Jon Schau fikk erfare at døden ikke eksisterer.

Jon Schau fikk erfare at døden ikke eksisterer.

Du lever det du er!

Stand-up komikeren Jon Schau har i årevis trimmet lattermusklene til det norske folk. To ganger har han blitt kåret til Norges morsomste, og i tillegg har han mottatt Gullruten for beste humorprogram på TV. Med like stort engasjement og humor, krydret med alvor, forteller han om sine samtaler som han har med det han kaller for «Gud». Tekst og foto: Merete Evertsen Jon er daglig leder i medieselskapet HippieMedia, som skal produsere innhold til TV, film og web, samt drive forlagsvirksomhet. I november 2009 ga selskapet ut «Jons bok» der vi kan få ta del i samtaler Jon fører med Gud.

– Dette er en arbeidsplass jeg trives på, smiler han og nikker mot sine kolleger i HippieMedia. – Man har alltid en god samtalepartner her, uansett hva det gjelder. Vi kan prate om alt. Når Jon prater, gjør han det med hele kroppen. Armene veiver i alle retninger for å understreke det han sier. Man kan ikke unngå å bli engasjert og lytte. Denne morgenen har han hatt enda en samtale med Gud – og har forstått noe viktig. Det vil han gjerne dele med sine kolleger.

– Å elske er ikke noe man gjør, det er noe man er, stråler han til sine to kolleger i HippieMedia, Daniel og Åsmund. Han går med raske skritt fram og tilbake på gulvet – det er nesten som om han svever i sin iver etter å bli forstått. Kollegene kaster seg ut i en meningsutveksling, og jeg blir sittende å høre på.

– Ville du spurt noen: «Tror du at du elsker din sønn eller datter?» Nei, du ville ikke det, svarer Jon selv. – Det er bare noe man gjør, man vet med seg selv at det er sånn det er. Derfor er det å elske ikke noe man gjør, det er noe man er. Det er en tilstand man er i. Skjønner dere forskjellen, spør han sine kolleger.

– Man kan ikke spørre: «Tror du at du finnes?» Det går jo ikke an å tro det, for vi er jo, bedyrer Jon. – Om du tror på et liv etter døden, ødelegger det for deg. Det finnes ikke noen død. Det som finnes, er evig liv. Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og lyset.» Det samme er jeg og du og alle sammen. Vi er veien, sannheten og lyset. Vi mangler ingenting. Jon setter seg, løfter armene over hodet og blir sittende å dra seg i håret.

– Dersom du tror på Gud, da tror du på noe utenfor deg selv. Du holder Gud på en armlengdes avstand når du tror på ham. Når du holder noe utenfor deg selv, kan du ikke føle eller sanse det du tror på. Vi kan ikke tro på noe – vi må være noe. Vi er. Man er evig liv – man tror ikke på evig liv. Det du tror på, er derfor ikke det du lever. Du lever det du er, konkluderer Jon. 

 

Husker sin egen død

Jon har ikke alltid levd ut sitt indre liv. Fram til 2004 brukte han all sin energi på å gi folk det han trodde de forventet av ham. Akkurat det ble han veldig flink til – rene eksperten. Inni seg opplevde han at livet egentlig ikke var særlig bra. For lettest å kunne glemme hva han egentlig følte, drakk han. Det endte med betennelse i bukspyttkjertelen og et langt sykehusopphold. I fem uker lå Jon i koma, og tilstanden var kritisk. Legene kunne ikke gi noen oppløftende tilbakemeldinger til familien. Sjansen for å overleve var liten. To ganger kom beskjeden om at det var over, at Jon var død. Begge gangene kom han tilbake.

– Min bror satt ved senga mi da jeg våknet. Han sa det hadde vært nære på, at familien to ganger hadde fått beskjed om at legene hadde erklært meg død. Jeg på min side hadde hatt to fantastiske opplevelser som ga meg tilgang til innsikt og spirituell utvikling. Da jeg skjønte at det jeg hadde opplevd var å være død, jublet jeg. Jeg har det ikke travelt, men jeg gleder meg til å dø neste gang, ler Jon. – For jeg har fått erfare at det ikke finnes noe død. Det er bare evig liv. Jon trodde ikke på noe. Han hadde ikke tatt stilling til himmel, helvete eller Gud. For at han skulle skjønne at han var død, fikk han presentert det som en forestilling med ham selv i hovedrollen. Mens legene kjempet for livet, var han et helt annet sted.

– Jeg ble påkjørt av trikken. Men jeg trodde jeg var kjempesmart, for jeg fant ut hvordan jeg kunne skru tiden tilbake. Så jeg skrudde tiden tilbake et halvt minutt, løp inn i et smug og gjemte meg der, overbevist om at jeg hadde finta ut alle sammen. Men det stoppet ikke der! Plutselig fikk jeg en kniv i ryggen, så ble jeg skutt, og sånn fortsatte det. Jeg ble irritert og fant ut at hvis jeg absolutt skulle dø, så fikk jeg gjøre det da. Da kom sceneskiftet! Jeg så et lys langt framme, som nærmet seg. Jon forklarer ved å demonstrere. Han strekker ut armene og plasserer ansiktet slik at det ser ut som om han nyter varmen fra sola en godværsdag.

– Eller jeg nærmet meg lyset, jeg er ikke sikker på hvem som beveget seg. Jeg blir en del av lyset, som egentlig ikke er lys, men kjærlighet. Det begynner å demre for meg at jeg er død, og jeg kikker ned på kroppen min for å se om jeg fortsatt finnes. Jeg ser kroppen, men den er gjennomsiktig – akkurat som det lyset som jeg bader i. Jeg er lyset – jeg er kjærlighet. Jon retter seg opp i stolen og ser alvorlig på meg.

– Den følelsen, den kjærligheten som du kjenner i hver eneste lille celle i kroppen, er ubeskrivelig. Jeg kan ikke forklare hvor fantastisk følelsen er med ord, smiler Jon og slår ut med armene. Mannen som alltid har noe å si, kommer til kort. 

– Jeg møtte min mor og far, som begge er døde, på den andre siden – men også min bror var der, og han er høyst levende. Det fikk meg til å forstå at det finnes ikke noen død – bare liv. For vi er alle ett.  

 

Ubetinget kjærlighet

– Tenk deg det verste du har gjort eller tenkt du har lyst til å gjøre. Den mørkeste av alle dine hemmeligheter. Du er så skamfull over dette at du ikke kan fortelle det til en levende sjel. Dette er det første de møter deg med, forklarer Jon.

– Det fantastiske er at de elsker deg for det. Dette verste i ditt liv gjør deg ikke verre eller bedre. Det er da det går opp for meg at jeg er perfekt. Jeg er fullkommen akkurat slik jeg er. Jeg har ikke gjort noe feil. Jeg har ikke gjort noe riktig heller, for den saks skyld. Jeg har gjort. Det er alt. Det finnes ikke rett eller galt. Det som finnes, er våre emosjoner. Hva vi føler og sanser, er det vi erfarer. Nå kommer vi inn på et tema Jon brenner etter å snakke om. Han lener seg framover, og stemmen blir et hakk høyere.

– Hvordan kan vi si til et annet menneske at de føler feil, spør Jon. – Man føler noe. Punktum. Det som beveger følelsene dine, er det vi tar med oss som erfaringer. Det skjønte jeg da jeg ble presentert for det mange vil karakterisere som «mitt liv i revy» da jeg var på den andre siden. Jeg ble vist en filmrull som inneholdt det jeg hadde erfart gjennom livet. Det jeg fikk se, var det som hadde beveget meg, det som hadde fått meg til å føle noe. Det var ikke mange bilder på min filmrull, for å si det sånn. Jeg hadde jo slått av følelsene mine gjennom alkohol. Jon stopper opp litt før han igjen slår ut med armene.

– Så fikk jeg valget, da. Ville jeg videre, eller ville jeg tilbake? Jeg ville tilbake å feste mer til filmen min, smiler Jon. – Den andre gangen jeg døde, skjedde akkurat det samme, bortsett fra den irriterende innledningen. Jeg hadde allerede gjennomgått den biten.

– Men jeg vil understreke én ting, legger Jon til. – Dette er min opplevelse av døden. Jeg sier ikke at det er sant. For meg er det sant, men jeg sier ikke at det er sant for alle andre. Jeg er ærlig om min opplevelse, og det er det jeg prøver å fortelle om. Vær ærlig om deg selv og dine egne følelser – og du vil leve i sannhet. Ikke i alle andres sannhet, men din egen. Alle ser verden fra sitt eget ståsted – ingen er bedre, ingen er verre – vi bare ser forskjellig. Men vær ærlig om dine opplevelser.

 

Et liv i ærlighet

– Sånn som jeg opplever det, husker jeg at jeg har dødd. Det er forskjellen på deg og meg. Jeg mener at vi dør mye oftere enn hva vi tror. Jeg tror vi er veldig ofte innom det stedet jeg var da jeg døde – og kommer tilbake igjen. Med det mener jeg drømmer eller for eksempel mine samtaler som jeg har med Gud. Når jeg sier at det ikke finnes en død, så sier jeg ikke at når du dør, så finnes ikke det. Døden er ikke en port. Den er her hele tiden. Jon oppdaget gjennom døden at han hadde levd livet sitt som en løgn. Da han hadde fått forståelsen av at han er perfekt akkurat slik han er, falt behovet for løgner bort. Han følte en trang til å leve sitt liv i total ærlighet. Det var først da Jon ble ærlig med seg selv at det gikk opp for ham hvor ekstremt mange skjeletter han hadde i skapet.

– Man legger ikke merke til skjelettene før man begynner å være ærlig. I begynnelsen har man ikke lyst til å finne ut hvordan virkeligheten egentlig er, fordi det er ubehagelig. Dette er i tråd med hva Märtha Louise sa da hun begynte sin prosess. Hun var redd for å finne ut at hun var ond. Akkurat dette oppfatter jeg er veldig vanlig. Det er ikke bare Märta Louise som kjenner det på den måten. Jeg kjenner meg selv igjen i dette. Når du bestemmer deg for å være ærlig, er det ikke mulig å finne noe skummelt ved deg selv. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Hva er annerledes med meg etter at jeg begynte å være ærlig mot meg selv om meg selv? Det jeg oppdaget, var at jeg sluttet å klandre andre. For eksempel kunne jeg ikke lenger klandre min far og mor for en dårlig oppvekst. Den følelsen var totalt borte. Stand-up komikeren blir alvorlig.

– Det er det som er moro ved å oppdage seg selv ved å være ærlig. Du er kanskje redd for å finne en morder, men så finner du noe som er så mye bedre enn du kunne forestille deg. Løgn er rett og slett blitt helt merkelig for meg. Dersom jeg lyver, vil det i etterkant plage meg et eller annet sted. «Jeg jugde»-tanken følger meg lenge etter at jeg fortalte løgnen. Den jeg løy for, har overhodet ikke noe problem med det. Det er bare jeg som vet det og plages av at jeg gjorde det. Det å lyve er bare å skape en eller annen form for plage for seg selv.

– En hvit løgn da? Er det ok?

– Jeg skjønner ikke hva det er! Hør nå: En hvit løgn er en direkte løgn i seg selv. En hvit løgn er noe vi gjør for å leve opp til noe vi tror er sant. Vi drar en hvit løgn fordi vi ikke kan håndtere sannheten eller virkeligheten. Jeg tror vi får enda bedre resultater av å være ærlige enn ved å bruke hvite løgner. Vi har bare ikke prøvd det. Det går an å være ærlig på en pen måte. Jeg prøver å ta ansvar for hva jeg sier til enhver tid. I stedet for å si «Du ble grusom på håret da du klipte deg» kan du si «Jeg likte håret ditt bedre før, kanskje det blir bedre neste gang igjen». Jeg kan ikke si til noen at det er sant at de er stygge på håret. Det vet jeg ingenting om. Min mening er ikke sannheten. Jon trekker på skuldrene.

– Dersom noen blir fornærmet eller sur for at du er ærlig, så har du faktisk hjulpet dem til å innse at de ikke tåler virkeligheten. Alt er ikke rosa og mykt.

 

Samtaler med Gud

– Hva gjør du når du fører dine samtaler med Gud? Hører du en stemme i hodet?

– Nei… Jon drar på det mens han tenker etter.

– Jeg hører ingen stemmer, ikke som en røst i alle fall. Det er ikke lett å forklare. Det er samme greia som når noen får en idé. Eller når ideer dukker opp. Det jeg har erfart, er at det er når jeg tar pauser og kobler ut mine forpliktelser, at samtalene kommer. Jon tenker seg om før han fortsetter.

– Noe som er sikkert, er at når du jobber og strever for å skape noe, da kommer det ingenting. Men idet du trekker pusten og legger fra deg arbeidet, da kommer ideen. Det er når vi hviler at vi egentlig produserer. Derfor er denne produktivitetsgreia som bedrifter holder på med i dag, helt absurd. Man skal klemme ut mer og mer uten å bruke mer tid. Mer av det samme. Når det gjelder oss mennesker, er det fryktelig plagsomt å gjøre det samme om og om igjen. Fordi vi er en del av evolusjonen. Vi er en del av livet, utviklingen. Vi er nødt for å erfare og bruke erfaringen til å lage noe nytt. Det klarer vi ikke dersom vi bare skal lage og lage og lage, fortere og fortere. Det blir ikke plass til å tenke, sier Jon.

– Nå snakker jeg ikke om alle de andre. Jeg snakker om meg selv, understreker han. – Det å ha tid til å være stille med seg selv og legge seg i badekaret, det må prioriteres. Du må si til deg selv at det er viktig for deg – dette skal du gjøre. Det fungerer ikke sånn at du er på jobben hele dagen, og vips så ligger du i badekaret helt av deg selv. Du må si at det er viktig for deg å være i stillheten eller ta pauser – og gjøre det! Jon er overbevist om at alle kan føre samtaler med Gud. Likevel vil opplevelsen av å gjøre det ikke være lik den som han har erfart

– Forståelsen av dette fikk jeg litt gratis gjennom min opplevelse da jeg var i koma, det skal jeg innrømme. Da jeg gikk inn i lyset, ble det vist meg at det handler ikke om bra eller dårlig. Men alle er vi laget av det samme, og alle kan vi oppleve å ha samtaler med Gud. Jeg tror vi alle i utgangspunktet er følelsesmessig utstyrt helt likt. Men jeg opplever det som umulig for noen å oppleve helt likt. Så derfor tror jeg ikke at målet er å føle det samme som meg, men å føle det samme som seg selv. Min virkelighet er det jeg kan ta og føle på akkurat nå. Noe annet finnes ikke for meg i dette øyeblikket. Jeg er det jeg er, ikke det jeg synes hadde vært fint å være. Når man lever ut dette, da er man der. Du lever ditt eget liv i total ærlighet og fører en åpenhet med deg selv.

– Må man være modig for å være ærlig?

– Det kan godt hende. Jeg bruker nesten aldri ordet «mot». Spør deg selv om hvor lyst du har til å være deg selv. Det er egentlig ikke noe valg for meg. Jeg er kommet til et punkt der jeg bare  være meg selv. Om det jeg gjør derfra er modig eller ikke… Jeg går ikke rundt og tenker at nå er jeg modig fordi jeg er meg selv og ærlig. Jeg velger meg!

– Egentlig er det meningløst enkelt for oss å velge alle andre hele tiden. Jeg mener at dette er kjernen til sykdom, psykiske problemer og alt det som følger med det: mobbing, utbrenthet, selvmord blant 17-åringer, dop og så videre. Det handler om vår merkelige trang til å leve ut andres virkelighet. Det er det stress er. Stresset er det du tror du må gjøre for at de andre skal være fornøyde. Man må vokte seg vel for ikke å bli så normal at man blir helt gæren. For det er enden på det sporet. Du begynner med å være normal – så streber du etter å være normal, ikke å skille deg ut – og det du ender opp med, er galskapen. Da er du ikke i kontakt med deg selv lenger i det hele tatt. 

 

Her og nå

– Man skaper alltid her og nå. Det vi gjør nå, de mulighetene vi griper eller lar passere, skaper vi her og nå. Dersom vi skraper på overflaten av hva «The Secret» handler om, så var det akkurat det som skjedde idet jeg ble drept av trikken. Jeg opplevde det som at jeg skapte det jeg ønsket – og fikk umiddelbart oppfylt mine ønsker. Uten at jeg rakk å tenke over at jeg skapte det jeg gjorde, så hadde jeg skapt det. Jeg spolte tiden tilbake. 

– Men det kan være vanskelig å se sammenhengen i dette. Å ytre et ønske som du får oppfylt når det går tid fra da du ønsket til da du fikk. Da blir det vanskeligere å bli bevisst på hva man skaper, å peke ut hvilken handling som skapte resultater. Det mange opplever er at det oppstår en masse dødtid som vi tror vi må fylle med noe. Jeg synes ikke det er tydelig nok det som kommer fram i «The Secret». Jon forklarer nærmere og tar fram penn og papir.

– Det finnes et sted, et øyeblikk, forklarer han og tegner en liten sirkel på arket. – Det er her, og her er alt. Men jeg ser ikke etter det som er her og nå, for jeg har for stort fokus på fortid og fremtid. Han tegner en pil som representerer framtiden, og en som peker bakover til fortiden.

– Men en opplevelse er noe du har her og nå. Pennen prikker på sirkelen han først tegnet.

– Hvis man tenker «Det kommer til å gå til helvete med meg i morgen», så velger man faktisk å føle det helvetet her og nå. Opplevelsen er jo alltid her og nå, og det samme gjelder fortiden. Hvorfor skal du skravle om en hendelse som allerede har skjedd? Da velger du å holde fast ved det, og hendelsen blir faktisk din Gud! Du bestemmer selv hva du lar deg selv oppleve når du flytter fokus fra framtiden eller fortiden til her og nå. Vi er vant til å tenke at her er jeg og dit skal jeg. Vi setter oss mål. Skapelsen er hva du opplever nå, ikke når målet er nådd.

– Et eksempel: Jeg har noen kompiser som sier «Jeg har så lyst til å bli sammen med den dama der». De gjør ikke noe med det før de mener de har en mulighet – som er en fest. De føler at de trenger en anledning. En fest gir muligheter, og da må de ta den mens de har den. Sånn er det ikke. Her og nå er alltid en anledning, men de ser ikke etter den. Alt potensial er her – akkurat nå. Du trenger ikke en fest for å skape muligheter. Det er ikke alltid like lett å skulle snu en negativ tanke når man opplever at verden går imot en. La oss si vi har en nyskilt, blakk alenemor med en tendens til å synes synd på seg selv. Hva er da nøkkelen for å tenke mer positivt? Jon blir ivrig etter å forklare.

– Hun har valget. Hun kan fortelle seg selv i store ordelag om hvor alene og blakk hun er. Hun kan skrive en hel bok og fylle hver eneste side med elendigheten hun føler ved å være alene. Poenget er at du er det du føler deg som. Du trenger ikke å fokusere på hva som er feil. Om hun følelsesmessig ikke føler seg som en alenemor, så er hun ikke det. Noen rundt henne kan se henne som det, men det stemmer ikke med virkeligheten dersom hun selv føler seg som noe annet. Hun må velge: Vil hun insistere på at hun er alenemor – eller si at hun ikke føler seg som det? Igjen – man skaper her og nå, så slipp behovet for resultater. Skap det du vil ha, og bare la det komme til deg. 

 

Hva er virkeligheten?

Jon har dialoger med Gud, og jeg er nysgjerrig på om han greier å ha bena på jorda når han er så åpen for det åndelige. Jeg spør ham om hverdagen, om hvordan han håndterer den virkelige verden. Jon lyser opp.

– Dette er interessant, sier han og forklarer. – Hva er virkeligheten, spør Jon. – Kjørte det forbi en buss akkurat nå, spør han og peker mot vinduet. Jeg kikker opp og trekker på skuldrene. Jeg vet ikke.

– For deg er virkeligheten at jeg sitter overfor deg. For meg er virkeligheten at det kjørte forbi en buss. Du så den ikke fordi du satt med ryggen til. Hvilken virkelighet er sann, min eller din, spør Jon. Virkeligheten er det du opplever. Det er din indre verden som er din opplevelse av livet hele veien. Det er den man må få bevissthet rundt. Still deg spørsmålet: Hva er det inni meg? Jeg prøver å få lirket ut av Jon hvordan han forholder seg til hverdagen, men klarer ikke å formulere spørsmålet til å få det svaret jeg er ute etter. Jon smiler.

– Du kjenner det inni deg, at det jeg sier, er sant for deg også. Du har problemer med å insistere på noe annet.

– Du sier at man ikke gjør noe rett eller feil. Kan du forklare det nærmere?

– Det må du spørre deg selv om. Hva er feil og hva er riktig for deg. Noe av det viktigste jeg gjør, er når jeg i øyeblikket gjør noe som jeg oppfatter som feil. Det smarteste jeg har gjort, er å drikke i ti år, dø, for så å finne meg selv. Ikke en eneste gang i løpet av de årene stoppet jeg opp og spurte meg selv om jeg gjorde feil. Men det tok meg hit i dag – og nå sitter du og intervjuer meg om noe som oppfattes som riktig. Er det feil å ha gjort konstant feil gjennom ti år for å komme hit jeg er i dag? Hvis feilen fører deg på riktig spor, da er det ikke en feil. Det vesentligste er at du er i bevegelse. Retningen er ikke så nøye. Vi har en tendens til å gruble over hvilken retning vi skal ta, og flere kaster seg med i diskusjonen og utveksler erfaringer om riktig og gal retning. Til slutt blir alle stående å diskutere. Det spiller ingen rolle hvilken retning du velger, for resultatet blir det samme. Du finner deg selv i alle retninger. Det handler ikke om retning. Det handler om å bevege seg. Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og lyset.» Veien, det er jeg – og da spiller retningen ingen rolle. Jon lener seg bakover, strekker seg og plasserer hendene på hodet.

– Vi trenger ikke å bli enige. Det er ikke nødvendig å tvinge vår virkelighet over på andre som lever en annen virkelighet. Man skaper uro og krig ved å tvinge andre til å oppgi sin virkelighet for en annen. Kan man bare ikke leve side om side og ha hver sin oppfattelse av virkeligheten? Vi skal ha forskjellige perspektiver og opplevelser av livet. For det er det som er meningen med livet. Meningen med livet er at det ikke er noen mening. Jon kikker på meg. Menneskeheten har forsøkt å finne svaret siden tidenes morgen, og så sier han at livet ikke har noen mening. Han smiler.

– Tenk over det. Om det fantes en mening med livet, da hadde livet vært dødt. For hva hadde skjedd om vi fant denne meningen, spør Jon. – Når meningen er definert som et mål, og vi når det målet, hva skjer etter det? Det at det ikke finnes en mening, er genialt. Gå ut og legg en mening i det du er – til enhver tid. Da mener jeg ikke det du gjør, men det du er.

 

Ingen åndelig bølge

– I dag ser vi at det er et overveldende behov for å finne seg selv og leve i ærlighet. Flere og flere merker at de ikke lever i harmoni med seg selv. Dette skaper en søken – ikke etter noen bestemt religion eller frelse, men etter å finne seg selv. Det er verken en åndelig bølge, nyreligiøsitet eller mote. Vi er i ferd med å se oss selv, og vi opplever oss selv så tydelig nå at vi sier: «Det er meg selv jeg må leve opp til. Det som kreves av meg i samfunnet, er ikke meg.» Armene til Jon er på plass. Han forklarer med hele kroppen igjen.

– Vi er i ferd med å oppdage at plassen samfunnet har definert oss, slettes ikke passer. Den er for liten. Det handler ikke om åndelige opplevelser. Det er rett og slett å oppdage seg selv. Det har mennesket gjort opp gjennom alle tider. Hver gang vi forstår mer av oss selv, må vi forandre bildet vi har av samfunnet. Det er ikke noe hokuspokus. Det heter evolusjon! Det handler ikke om å snakke med Gud eller ikke snakke med Gud. Det handler om å ta seg selv såpass på alvor at man selv ser at man trenger at virkeligheten er. Vi har det onde, og vi har det gode – en balanse mellom yin og yang. Hvordan vil Jon definere ondskapen?

– Ondskap er misforstått godhet. Jeg har vært et sted hvor det finnes bare kjærlighet. Hva skjer det når du ikke får oppleve det? Det er jo et resultat av kjærlighet, egentlig. Det går ikke an å mangle kjærlighet. Kjærlighet er ikke en følelse. Du er laget av det. Helt klart kjenner du kjærligheten med følelsene dine. Men det er ikke følelsene dine som skaper kjærligheten. Når du føler kjærlighet, slipper du faktisk følelsen eller kjærligheten til. Det er mange eksempler på ondskap som har ledet oss i retningen av kjærligheten. Jeg tror for eksempel at i tiåret etter 2. verdenskrig var flere mennesker enn noen gang tidligere opptatt av hvordan skal vi få det til at godhet skal være i bunnen for det vi holder på med. Vi må skape det motsatte for å se hva vi holder på med. Jon tenker seg om litt før han avslutter.

– Når man har opplevd at man ikke kan dø, blir det plutselig liv i det gamle uttrykket «vend det andre kinnet til». Jeg opplevde jo ikke dette som død, men som evig liv. Hvis noen tror at de kan drepe meg, så gjør det da. Han slår ut med armene, som for å si: Kom igjen, jeg er klar. Bare drep meg!

– Det går egentlig ikke an å drepe noen. Jeg kommer bare tilbake og klør deg på ryggen, ler han.

– Det du kan gjøre, er å skape dette stedet, eller livet om du vil, til et sted som vi er til for å oppleve. Jeg kommer tilbake – uansett hva som skjer!