Et liv som healer og synsk

Et liv som healer og synsk

Å ha evner er en tung bør å bære

Lise Lyseggen (55) har vært synsk og hatt healende evner så langt tilbake som hun kan huske. Da Lise var lita jente for femti år siden, var det vanlig at folk stemplet det uforståelige og uforklarlige som ren galskap. Hennes medfødte evner førte til mye smerte og lidelse gjennom oppveksten, men Lise fant ut hvordan hun skulle finne balansen. Hun ville vie sine evner og sitt liv til å hjelpe andre. Hennes evner er også blitt satt på prøve i en egen tv-serie som ble sendt på TVRomerike våren 2009. Lise bor langt inni Finnskogen ei mil øst for Flisa. Der trives hun og samler energi før hun pakker trillekofferten og legger ut på sine ukentlige reiser for å møte sine klienter.

– Jeg bruker mye tid på å reise, men det må jeg bare finne meg i. Jeg har nemlig aldri greid å ta førerkortet, gliser Lise. – Jeg har drevet tre sjåførlærere til vanvidd ved å prøve. Den siste kjøretimen min klarte jeg til alles skrekk å manøvrere bilen gjennom vinduet på fiskebutikken som den gang fantes på Carl Berner. Nei, det er nok tryggest at jeg kjører buss, konstaterer Lise og ler. – Men det innebærer også at jeg mesteparten tida bor i en koffert. Lise er healer og synsk, og hun kanaliserer. Du har kanskje stiftet bekjentskap med henne gjennom mange av Mediums spøkelseshistorier de siste tre årene. Til daglig behandler hun pasienter på Kirkenær, i Kongsvinger og i Oslo, i tillegg til å rense hus og drive med veldedighetsarbeid i inn- og utland.

– Hvordan får du tid til å besvare telefonen når du er så mye på farten?

– Jeg er nok enklest å få tak i på kveldstid etter klokken 19 og i helgene, smiler Lise. – Det er mange som er fortvilet og trenger hjelp, og jeg prøver å strekke til så langt jeg kan! Noe bedre enn det får jeg ikke gjort. Jeg har jo med meg telefonen når jeg er ute og reiser, så jeg er stort sett tilgjengelig på kveldene.

– Hva er den vanligste problemstilling dine klienter og telefonkunder har?

– De kontakter meg både for å få healing og for å få orden på livet sitt igjen. Det kan være alle typer problemstillinger: kjærlighet, økonomi, karriere eller noen som føler seg fortvilet, men ikke helt vet hvorfor. Jeg kan se hva de går gjennom og hvorfor de har det som de har det. Så forsøker jeg sammen med klienten å rette på det til det bedre. Når jeg snakker med kunder på telefonen, healer jeg samtidig. For meg er healingen den viktigste delen av meg som jeg kan bidra med. Jeg forsøker å hjelpe etter beste evne.

 

En forbannelse

– Når oppdaget du at du kunne noe helt spesielt som de rundt deg ikke kunne? Lise drar litt på det før hun svarer.

– Jeg var veldig, veldig liten. Jeg skjønte jo ikke med en gang hva det var, eller at jeg kunne noe de andre ikke kunne. Jeg trodde det skulle være sånn.

– Kan du huske hva det var som fikk deg til å forstå?

– Jeg kan ikke huske noen bestemte episoder, så det er jeg litt usikker på. Jeg kunne se og føle mye som andre ikke oppfattet, og det førte ofte til at jeg havnet i trøbbel. Folk trodde jeg var gal. Rett og slett gal. Det var tøffe tider, forteller Lise alvorlig. Det er tydelig at dette er et vanskelig emne å prate om for henne.

– Hvis vi går fram til ungdomsårene, hvordan var det å leve med evnene da?

– Jeg måtte lære meg å styre dem. Jeg trakk meg mye tilbake og inn i meg selv. Jeg prøvde å skjule at jeg var annerledes og delte dette med bare noen svært få nære venner. Jeg begynte å se på mine evner som en forbannelse jeg måtte bli kvitt. Jeg så jo hva andre kom til å gjøre – og det var ikke alltid bare gode ting jeg så, så jeg trakk meg unna. Jeg tryglet Gud om å få slippe, at evnene mine skulle bli borte. Men de ble bare sterkere i stedet.

– Når skjønte du at du skulle hjelpe andre med evnene dine?

– Jeg har vel alltid visst det, men jeg prøvde å unngå det i det lengste. Jeg ville jo bare være som alle andre. Men som 13–14-åring healet jeg andre og prøvde å advare mot eventuelle farer som kom til å skje. Til å begynne med ville de ikke høre. De trodde jo jeg var gal. De så på meg som om jeg skulle vært en komplett idiot! Men de lærte etter hvert, smiler Lise forsiktig.

– Du ser spøkelser og gjengangere også. Var du ikke redd som liten?

– Jeg har alltid sett dem, men jeg har aldri vært redd for dem.

 

Framtiden

– Ser du også store katastrofer og hendelser framover?

– Dessverre gjør jeg det. Lise trekker pusten som for å ta sats. Det er tydeligvis alvorlige ting som ligger foran oss.

– Det blir store forandringer rundt om i verden med mye krig, elendighet og naturkatastrofer. Dette er sagt mange ganger – det vet jeg. Men det er sant. Det som er positivt er at jeg ser at noen kanskje kommer til å bygge et nytt fredssenter i Norge. Det må de slite for, for det finnes allerede et i Oslo. Samarbeidet mellom disse vil heller ikke være det beste. Det er mulig at det blir bygget på grensen mellom Norge og Sverige et sted. Vi trenger noen som kan gå inn for oppgaven på fredssenteret med liv og lyst, for det blir mye uroligheter også i Norge framover. Terroren vil komme til Norge, vi vil nok ikke bli skånet for det, dessverre. Og attentatforsøk på en av våre politikere. Et forsøk som er stort nok til å komme ut i pressen. Vi vil få vite om det.

– Dette er jo nedslående nyheter...

– Det vet jeg, sukker Lise. – Men folk er nødt til å tenke i helt andre baner enn i dag. Grådighetskulturen rår, særlig blant politikerne. De vil bare mele sin egen kake. Bistandspolitikken har slått helt feil, men det er ingen som våger å innrømme det. Siv Jensen blir forresten ikke statsminister, ler Lise.

– Det blir nok Jens Stoltenberg som fortsetter. Det blir mange politiske forandringer i Norge framover. Men det vil jeg si, politikerne har glemt at de er «ansatt» av det norske folk og ikke omvendt, slår Lise fast. – Men hva vet egentlig jeg, jeg kan jo ikke forskjell på høyre og venstre, ler hun rått.

– Men det er en skremmende utvikling framover – og jeg liker det ikke.

– Er det ikke noe positivt som skjer da? Lise ler godt.

– Det er det sikkert, men dette har plaget meg denne uken. Jeg gikk inn på dette på grunn av dette intervjuet, ellers hadde jeg holdt nesa mi borte fra sånne ting. Lise møter i alle fall forberedt.

 

Kvakksalverloven

– En ting jeg skulle ønske, er at kvakksalverloven kom tilbake, fortsetter Lise. – Jeg vet jeg erter på meg halve Alternativ-Norge når jeg sier dette, men det blåser jeg i. En annen ting jeg skulle ønske, er at leger kunne tenke litt mer alternativt – at man kan kombinere behandling og samarbeide tettere. Selv samarbeider jeg med flere leger, og jeg anbefaler alltid mine klienter å gjøre som legen sier, mens jeg supplerer med det jeg kan. Jeg må også gjøre et poeng av at det har dukket opp så mange «åndelige» folk i Norge at de er mer åndelige enn ånden selv. Lise ler litt oppgitt over sin egen uttalelse, men mener det like fullt.

– Alle vi som arbeider innenfor det alternative, burde tenke mer gjennom hva og hvordan vi formidler ting til folk. Altfor mange er rett og slett blitt ødelagt, innlagt og så videre på grunn av feilbehandling. Årsaken er at mange åndelige veiledere egentlig ikke vet hva de holder på med. Det er faktisk et menneskeliv vi snakker om her, og det er det ikke alle som forstår rekkevidden av. Det er altfor mange som utgir seg for å være noe de ikke er – eller ikke kan. Jeg sier ikke dette for å utnevne meg selv til verdensmester. Vi har alle våre feil og mangler. Plutselig glimter det av humor i øynene til Lise.

– Bare så synd at jeg ikke vet hvor mine feil og mangler er, sier hun og ler så hun rister.

 

Aldri tvilt

– Har du noen ganger tvilt på dine evner?

– Nei, det har jeg aldri. Jeg har bare ønsket at jeg ikke hadde dem. Jeg ville være som alle andre – ville være normal. Det er en tung bør å bære å ha disse evnene. Mange liv er blitt lagt i hendene mine, der jeg blir sett på som det siste håpet, den aller siste utvei. Det er tøft! Så ser folk liksom litt rart på meg og er kanskje litt redde for meg, for at jeg skal se alle hemmelighetene deres. Innerst inne er jeg jo en bare person med følelser som alle andre, og det sårer meg når jeg ikke står til forventingene til folk. Det er jo ikke sånn at jeg kan hjelpe alle, men i rundt åtti prosent av tilfellene kan jeg gjøre livet bedre for andre. Det er et ganske bra resultat, synes jeg i alle fall. Men det er grusomt når man ikke kan hjelpe. Det svir.

– Hva tror du på?

– Jeg tror på Gud. Der har jeg aldri tvilt. Selv om vi kanskje ikke er enige bestandig! Den rå latteren hennes runger nok en gang ut i rommet.

– Det første budet er: Du skal ikke ha andre Guder enn meg. Derfor tror jeg ikke at vi alle er gud – som jeg har hørt mange tror. Jeg tror på Gud slik Bibelen framstiller ham. Det er kanskje ikke så mange som tror det, men min drøm var å bli prest. Jeg begynte å studere teologi. Men jeg stilte for mange vanskelige spørsmål og fant ut at Bibelen var altfor vanskelig for meg å leve etter. Jeg tror vel egentlig ikke at det var Guds plan at jeg skulle bli prest. Lise stopper opp og tenker seg om før hun fortsetter.

– Det står i Bibelen at alle syndere skal komme til ham. Den som tror på ham, skal få evig liv. Derfor tror jeg på et liv etter døden, altså reinkarnasjon. Jeg er jo også en synder, men jeg tror at Gud er kjærlighet – ikke død og fordervelse som det prekes om i tordentaler i kirken i dag. Om jeg har rett eller ikke, vet jeg jo ikke, men troa er det ingen som får ta fra meg. Alle religioner er farlige om de misbrukes. I alle religioner står det at man ikke skal ta liv – det er fanatismen som tar liv. Det er fanatismen som er farlig.

 

Veldedighet

Lise står bak prosjektet Human 2015.

– Jeg har alltid prøvd å gjøre noe for dem som ikke har noe. Derfor er jeg initiativtaker til et pilotprosjekt inspirert av FNs tusenårsmål. Vi ønsker å utvikle BOBO – verdens første grønne miljøby som vil ligge i et utviklingsland. Målet er en selvdreven by med null utslipp av naturskadelige materialer, fullt vaksinasjonsprogram, skole og sykehusdekning. Human 2015 har allerede opprettet myndighetskontakt med Sudan, Uganda, Etiopia og Eritrea for gjennomføring av BOBO-prosjekter.

– Jeg har alltid ønsket å kunne gjøre en forskjell, og mitt største forbilde er «gatebarnas far» Arne Skarpsno. Han var en stor mann! Jeg var så heldig at jeg fikk være med ham på noen runder i hans arbeid for de verst stilte her i landet. Det var en smertefull reise. Men han fortalte meg en historie. Da han ble enkemann, var han sikker på at hans kone var blitt Guds sekretær. Så når det ble hans tur, så håpet han at han var verdig nok til å bli hennes visergutt. Arne var uteligger og var så langt nede som det går an å komme. Kona hans dro ham opp igjen, så han hadde stor respekt for henne. Når det blir min tur, håper jeg at jeg er verdig å pusse skoene til Arne, smiler Lise. Lise har også et sterkt engasjement for siouxindianerne i Pine Ridge Reservation i South Dakota i USA. Hun forsøker å besøke sine indianervenner en gang i året, men det er ikke alltid tiden strekker til.

– Indianerne har lært meg mye om å tenke annerledes og jordnært. Det er en lærdom jeg er meget stolt av å ha fått tatt del i.

– Jeg vet ikke helt om jeg sånn helt til slutt tør å spørre… Ser du noe om framtiden min, spør jeg forsiktig, faktisk litt redd for å høre svaret. Lise er direkte og legger ikke to pinner i kors for å si ting som de er. En spade er en spade for Lise.

– Den mannen som får deg, blir heldig, begynner Lise. Det var jo pent sagt. Jeg våger faktisk å høre mer.

– Det kommer en mann inn i livet ditt på denne siden av årsskiftet, men jeg vet ikke helt om du har tid til å ta ham inn i varmen. Men det får du velge selv når han dukker opp. Du har mange baller i luften akkurat nå, og det er viktig at du får landet disse, og helst i riktig rekkefølge. Du står overfor en del valg, spesielt innenfor karriere. Husk vektskåla – balansegang blir viktig for deg slik at det ene ikke slår i hjel det andre.

Les mer om Lise her