Usynlige gjester skremmer meg

Usynlige gjester skremmer meg

Dette skal ikke knekke meg

Anne-Lise Stubberud (47) bor i et gammelt hus fra 1892 på Nordstrand i Oslo. I mange år har hun vært sikker på at det er noe eller noen i huset som ikke skal være der. Hun kjenner ukjent parfymelukt, dører åpner seg av seg selv, og hun ser skygger på soverommet. Hun har vært redd mange ganger. Nå er hun sliten og har fått nok. Noe må gjøres for å få det levelig i huset. – spøkelsene skal bort en gang for alle. Derfor kontakter hun Medium for å få hjelp med å kvitte seg med sine usynlige «gjester».

Anne-Lise tar kontakt med Medium fordi hun er sikker på at det befinner seg spøkelser i det lille huset hun leier på Nordstrand i Oslo. Hun begynner med å fortelle at hun trives veldig godt der hun bor, og for mange år siden bestemte hun seg for at det som eventuelt måtte befinne seg i huset av usynlige energier, ikke skal ta knekken på henne. Men hun innrømmer at hun til tider er ganske skremt. Verst synes hun likevel at gjester, spesielt hennes tantebarn, nøler med å komme på overnattingsbesøk fordi det er så urolig hos henne på nettene.

– Det hele begynte for mange år siden. Jeg har bodd i huset i 20 år og er litt usikker på akkurat når jeg begynte å legge merke til at det skjer merkelige ting her. Det jeg husker spesielt godt, er en natt jeg lå i sengen min på soverommet. Midt på natten kom det en skikkelse inn på rommet mitt. Den gikk mot sengen min og bare forsvant i tynne luften. Jeg fikk hjertebank. Naboen, som bor vegg i vegg, har også merket veldig mye rart, spesielt etter at han begynte å pusse opp sin del av huset. Han hører skritt i trappa som er vegg i vegg med leiligheten hans, altså min trapp, på tidspunkter da jeg ikke er hjemme. Jeg har vært langt inne i skogen på hytta mi når han har hørt aktivitet inne hos meg.

 

Bedre på hytta

– Det er en annen ting jeg også har lagt merke til. Jeg føler meg mye roligere, slapper av og sover bedre på hytta enn hjemme. Man skulle tro det var omvendt, at jeg blir utrygg av å befinne meg langt inne i skogen uten lys og innlagt vann. Men jeg har det egentlig mye bedre på hytta. Det verste synes jeg likevel er at mine tantebarn ikke vil sove over hos meg fordi de kjenner kalde gufs, hører skritt eller plutselig kjenner lukten av kvinneparfyme. Anne-Lise er blid på telefonen. Det virker som om hun synes at det egentlig er helt naturlig at det finnes et eller annet i huset hennes. Men nå er hun lei. Hun vil bli kvitt urolighetene!

– Jeg bor sammen med to katter. Spesielt en av dem oppfører seg veldig merkelig noen ganger. Det er akkurat som om hun blir jaget. Hun hopper plutselig opp, legger ørene bakover og løper av gårde. Andre ganger virker det som om noen leker med henne. Jeg vet ikke, jeg, sukker Anne-Lise. – Tror du det kan være noe her? Og tror du at det lar seg gjøre å få fred, spør hun halvveis oppgitt og halvveis håpefull. Medium tror absolutt at det Anne-Lise har fortalt, kan være signaler om at det er noe gammelt som henger igjen i huset, og vi bestemmer oss for å undersøke saken nærmere.

 

Kalde gufs

Jeg reiser til Nordstrand en varm vårdag i mai for å gå huset til Anne-Lise nærmere etter i sømmene. Hun er spent på hva som skal skje.

– Jeg kan jo ikke være sikker på hva du finner her, begynner Anne-Lise. – Det kan jo hende at det er jeg som er litt gal, ler hun hjertelig. Vi begynner dagen med å snakke nærmere om hva som foregår i huset. Det er mange hendelser som Anne-Lise ikke greier å gi en rasjonell forklaring på.

– Jeg har alltid merket de kalde gufsene som er i huset. Det er jo et gammelt hus, så jeg tenkte ikke så veldig mye over dette i begynnelsen da jeg flyttet inn her. Folk jeg har hatt på besøk, har også merket de kalde gufsene. Min 13 år gammel niese synes det er veldig ubehagelig. Hun blir utrygg når hun er her på overnatting. Det ender alltid med at hun sover ved siden av meg i dobbeltsengen selv om jeg har eget gjesterom. Anne-Lise trekker oppgitt på skuldrene.

– Døren inn til andre etasje lever sitt eget liv, forresten. Opprinnelig var det flere leiligheter her. Det er blitt gjort om senere. Derfor er det en smekklås på døra inn til andre etasje. Den pleide jeg alltid å ha på. Men om morgenen stod den alltid åpen. Noen ganger våknet jeg av at døra spratt opp. Det skjedde alltid mellom klokken tre og fem om morgenen. Nå har jeg alltid døra åpen når jeg sover, for jeg skvetter så voldsomt når den spretter opp. Som nevnt er det ikke bare Anne-Lise som har merket at det foregår merkelige ting i huset.

– Naboen har fått seg noe å bryne på etter han begynte å pusse opp leiligheten ved siden av. Han er av den typen som egentlig ikke tror så mye på den åndelige verdenen, spøkelser og slikt, men han måtte innrømme at det foregår merkelige ting her til slutt. En dag kom han løpende inn til meg og sa: «Nå føk det en skygge forbi meg på kjøkkenet.» Da var han ikke særlig høy i hatten, ler Anne-Lise.

– Samme nabo klager også over at jeg bruker for mye parfyme inne hos meg. Det må nok være den samme parfymelykten som jeg har kjent i stua mi. Jeg kjenner den ikke så ofte lenger, kanskje den har flyttet inn til naboen. Uansett hvor mye parfyme han mener jeg har brukt, har jeg ikke vært hjemme i leiligheten nå han har merket lukten. Slitsomt Det hele har gjort det slitsomt for Anne-Lise å være hjemme. Det går helt fint i løpet av dagen. Det er kveldene hun gruer seg til. Det er da hun kjenner at det blir tungt å puste inne. Hun blir fort sliten og sover mye, men føler seg aldri uthvilt før hun reiser på hytta. Da er hun pigg og rask og har overskudd. Anne-Lise har ikke helt visst hva hun kunne ha gjort for å få roligere omgivelser.

– Jeg snakker til dem som eventuelt er her når jeg legger meg om kvelden. Jeg sier noe sånt som: Nå skal jeg sove, god natt og sov godt, nå må dere la meg være, og så videre. En gang kjeftet jeg på dem også, men det kommer jeg ikke til å gjøre igjen. Da jeg med et sint tonefall ba dem holde seg unna, ble jeg presset ned i sengen. Jeg kjente ikke noen hender på meg, men jeg ble faktisk dratt ned mot madrassen. Jeg greide ikke å røre meg. Det var da jeg ba om nåde, sier Anne-Lise alvorlig. Det virker som om jo mer Anne-Lise prater om hva som foregår i huset, jo mer tør hun å fortelle om det skremmende hun har opplevd. Det kommer også fram at hun faktisk har gjort videoopptak inne på soverommet i andre etasje en hel time på natta – noe hun regelrett angret på i lang tid etterpå.

– Inne på soverommet mitt satte vi opp et kamera som gjorde opptak uten at noen oppholdt seg i rommet. Kameraet er vendt mot døra der jeg så en skikkelse komme inn på rommet den natten. Du ser at jeg lukker døren og går ut av rommet. Rett etterpå kommer det mange rare lyder. Det høres ut som en bordtennisball spretter på gulvet. Man hører også lyden av en kaffekopp som skraper mot asjetten. Det høres i alle fall sånn ut. Vi kunne ikke se at det skjedde noe på filmen vi tok opp, men alle de ukjente lydene skremte meg. Jeg turte ikke å sove på soverommet mitt på over en uke etterpå. Så redd ble jeg! Vi befinner oss i stua til Anne-Lise når hun forteller om sine opplevelser. At det befinner seg et eller annet i huset, er jeg for lengst overbevist om. Jeg kjenner det presser i hodet mitt – et gjenkjennende tegn for meg om at jeg befinner meg i et hus der det er åndelig aktivitet. Et annet tegn er at man fort blir sliten og tung i hodet inne i huset. Dette er Anne-Lise veldig plaget av. Jeg ønsker derfor å begynne jakten på den eller de som eventuelt befinner seg i huset av jordbundne ånder.

 

Gammel skomaker

Jeg prøver å sette meg i kontakt med den andre siden. Dersom det er noen som er igjen i huset, bør jeg ganske fort komme i kontakt med den eller de som er til stede. Og ganske riktig. Jeg får raskt kontakt.

– Det er en riktig stor mann som er igjen her. Han er høy av vekst og bred over skuldrene med kraftige armer. Det får meg til å tenke på at han har vært en arbeidskar. Han er enten helt lys i håret eller har lite hår på hodet. Han har digre hender, forklarer jeg ut fra bildene som dukker opp gjennom mitt tredje øye, eller evnen til å komme i kontakt med den andre siden.

– Han er sint og bitter, muligens med psykopatiske trekk. Han er i alle fall veldig innesluttet, hard i kjeven etter å ha bitt i seg mye motgang. Han har en type forkle på seg. Jeg tror det er av skinn, og det rekker nesten helt ned til anklene hans. Han har digre, tunge støvler på bena. Støvlene er sorte og i forbausende god stand i forhold til standarden ellers jeg kan få tak i rundt denne mannen. Det er mulig at han kan ha vært smed, men det er litt merkelig, fordi jeg ikke kan «finne» ilden han eventuelt måtte ha jobbet med. Heller ikke redskapene… Anne-Lise nikker. Hun skjønner faktisk hvem jeg snakker om. Det er ingen smed, men en skomaker.

– Jeg vet det har bodd en skomaker i huset her, men jeg er usikker på når. Huset er tross alt 120 år gammelt. Men jeg mener det må ha vært før krigen. Det kan stemme med det jeg ser. Han stammer nok fra 1920-årene.

 

Ulykke

Jeg bruker litt tid for å finne ut hvorfor denne gamle skomakeren fortsatt befinner seg i huset. Hvorfor han er så bitter. At han hadde så fine støvler, forklarer jo arbeidet hans. Jeg slår fra meg de psykopatiske trekkene, men at det har hendt noe som har påført den gamle skomakeren lidelse, er jeg sikker på. Plutselig får jeg opp bilder av en liten gutt i 8–10-årsalderen. Gutten blir kjørt i hjel av en hest med vogn. Det er en ulykke, men gutten omkommer. Anne-Lise sperrer opp øynene.

– Det der kan faktisk være sannsynlig. Nabohuset ble brukt til skysstasjon en gang i tiden, hvor reisende med hester og vogner og kunne bli ivaretatt og få seg en rast. Både hester og folk. Jeg er så sikker som det går an å bli på at det jeg har mottatt av informasjon fra den andre siden, stemmer. Bildene er krystallklare. Jeg får videre inn et bilde av en gammel, enslig dame. Hun er alene. Hun har nok ikke alltid vært det, for jeg har et inntrykk av at hun er enke. Hun har ikke noe ønske om å gifte seg om igjen. Mannen hun mistet, var den eneste for henne. Alderen er vanskelig å ta inn fordi hun framstår som en fin dame, men jeg tipper hun er omkring 50. Som Anne-Lise tidligere har forklart, var huset delt opp i mindre enheter den gangen, og det bodde flere enslige her på den tiden.

– Det stemmer, bekrefter Anne-Lise. – Det var fire leiligheter her hvor det nå er én. Og det var leid ut til enslige. Min nabo husker et par av damene. De bodde her på 60-tallet. Han kaller dem bare for frøken ditt og frøken datt. Den mystiske parfymelukten som henger i huset, stammer nok fra denne damen. Hun er som sagt en fin dame, og parfyme var nok en del av den daglige habitten. Hun sitter faktisk i stuen til Anne-Lise og broderer.

 

Renselse

Vi beveger oss opp i andre etasje og inn på soverommet til Anne-Lise. Hun viser meg døren med smekklås. Jeg prøver å dytte hardt til den for å se om det er mulig at den spretter opp av seg selv. Det gjør den ikke. Døren er gammel, og jeg må bruke litt kraft for å dra ned håndtaket. En mulig forklaring på at døra spretter opp, er at den står for lenge i spenn. Men slik jeg ser det, er det skomakeren som går opp trappen, beveger seg inn gjennom døren og videre inn på soverommet, for så å forsvinne i det tomme intet. Jeg setter meg på sengekanten og prøver å opprette kontakt med de to jeg har mottatt informasjon om i huset. Skomakeren nærmer seg nølende opp trappen. Han er usikker på hva som foregår. Anne-Lise står på gulvet til høyre for meg, like ved inngangen til rommet. Jeg åpner opp en portal for å vise skomakeren hva jeg holder på med – at vi ønsker ham fred og kjærlighet, og at vi har åpnet opp for Guds kjærlige lys til ære for ham. Det er bare for ham å trå inn i det og gi seg hen. Skomakeren trår inn i rommet. Han beveger seg tvers gjennom Anne-Lise der hun står. Jeg har ikke sagt noe om hvor han befinner seg, men Anne-Lise merker det likevel.

– Uff, nå kjente jeg et kaldt gufs, sier hun og hutrer. – Så ekkelt. Men sånn er det her hele tiden. Anne-Lise greier ikke å stå rolig og må flytte på seg. Skomakeren vil gjerne inn i lyset. Han har lengtet etter dette. Etter fred. Etter å slippe bitterhet og sorgen over sønnen han mistet. Han snur seg mot Anne-Lise og bukker dypt for henne. Jeg forteller hva jeg ser. Anne-Lise har skjønt at noe foregår, for tårene triller nedover ansiktet hennes.

– Jeg kjenner det på hele meg. Han er her nå, sier hun forsiktig.

– Han forteller deg at han har prøvd å sette fart i deg. Han ber deg ta godt vare på deg selv. Gå dine egne veier og ha tro på deg selv. Han ber deg inderlig. Om tårene ikke trillet før, er ansiktet til Anne-Lise nå virkelig blitt vått. Den traff! Den fine fruen kommer også og går inn i lyset. Hun spaserer verdig inn i lyset med ryggen rak og i pen kjole. Hun vil videre. Hun vil hjem til sin elskede. Anne-Lise ser seg rundt i rommet. Hun virker noe usikker.

– Jeg vet ikke. Men det er akkurat som om det er lettere å puste her inne nå, sier hun forsiktig. En endring har skjedd i alle fall. Hun smiler bredt.

– Kanskje jeg endelig får litt ro i huset nå. Og ikke minst håper jeg at jeg får sove i fred og greier å varme opp det lille huset her om vinteren. Det skal bli godt, sier hun håpefullt.

 

Epilog

Jeg tar kontakt med Anne-Lise etter noen dager for å høre om hun har merket forskjell i hjemmet sitt etter «vårrengjøringen» da vi fikk renset huset tomt for i alle fall to plagsomme spøkelser. Anne-Lise høres glad og opplagt ut når hun svarer på telefonen.

– Vet du, det er blitt så rolig her, formelig kvitrer hun i andre enden av røret. – Etter at du reiste, satt jeg lenge ute på trappa mi og bare smilte. Jeg følte meg helt annerledes. Det var som om jeg kunne trekke pusten og kroppen faktisk tok tak i oksygenet jeg dro inn. Fra tidligere ikke å ha greid virkelig å puste ordentlig i huset mitt, puster jeg nå helt lett. Katta er helt rolig igjen. Hun farer ikke rundt i huset lenger, hun bare koser seg og leker. Det er veldig godt for meg å se. Det beste er likevel at nå sover jeg godt om nettene. Det har faktisk vært godt å legge seg. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt det sånn i huset før.

– Det er som om det er løftet en tung bør av skuldrene mine. Jeg føler at jeg har fått et helt nytt liv på bare noen dager! Jeg har fått igjen en glød i meg som jeg ikke har merket på år og dag. Nå er jeg fylt med friskt mot. Nå skal jeg ut og gripe fatt i livet. Jeg bare gleder meg. Tusen takk til deg og Medium for hjelpen. Før eksisterte bare natten for meg. Nå befinner jeg meg i rent dagslys!