Bøddel utførte bestillingsmord

Bøddel utførte bestillingsmord

Som å være med i en dårlig skrekkfilm!

May-Britt Willumstad (28) kontakter Medium fordi hun er sliten av å være redd for de usynlige kreftene som påvirker henne hjemme i stua. Hun er hundre prosent sikker på at det er noen som går igjen i huset til familien på tre. Både hundene og kattene reagerer på noe som verken kan ses eller høres. Dører åpnes av seg selv, og skygger glir over gulvet. Verst er følelsen av å være med i en dårlig skrekkfilm som aldri tar slutt. 

May-Britt og samboeren Kjetil kjøpte et lite, koselig hus sammen for fire år siden på Haugerud i Oslo. Lite visste de da at huset allerede var bebodd. 

– Jeg merket ikke at det var noe galt før vi hadde overtatt huset og flyttet inn, forteller May-Britt. – Men det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at det var noe rart her. Følelsen ble sterkere og sterkere etter hvert. Jeg oppdaget at jeg var gravid rett etter vi hadde flyttet inn, så i begynnelsen trodde jeg oppriktig at mine opplevelser hadde en sammenheng med graviditeten, at jeg var ekstra følsom eller noe sånt. Til tider trodde jeg faktisk at det hadde tippet over for meg. Men etter at jeg ble mamma til Angelica, ble det verre og verre. Nå er jeg så sliten at jeg faktisk har lyst til å marsjere rett ut av huset for aldri å se meg tilbake, forteller May-Britt heftig, men dog fattet. Hun sukker tungt. 

– Nå er jeg sliten. Det er ikke meg å være sånn. Til å begynne med reagerte May-Britt på at hun hørte mumlende stemmer. Som regel skjedde dette da hun var alene i huset.

– Er det rart at jeg trodde det hadde «klikket» for meg? Jeg hørte tydelige stemmer. Det hørtes ut som om noen satt i rommet ved siden av og snakket rolig sammen. Når jeg prøvde å fokusere på lyden, forsvant det. Dette skjedde oftest når jeg var alene i huset. Det er kanskje ikke så rart siden det er stille rundt meg når jeg er alene. Så begynte jeg å se skygger som passerte forbi kjøkkendøra når jeg satt i stua. Jeg føler meg redd når jeg er alene hjemme, sier May-Britt trett. For å slippe å se skyggene på kjøkkenet hang May-Britt gardiner foran døråpningen slik at de som eventuelt spaserte ute på kjøkkenet, kunne leve sitt eget liv og hun kunne få være i fred.

– Jeg tenkte jeg skulle vente til barnet var født slik at jeg var helt sikker på at det ikke hadde noe med graviditeten å gjøre. Man blir ganske usikker på seg selv når det skjer ting som ikke kan forklares. Jeg følte meg overvåket hele tiden, spesielt på soverommet. Jeg følte at det var noen som så på meg hele tiden. Det ble så ille at jeg sov med rullegardinene oppe for å få lys i rommet. Dersom det var mørkt i rommet, kunne jeg se vedkommende som stirret på meg. Det ville jeg ville unngå for enhver pris.

 

Byttet parfyme

Angelica ble født for drøyt tre år siden. Et lykkelig tilskudd i den lille familien. 

– Det gikk veldig greit en periode etter at Angelica ble født, men det varte ikke lenge. Det var akkurat som om det var stille før stormen. Plutselig kunne jeg kjenne duften av en gammel, kvalmende dameparfyme. Det kjentes ut som om noen med sterk parfyme akkurat hadde passert meg. Min bror, som ofte er på besøk hos oss, lurte en periode på om jeg hadde byttet parfyme. Jeg ble nesten fornærmet da han sa det. Det er ikke akkurat en velduftende parfyme, for å si det pent, smiler May-Britt.

– Det har alltid vært tung stemning her, forteller May-Britt videre. – Det er lett å bli nedfor og deprimert. Det har jeg fått føle på. Jeg må innrømme at jeg har vært skikkelig deprimert til tider. Det ble til slutt så ille at jeg måtte oppsøke lege. Etter hvert har jeg fått problemer med å sove og har fått hjelp med innsovningstabletter. At jeg trenger tabletter i min alder, skremmer meg. Jeg er lei, sliten og har et tungsinn som jeg ikke føler er mitt. May-Britt liker egentlig ikke å snakke om det, men hun gjør det likevel. Hun ønsker å få ordnet opp i problemet en gang for alle.

– Til å begynne med skjønte jeg ikke at det var hjemmet mitt som forårsaket tungsinnet. Jeg trodde det var psyken. Jeg har forstått at det ikke bare er jeg som er årsaken. Når jeg ikke er hjemme, spesielt over lengre perioder, blir jeg helt annerledes. Det er merkelig hvordan jeg kan gå fra å være helt på bunnen energimessig til å strutte av energi bare på noen timer. Det kan ikke være normalt. Når jeg kommer hjem igjen, smeller tungsinnet tilbake i meg. Det føles som å gå på en smell gang på gang.

 

Dårlig skrekkfilm

Da May-Britt aksepterte at det fantes noe paranormalt i huset, fikk hun huset renset. Det skapte noen forandringer, men situasjonen ble likevel ikke bedre.

– Det ble annerledes etterpå, og jeg ble optimistisk. Men det varte ikke lenge. Jeg begynte å få vondt i knær, hofter og bekken. Det var som om jeg hadde fått plagene til et gammelt menneske. Det varte en stund, men ga seg etter hvert. Jeg innbiller meg at noe ble bedre, men at rensingen slapp noe eller noen andre til. May-Britt kan fint takle skygger, smerter og usikkerhet, men når hennes datter blir preget av situasjonen, er det på tide å få gjort noe med det.

– Angelica smiler til noen som ikke er der. Hun følger noe med øynene, akkurat som om de passerer henne. I perioder våkner hun hver natt og er redd. Hun vil ikke legge seg i sengen igjen. Hun legger seg heller på gulvet i stua for å sove. Det gjør vondt i et morshjerte, sukker May-Britt. – Det er også perioder der hun nekter å legge seg. Det kan jo barn gjøre, men intensiteten er mer enn bare trass. Jeg kjenner henne og vet når hun er redd. May-Britt er ikke alene om å ha merket ting i huset. Broren hennes klager over press i hodet som i løpet av en halvtime utvikler seg til en kraftig hodepine når han er på besøk. Venner vegrer seg for å overnatte, og hundene hopper og bjeffer på noe som ikke ses. Samboeren Kjetil merker ikke så mye til hendelsene ut over det han kan merke på de andre som bor i huset, både tobente og firbente.

– I kjelleren er det direkte ekkelt. Jeg kan ligge i sengen på soverommet og høre at døren inn til kjelleren, som er rett under soveromsvinduet vårt, går opp. Jeg hører også skritt som går fram til døren, og at noen banker av snøen fra skoene på trappa og går inn i kjelleren. Skrittene fortsetter inn i kjelleren selv om det ikke er plass til å gå der på grunn alt vi har lagret der inne, sier May-Britt unnskyldende.

– Så hører jeg låsen går opp og igjen. Vi har problemer med å få den opp og igjen i vinterkulden selv, men det virker ikke å være et problem for vår usynlige «venn». Da må Kjetil kle på seg for å gå ut og lukke døren. Jeg tør rett og slett ikke. En natt hørte vi dørene i kjelleren som åpnet seg av seg selv igjen. Vi så fra vinduet at døren stod åpen. Kjetil kledde på seg for å gå og sjekke. Plutselig hørte vi et vanvittig brak. Da Kjetil kom ned, lå grillen slengt utenfor døren. Den består av tre deler, og alle tre delene lå på yttersiden. Da vi kikket ut av vinduet før Kjetil gikk, så vi ikke grillen. Det var nysnø den natten, mens ingen spor. Det var da jeg fikk nok og ringte Medium. May-Britt fryser bare ved tanken på kjelleren.

– Det er veldig mye som har skjedd her i huset som ikke kan forklares. Det er som om huset ikke vil at vi skal dra herfra. Dersom vi planlegger å dra på en bort, er luften gått ut av meg lenge før vi får reist. Det ender ofte opp med at vi blir hjemme fordi vi ikke orker. Det er som å leve i en dårlig skrekkfilm! Jeg er alltid anspent og venter på neste hendelse som skal skremme meg. Jeg får dårlig samvittighet over å være sliten og trett hele tiden. Det har skapt en vond sirkel. Det er jeg som er mest hjemme, så det er jeg som opplever mest og blir påvirket av det. Men Kjetil har også sett ting, som en diger skygge i kjelleren og at et målebeger i kjelleren svingte fram og tilbake da ingen var i nærheten. Han blir ikke like redd som meg, men også han synes kjelleren er ubehagelig. Jeg føler nesten som om det er ondskapen selv som er der!

 

Plettfri dame

May-Britt har forklart hva som skjer i huset. Hendelsene er så mange at jeg har nok med å notere og få med meg det hun forteller. Idet jeg legger fra meg pennen for å prøve «å kjenne» på atmosfæren i huset, skjer det noe. Jeg merker en kvinnelig skikkelse fra den andre siden som nærmer seg fra kjøkkenet. Akkurat da spretter en av hundene på bena og bjeffer mot kjøkkeninngangen. Hunden har oppdaget det samme som meg. Det går så fort at jeg faktisk skvetter. Hunden roer seg fort, og jeg har oppnådd kontakt med den andre siden. Jeg forteller May-Britt hva jeg tar inn av informasjon. Hun har også oppfattet at noe er på gang på grunn av hundens reaksjon.

– Mot oss kommer det glidende en dame som er meget streng av utseende. Ut fra framtoningen vil jeg si at hun har bodd i huset rundt krigens dager og i etterkant. Hun virker bitter. Så bitter at kjeven er stram og ansiktet stivt og glatt. Øynene er kalde, men langt fra ondskapsfulle. Hun har et plettfritt ytre. Hun har skjørt som rekker henne til knærne, i et tykt stoff, kanskje ull, sko, nylonstrømper (hun er meget nøye på at det er nylonstrømper) og en kortermet pologenser med perlesmykke. Det mørke håret hennes er stramt satt opp i en perfekt frisyre. May-Britt følger spent med når jeg forteller. 

– Hennes ektemann var et «varp», forteller damen til meg. – Under krigen ble han tatt for forræderi. Jeg er usikker på om han ble tatt av tyskerne eller av sine egne landsmenn. Poenget er at hun ikke visste hva mannen holdt på med. Forræderiavsløringen kom som et sjokk, og skammen var uholdbar. Hun følte seg sveket på verst tenkelige måte i all offentlighet. Hun hadde kun igjen sin egen verdighet. Ryggen ble et hakk rakere og det ytre mer plettfritt, for ingen skulle si at hun gjorde feil. Hun er bitter over det utilgivelige sviket som mannen utsatte henne for. Scenen for mitt indre forandrer seg, og jeg kommer i kontakt med en eldre mann.

– Han er nysgjerrig på Angelica. Det er kanskje ikke så merkelig at hun smiler til noen dere andre ikke ser, for han følger etter henne og sitter ved sengen hennes om kvelden. Han vil passe på henne, men han er nysgjerrig på deg også, sier jeg til May-Britt. – Han liker å følge med når du lager mat. Han har vondt i bena, hofter og rygg. May-Britt reagerer.

– Jeg får alltid vondt i ryggen når jeg lager mat. Det er kanskje ikke så rart dersom noen av hans energier smitter over på meg.

– Det er ikke så rart, bekrefter jeg. – Han virker litt enfoldig… Idet jeg sier det, reagerer mannen. Han liker ikke å bli kalt for enfoldig! «Bare så du vet det, så hadde jeg Alzheimers da jeg levde. Du skulle bare visst hvor forvirret jeg var.» Så stikker han fram bena sine og viser meg at han var plaget av liktorner. «Se! Det gjør faktisk vondt,» sier han. Den bitre damen og mannen med Alzheimers er ikke energier som skal være i huset. Jeg åpner opp en portal slik at de kan gå over til den andre siden og oppleve en smertefri og kjærlighetsfull energi. Forhåpentligvis. Ingen kan bekrefte det vitenskapelig, men jeg velger å tro at det er det altoppslukende lyset, kjærligheten, som venter oss når vi dør.

 

Ren ondskap

Siste steg er å undersøke kjelleren. May-Britt ser ikke fram mot det, men det er greit så lenge vi er to. May-Britt viser hvordan låsen umulig kan åpnes av seg selv. Den sitter hardt og hun må bruke krefter for å få den opp. Når vi går inn i kjelleren, kjenner jeg det. Vi er ikke alene. Når jeg sier det til May-Britt, grøsser hun.

– Du har en god gammeldags bøddel i kjelleren din. Han er en svær mann fra før huset ble bygd. Jeg får inn så langt tilbake som 1500-tallet. Han var ikke offisielt bøddel, han var mer en som ble brukt til svart bøddelarbeid. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at han var i leiemorderbransjen.

– Jeg tviler ikke et sekund, kommer det tørt fra May-Britt.

– Han er svært hissig og roper til meg at vi skal gå, fortsetter jeg. – Han har nok skremt mange med sitt utseende. Han var stor og brå av natur, og ikke pen å se til. Folk ble skremt bare de så ham. Det gjorde ham forbannet og full av hevnlyst. Han voldtok kvinner og drepte dem. Han hadde ikke annet valg enn å drepe, for om noen tystet på ham, ville han være lett å beskrive. Han ble brukt av folk, også adelsfolk, til å ta folk av dage. Han viser meg at offisielle folk, noen som arbeidet for menn med makt, kom til ham i hestekjerre med fangen om bord. Det var hans jobb å drepe og sørge for å bli kvitt liket. Jeg blir stående og sondere litt.

– Det så helt klart annerledes ut her den gangen. Det var ingen hus her – dette var langt ut på landet. Det må ha vært en myr her i området på nedsiden av huset.

– Det er det faktisk, bekrefter May-Britt. – Det er ikke så lett å se under snøen, men det stemmer.

–Det ligger mange begravd i ukristen jord her omkring. De fleste har fred, så jeg mener du ikke skal få problemer med flere. Det begynner å bli lenge siden, og jeg opplever sjelden å møte på jordbundne ånder som er mer enn to hundre år gamle. Noen med sterk frykt, som denne bøddelen, henger igjen. Men det er sjeldent. 

– Denne bøddelen var nok i bunn og grunn ikke så grusom som han ble. Han ble drevet fram av hat og forakt for seg selv. Temperamentet og utseendet hjalp ikke. Han ble en sadist av verste sort. Han sier til meg at han ikke rørte uskyld, sånn som barn og gode jenter. De han voldtok og drepte, var i utgangspunktet dårlige kvinner. Han hadde tross alt noen sperrer. Og så hadde han en venn. En diger svart hund. Det går opp et lys for May-Britt.

– Kia, hunden min, løper alltid bak huset til kjellerdøren når hun er ute. Det er akkurat som om hun må sjekke noe.

– Kia har rett og slett hatt en venn i denne svarte bikkja, smiler jeg. Det tar litt tid å få bøddelen over til den andre siden, men han forsvinner noe usikkert inn i lyset. Han er sliten. Hatet som har drevet ham så lenge, er sluknet.

 

Epilog

Etter cirka tre uker kontakter jeg May-Britt for å høre om hun har merket noen forskjell etter mitt besøk. Hun er entusiastisk og strålende fornøyd med resultatet.

– Jeg merker virkelig stor forskjell! Før var det ekkelt her, spesielt etter mørkets frembrudd. Nå føler jeg ikke ubehag i huset lenger. Ikke et eneste sted, ikke engang i kjelleren, ler hun. – Det er bare kjempedeilig! Tusen, tusen takk for hjelpen. Jeg merker også stor forskjell på dyrene. Kattene er rolige, og hundene hopper ikke opp og bjeffer i løse luften. Det beste er at jeg har begynt å sove igjen – helt uten hjelp av sovetabletter. Jeg trodde jeg var blitt avhengig av dem, men det er jeg ikke. Det i seg selv er nok til å gjøre meg superglad. Og lettet, ikke minst. Jeg er ikke så trøtt og uggen lenger. Før kunne jeg sove og sove, men ble bare mer og mer sliten, irritabel og lei. Humøret er på topp, og jeg har hatt framgang personlig og åndelig. May-Britt er sensitiv for energier, og har vært redd for å se noe i huset sitt. Hun visste jo at det var noe der, men hun ville ikke se det.

– Redselen min for å se noe har nok stoppet meg fra å gjøre mye. Frykt er ikke fruktbart. Nå har jeg masse tid og energi til overs, så mye at jeg har funnet ut at jeg trenger en hobby, ler hun høyt. 

– Kjellerdøren har heller ikke rørt seg etter besøket ditt, Angelica sover hele natten, og jeg har fått tilbake gnisten. Jeg føler rett og slett at jeg får være i fred og utvikle meg slik jeg selv ønsker. Ditt besøk har vært en befrielse for meg! Jeg håper at flere som sliter slik som jeg har gjort, tar kontakt med Medium for å få hjelp. Det finnes hjelp bare du spør om det!