I fotsporene til en massemorder

I fotsporene til en massemorder

Medium var i London for å finne energiene til Jack the Ripper.

Alle har hørt om Jack the Ripper, også kjent som the Whitechapel Murderer og Leather Apron. Den ukjente massemorderen drepte og skapte frykt blant de prostituerte på Londons østkant i 1888. Noen av ofrene ble lemlestet til det ugjenkjennelige. Heidi Svingen og jeg oppsøkte stedene der hans mest kjente ofre ble funnet. Vi ville selv kjenne på frykten som herjet i Whitechapel på 1800-tallet.

Helt siden Heidi Svingen og jeg var små jenter har vi blitt fascinert av massemorderen Jack the Ripper som brutalt herjet Londons østkant for over hundre år siden. På 1970-tallet var det masse skriverier i mediene om massemorderen som var ikledd mørk kappe og hatt med mørk bart som brukte kniven med kirurgisk presisjon. Fascinasjonen er vel mest at han aldri ble tatt, selv om han drepte på åpen gate og ble observert sammen med flere av ofrene like før han tok livet av dem. Ikke minst at mordene var så mange og brutale. Det er skrevet mange bøker og laget flere filmer om en av verdens først kjente massemorder, men ingen har kunnet konkludere med hvem han var.

Det er en fin vårdag og London viser seg fra sin beste side. Sporene etter det utenkelige som skjedde vises ikke lenger. Heidi og jeg befinner oss i Whitechapel High Street på byens østkant. I hånden har vi boken «Jack the Ripper Walk» som inneholder et kart over området der severdigheter er markert med et nummer og tilhørende forklaring. Boken har Heidi beholdt etter at hun gikk samme runden fem år tidligere. Da hun fortalte at hun merket vonde energier på mordstedene, planla vi å reise tilbake for å kjenne bedre etter. Begeistring har stilnet noe nå som vi er her. Alvoret senker seg litt. Vil vi merke noe til energiene?

– Nå vet jeg hvor vi skal, og jeg skal ikke si akkurat hvor jeg kjente noe forrige gang, bare for å se om du merker energiene når vi er der, sier Heidi og smiler når vi begynner å gå. Jeg liker absolutt ikke testen jeg ufrivillig har blitt satt på, og prøver å få noen hint fra Heidi. Men hun gir seg ikke og går videre med et smil med boken godt gjemt i vesken.

 

Tåkehav

– Kan du ikke si når vi nærmer oss et av stedene, spør jeg pent, mens vi spaserer i smale brolagte bakgater. Jeg får bare et smil til svar. Mens jeg prøver å skjerpe sansene mine, litt usikker på hva jeg skal prøve å plukke opp av energier, skjer det. Jeg trår inn i en annen verden. Det nærmeste jeg kan beskrive det som skjedde på, er at jeg gikk fra å kjenne sola varme på ryggen til å gå inn i en fuktig og kald, men usynlig tykk tåke. Jeg ser det egentlig ikke, jeg bare føler det. Jeg bråstopper og får vankeligheter med å puste og må gispe etter luft. En skremmende følelse…

– Nå er det noe som skjer, utbryter jeg. Nå er vi like i nærheten av et eller annet, men vi er ikke framme ennå. Det er som om jeg har gått inn i en annen tidsalder. Heidi nikker alvorlig og bekreftende. Jeg er på rett spor.

– Det er som å gå inn i kulden i et kjøpesenter mens det er varmt ute, sier hun og peker framover i smuget. Vi fortsetter litt til. Med sakte skritt beveger vi oss videre. Jeg liker meg dårlig. Kulda setter seg merkbart på kroppen. Frosten sitter tak, og sola varmer ikke selv om den skinner på oss. Frosten fortsetter inn til beinmargen. Foran oss åpner det seg en plass med parkerte biler og et gjerde med en diger jernport merket «barnehage.» Det er nesten surrealistisk å se de moderne bilene og menneskene som haster forbi fordi de ikke tilhører den verden jeg føler jeg står i. Samtidig er jeg klar over at det er dagens verden jeg faktisk ser. Heidi peker på brosteinene foran jernporten.

– Her var det Catharine Eddowes ble myrdet. Jeg kjenner meg ør og må sette meg litt på en benk. Jeg er utrygg fordi jeg faktisk kjenner at de sterke energiene fortsatt henger igjen på stedet. Og det er selveste Jack the Ripper som har slått til her – en tanke som skremmer. Hva om hans energier dukker opp? Hvor redd vil jeg bli da?

– Kjenner du noe, spør jeg Heidi. Hun nikker.

– Jeg har vært her før, så jeg stenger veldig av for inntrykkene som er her. Nå er det din tur mens jeg kan passe på lommetyver. Vi er jo ikke i Londons beste kvarter akkurat. Men kulda og vemodet kan jeg ikke unngå å merke. Jeg kan ikke åpne opp for alle de historiske inntrykkene som er i byen – det er for mye trist som har hendt her. Skulle jeg det, ville jeg bli altfor sliten. Ødelagt rett og slett. Jeg skjønner hva Heidi mener. London har den effekten. Men nå som Heidi passer på, er jeg trygg for å åpne opp for flere inntrykk.

 

Sorg

Mens jeg sitter der og kikker nervøst over skulderen, skjer det ikke noe mer. Foreløpig. Heidi går fram til plassen der Catharine (Kate) Eddowes ble funnet drept litt over halv to om natten den 30. september 1888.

– Det er så tungt her. Det er helt klart at noe henger igjen her. Heidis trygghet får meg til å våge å gå fram til selve mordplassen. Vi står der helt stille, nærmest i respekt for hva den fattige, alkoholiserte kvinnen har måtte gjennomgå. Mens jeg står der får jeg en slags beskjed om at Kate faktisk viser oss stedet. Hun er til stede på et eller annet vis. Plutselig kjenner jeg det. Ikke frykten eller skrekken hun måtte ha følt da hun skjønte hvem hun hadde foran seg, men en dyp skuffelse og sorg. En sorg så tung at den sprenger i brystet på meg. Jeg ser hun oppfatter hva som skjer og at hun ikke gjør motstand. Jeg er forbauset over det Kate velger å vise meg.

– Hun visste hvem det var, og hun kunne faktisk ikke ta inn over seg at denne personen er en massemorder. Hun kjente til denne mannen, sier jeg. Ikke vet jeg helt hvor ordene kommer fra, men de kommer. Og hun kjenner en ufattelig overraskelse og skuffelse over at det er nettopp ham – av alle. Hvem han er får jeg ikke fatt i, men det er en hun har tillit til og som hun ikke i sin villeste fantasi kunne tenke seg å være massemorderen som alle, også hun, fryktet og voktet seg vel for i nattens mørke i Whitechapel. Jeg kjemper mot gråten, sårheten og skuffelsen, som egentlig ikke er mine følelser, men som jeg føler likevel. Følelsen er så sterk at jeg må gå bort fra området med alt det vonde. Jeg kjenner at tåkebildet jeg har beveget meg i faktisk blir lettere og slipper til slutt taket når jeg går bort fra stedet. Når jeg endelig er tilbake i dagens verden, stopper jeg opp. Jeg er forundret. Var dette fri fantasi? Sorgen sitter fortsatt i brystet og det sprenger på helt til jeg gir opp og faktisk bryter ut i gråt.

 

Ikke fantasi

Etter å ha roet meg igjen kommer tanken om at det jeg nettopp har opplevd er reelt eller ikke. Konklusjonen kommer ganske raskt. Jeg visste vi var på vei til et sted der det har skjedd et brutalt mord, men jeg viste ikke hvor. Jeg kjente tåka komme sigende lenge før vi var framme. Og jeg kjente ikke redselen eller skrekken jeg forventet skulle dukke opp – bare sorg. Vi fortsetter på ruten, men det meste er borte etter langt over hundre år. Vi passerer åstedet for mordet på Mary Jane Kelly. Det siste kjente og aller mest brutale mordet utført av The Rippers kniv, der innvollene hennes var hengt ut over veggen nærmest som juledekorasjon. I dag er det ingenting igjen av huset og kvartalet fra 1888 – kun en diger parkeringsgarasje. Vi fortsetter i fotsporene til en massemorder hvor alle spor sakte, men sikkert blir hvisket ut av tidens tann. Vi fortsetter til «Ten Bells Pub» som ble kjent i forbindelse med Jack the Ripper. Mange av ofrene hans hadde en forbindelse til denne puben. De vanket der eller jobbet derfra. Det ble spekulert i om det var på denne puben morderen valgte ut sine ofre. Spent går vi inn i puben. Inne er det tomt – ikke en eneste gjest. På veggen henger reklame for fotball og en diger storskjerm. Inventaret er gammelt og slitt. En mann kommer fram bak disken og presenterer seg som eieren. Vi spør pent om vi kan få lov til å ta noen bilder. Humøret til eieren synker i takt med ansiktsutrykket. Dette liker han ikke. Etter å ha forsikret ham om at vi skal kjøpe noe å drikke gir han oss nølende lov til å ta noen bilder. Vi knipser forsiktig noen bilder med et skulende blikk i nakken fra baren. Til slutt får han tydeligvis nok. Han spretter opp og roper at vi ikke får lov til å ta flere bilder.

– Jeg er dritt lei hele greia. Bare så dere vet det, det så har Jack the Ripper aldri eksistert! Lett rystet over den heftige reaksjonen pakker vi ned fotoutstyret. Vi bestiller drikke og setter oss og prøver å ta inn inntrykk fra stedet. Men her inne har det skjedd for mye i årenes løp, så vi gir opp ganske raskt. Men at Jack the Ripper aldri har eksistert? Det vet vi så alt for godt ikke er sant. Men sinnet og frustrasjonen henger tydeligvis igjen i veggene på puben.

Kilde: www.casebook.orgwww.crimelibrary.com