia. De første ukene fikk hun fryktelige skjelvinger og diaré hver eneste dag. I fengselet fikk hun mat, men ingen sprøyter. Etter å ha vært en måned i fengsel fikk hun dra på behandlingshjem i seks uker. Her måtte hun gjøre rede for hvorfor hun hadde havnet der. Det var vanskelig å svare på, for Mia var oppvokst i en kjærlig familie uten noe misbruk. Hun hadde heller ingen i slekta som var narkomane, så hun kunne ikke skylde på genene. Det var bare seg selv hun kunne gi skylda. På behandlingshjemmet hadde hun ingen slankepiller. I stedet begynte hun å spise, og da tok det bare halvannen måned å legge på seg 25 kilo.

– Jeg var ikke hjemme i min egen kropp. På behandlingshjemmet var jeg flink til to ting som jeg ikke kunne gjøre der: å være kriminell og å prestasjonspule. Jeg var ikke god til noe. Det var det verste, og samtidig det aller nyttigste, synes hun. 

 

Hjelp fra 12-stegsprogrammet

Den største hjelpen Mia fikk, var gjennom 12-stegsprogrammet i en selvhjelpsgruppe for narkomane. Programmet er siktet mot å bli kvitt avhengighet og ble opprinnelig skapt for alkoholikere. Metoden ble først publisert i boken «Alcoholics Anonymous» i 1939. Siden har den blitt tilpasset og brukt av flere ulike avhengighetsgrupper, som spillegale, overvektige og narkomane. Man jobber med å snu på tanker, verdier og følelser rundt misbruket. Det synes Mia er mye bedre enn enklere løsninger som metadon.

– Metadon er ingen hjelp. Det er bare et substitutt. I Sverige har vi ikke så mye metadonbehandling som i Norge. Men selvsagt er det bedre med metadon enn at de skal leve i helvete, mener Mia. Mange av hennes bekjente som har fått metadon, har blitt isolerte, og har ikke blitt helt avholds. For Mia har 12-stegsprogrammet vært en mye bedre løsning.

– Jeg tar ingenting nå. Jeg har ikke tatt noe på 12 år – ikke en gang en lettøl! Jeg har blitt helt avholds både til alkohol og narkotika. I tillegg har jeg fått en slags åndelig oppvåkning, sier hun. I dag går hun ennå på møter i selvhjelpsgruppen, for å ta vare på seg selv. For hvis hun en dag glemmer å gå dit og tror hun er som alle andre, er hun redd for at hun vil ta seg et glass vin igjen. Det kan hun ikke.

– Det er som å spille russisk rulett. Jeg vet ikke når det kommer til å gå til helvete. Det er en del av min historie. Jeg velger å ta vare på meg selv, så jeg holder seg unna all alkohol. Jeg har ikke noe valg, men jeg savner det ikke, sier Mia overbevist.
Gjennom 12-stegsprogrammet har hun lært å stå i seg selv, å få kontakt med sitt indre og å finne nye ting å tro på. Det trengte hun etter å ha vært så langt nede.

 

Selvtillit eller selvfølelse?

I avvenningstiden fikk Mia høre om selvfølelse for første gang. Det var et fremmed ord for henne. Selvtillit hadde hun hatt hele livet, men selvfølelse var mangelvare. Hun lærte at selvtillit handler om tillit til det vi gjør og presterer, mens selvfølelse handler om vår følelse av egenverdi.

– Det er når vi blander sammen dette at det blir vanskelig, som når vi tror vi er det vi gjør på jobben. Det fungerer så lenge alt går bra, men alle har jo en dårlig dag iblant. Problemet er når vi tror at vi er det vi gjør. Når vi gjør feil, tror vi at vi er feilen. Det tar lang tid å øve bort. 

– Det er viktig å kjenne at vi har samme verdi ved suksess som ved fiasko. Da tør vi å prøve flere ting og gjøre det vi selv vil, i stedet for å gjøre ting fordi vi ønsker andres respekt, sier hun. Vi har ikke lært å bekrefte oss selv, mener hun. Derfor må vi lære oss at det er greit gjøre feil. Vi er bare mennesker, så vi trenger ikke stille så høye krav til oss selv. Hele livet hadde Mia turt å gjøre mange dristige ting, men hun gjorde de ikke fordi hun hadde lyst. Hun ble ikke kriminell fordi hun ville det, men for å imponere de hun syntes var kule. På overflaten var det lett for Mia å være kriminell, for ingen trodde at den søte blondinen kunne gjøre noe galt. Hun «prestasjonspulte» fordi hun trodde at sex handlet om å være flink, og hun gikk rett igjennom tollen med store sekker dop uten å bli tatt. I banken skrev hun ut store sjekker uten at noen stilte spørsmål. Alt handlet om å få respekt av alle andre enn seg selv. 

 

Jogging for sjelen 

For å få sterkere selvfølelse og egenverdi har Mia trent på det hver eneste dag i 12 år. Hun har øvd opp en sterk tro og tillit til sitt indre, og som hun sier, trener hun sjelen sin hver dag. – Selvfølelse er sjelens kondisjon. På samme måte som når man vil ha bedre fysisk kondisjon, trenger man å trene sitt indre. Slutter vi å trene, forsvinner kondisjonen, sier Mia. Treningen hun gjør, består i hver dag å skrive ned i en bok minst tre gode ting om seg selv som har vært bra den dagen. Aller helst skal det være tre gode egenskaper. Denne typen dagbokskriving er en enkel måte å trene selvfølelse på. I «jeg er bra»-boken kan du for eksempel skrive: «Jeg var modig som tok den samtalen. Jeg var omtenksom som tok vare på min venninne som var lei seg. Jeg var målbevisst da jeg jobbet med den oppgaven.»

– Det er som å jogge for sjelen, og det gjør jeg hver kveld, sier Mia. I begynnelsen kan det være vanskelig å skrive ned gode egenskaper, spesielt om du er en høyt presterende og dyktig person. Ofte stiller vi så store krav til oss selv at det blir vanskelig å se hva som er bra med oss. Er det vanskelig å finne egenskaper, så er det greit å begynne med dagens prestasjoner og heller sette etiketter på dem etterpå, som sterk, kul, modig, kreativ eller omtenksom. Mia begynte sjelejoggingen med å skrive ned egenskaper, før hun la til flere kategorier i dagboken. Nå skriver hun også ned det hun er glad eller takknemlig for den dagen, og en bønn om noe hun trenger hjelp til neste dag. Når hun gjør dette, er det større sjanser for at hun våkner med godt humør dagen etter.  – Velger du å trene sjelen, setter du inn verdi på «brakontoen» din. Noen ganger trenger man å gjøre nokså fete uttak herfra, sier Mia, og vet hva hun snakker om. Har du noen gang gjort i buksa eller blitt dumpet av noen du er glad i? Livet tar tak i oss med jevne mellomrom, så det er best å vite at du har nok verdi på «brakontoen» før du gjør uttak fra den. Står kontoen i null, fins det jo ingen kreditt å søke som på en vanlig bankkonto. Derfor er det kjempeviktig å fylle den opp før den går i minus, mener Mia. Er du redd for at noen ser hva du skriver i «jeg er bra»-boken, må du legge det fra deg, for det hemmer deg. Du skal bare skrive alt rett ut. Det hjelper lite å skrive: «Ja, jeg var ganske modig.» Mye større effekt vil du få av å skrive: «Jeg var modig i dag.» Bare steng boken og håp at ingen ser det. 

 

Lytt til tankene 

Et menneske tenker rundt 65.000 tanker per døgn. Av disse tankene er hele 95 prosent de samme tankene som vi tenkte i går. Hvor utviklende kjennes det?

– Mitt beste råd er å lytte litt til de tankene. Bytt ut tankene som i år 2008 har blitt umoderne. Dette er utrolig viktig, for våre tanker blir våre følelser og handlinger, sier Mia. Professorer har forsket seg frem til at hvis man skriver ned gode ord om seg selv, som kul, briljant, omtenksom, så går det raskere å omprogrammere hjernen. Det er derfor det er så effektivt med positive affirmasjoner og øvelser som «jeg er bra»-boken.  

– Jeg har skrevet ting i boken hver dag i 11 år. Jeg kan fuske med det meste, for jeg er ganske lat, men dette fusker jeg ikke med, sier Mia. Selv om hun ikke er kristen eller religiøs, ber hun også hele tiden. Hun har bestemt seg for at det finnes en guddommelig kraft som hjelper henne, og den kraften tror hun bor i alle mennesker. Når hun føler seg åndelig og harmonisk, pleier hun å si til seg selv: «Før til min munn hva mitt hjerte er fullt av.» Iblant sier hun også: «Hjelp meg i helvete.» 

– Jeg har ikke behov for noen religion, og jeg vet for lite om dem, sier hun. Det snakkes mye om meditasjon, og for Mia henger dette sammen med bønn. For henne handler meditasjon om å lytte, mens bønn er å prate.

 

Veileder og inspirator

Mia jobber som veileder i egenutvikling og holder kurs og foredrag om selvfølelse i Stockholm og i hele Sverige. Metodene hun bruker, er en kombinasjon av flere ting. Noe har hun lest seg til, mens noe har hun funnet på selv. Mia har utdanning som coach, men den beste utdanningen hennes er, som hun selv sier, LHS – livets harde skole. Hun har utdannet seg ved å trene sin egen selvfølelse, og i tillegg har hun lest flere bøker, oppsøkt mange mennesker og gått ulike kurs. – Det handler om hva man gjør med den kunnskapen man har, mener hun. Foreløpig holder hun bare kurs i Stockholm, men er i ferd med å bygge opp virksomheten med veiledere flere steder i Sverige. Mange nordmenn har deltatt på kursene hennes, og våren 2009 skal hun holde kurs og flere foredrag i Norge.Intensjonen hennes er å lære oss opp til å ta bedre ansvar for våre liv. Man får lære å kjøre sin egen bil, i stedet for å sitte i baksetet og rope høyre, venstre! 

Les mer om Mia Törnblom her: www.miatornblom.se