Hvem er «jeg»?

Har du tenkt over hvem du er? Når du sier «jeg», hva mener du da?

Hva tenker, føler og kjenner du når du bruker ordet «jeg»? Er det noe mysterium da, tenker du kanskje? Jeg er jeg, er ikke det åpenbart? Jeg er den som sier, tenker, står foran deg med en kropp, i motsetning til deg, som ikke er jeg, altså meg. Når du tenker alt dette, observerer du ikke da deg selv? Hvem (eller hva?) er i så fall den som observerer? Hvem er du, hvem er «jeg»?
 

I det daglige bruker vi ordet «jeg» nesten i hver eneste setning vi er i stand til å skape med vårt intellekt. Helt automatisk og med største selvfølge sier vi «jeg skal hjem, jeg er sulten, jeg har barn, jeg skal på ferie, jeg skal kjøpe ny genser, jeg er gift, jeg er enebarn, jeg er syk» og så videre. Jeg og atter jeg. Vi forstår hva som menes; man omtaler helheten som utgjør ens person, og hva denne personen er i ferd med til enhver tid. Samtidig vet vi at ordet «jeg» ikke kun refererer til én ting. Et menneske er så mangt: «Jeg eier min kropp, mine følelser, mine tanker og mine handlinger.» Hvem peker «jeg» tilbake på her? Til sjelen? Enkelte lesere vil kanskje hevde at det var da voldsomt til flisespikkeri. Alle forstår vel hva som menes med «jeg»? Og jo da, vi forstår nok hva som menes, i hvert fall stort sett. På den annen side, Medium er et blad også for de spirituelle ting, og da blir ordet «jeg» ganske viktig når de åndelige aspekter ved livet skal utforskes. Vi skiller jo mellom kropp, følelser, tanker og handlinger, likevel bruker vi ordet «mine» foran alle disse substantivene. Det er «mine følelser, mine tanker, min kropp» etc. Nok en gang - hva peker «mine» og «jeg» tilbake til?

 

Person.

Alle vet hva en person er. Eller? Opprinnelig betydning, som fortsatt gjelder, er en som tar på seg en maske og opptrer på en scene, altså et menneske som personifiserer en annen. Rent grammatisk betyr det «av/gjennom sønnen». Hvilken sønn det er tale om, vites ikke. Guds sønn, sønn av Norge, menneskesønn? Ukjent, rett og slett, men uansett noe som ikke er deg som menneske, men en maske. Hvor det er en sønn, er det også en far, altså nok en entitet som ikke er deg, som menneske. Du blir født som menneske, og denne hendelsen blir så registrert med fødselsattest. Det er ikke mennesket som er registrert, men selve hendelsen, altså fødselen. Det er staten (Kongen) som registrerer, og samtidig ilegger en plikt til å komme opp med et navn. Dette navnet pluss familienavnet blir så til din «person». En død ting, som ikke har noe med deg som menneske å gjøre. Denne fødselsattesten som ligger til grunn for personen (det godkjente navn), kan ikke benyttes som legitimasjon. Ikke så rart med tanke på at den da vil legitimere noe som ikke finnes, nemlig en konstruert person. Denne personen finnes kun på et papir, trikset er å få mennesket til å identifisere seg som personen og bli lurt til å tro at det er en og samme «ting». Alt dette for å få deg til å underkaste deg LOVEN. I loven finnes ikke mennesker, kun personer. Eksempelvis er et menneske hvis fødsel ikke er registrert, pr. definisjon ingen person, følgelig gjelder ikke loven heller. Et artig triks. Vi har full forståelse for at dette kan være vanskelig å fatte, ikke minst konsekvensene, men det er plenty med informasjon der ute for den som vil vite mer. Inntil da - tro oss på at det som her skrives, stemmer. 

Ordet person er så sammenblandet med ordet menneske at vi i det daglige ikke skiller, ikke vet vi at det er et skille heller. Når vi så bruker ordet «jeg» og sikter til vår person, sikter vi egentlig til noe som ikke finnes, annet enn som en juridisk entitet, noe som ikke har noe med deg som menneske å gjøre. Dette er årsaken til at all offentlig post benytter store bokstaver når brev skal sendes ut, for å vise at det er personen som tilskrives, ikke mennesket. Her forstår vi at definisjonen av «jeg» plutselig ikke var så enkel likevel.


Loven.

Vi er alle innsauset med at et hvert land må ha lover, uten slike går alt til et visst sted, og kanskje er det riktig. Det er bare det at loven er ikke til for deg og meg. Loven er til for å regulere personers gjøren og laden, og for å beskytte den som eier. Britene, canadierne og australierne er for eksempel eid av The Crown, for øyeblikket symbolisert av dronning Elisabeth. I enhver rettssak i de landene heter det: The Crown versus NN. I Norge er det Den Norske Stat, egentlig Kongen mot NN. Hvis noen stjeler bilen «din», så kommer politiet. Blir tyven fanget, er det Staten som går til rettssak, ikke du. Du behøver ikke engang å være til stede. Det er Staten som straffer, det er staten som får boten. Kort og godt fordi det er Staten som er offeret, ikke du. Du eier nemlig ikke bilen, det er det staten som gjør. Det er din person som «eier» bilen, du er ikke denne personen, det er Staten som eier personen. Loven er til for å beskytte den store eieren av alt, Staten aka Kongen. 


For at vi ikke skal lage for mye bråk, har vi visse «rettigheter». Som demokratiets far, Solon (638- 558 f.Kr.) sa (ifølge Wikipedia): «Jeg gav til demos (de to lavere klasser før slavene) så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt sin ære, eller forsøkte å ta mer etter den», og «Demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie tømmer». Demokrati har ingenting med frihet å gjøre, enda mindre med din og min vilje å gjøre. Samtidig er det din og min vilje, stemme, som brukes for å legitimere at enhver stat egentlig er et diktatur. Vi vet bare ikke at det er slik, men skulle vi oppdage det, henvises det bare til at vi stemte jo for det, og at det er vår plikt å vite hva vi faktisk sier ja eller nei til hvert fjerde år. Samtidig er det personen som stemmer, ikke mennesket, personen er eid av Staten, vi begår med andre ord en kriminell handling hver gang vi stemmer. Vi handler på vegne av vår person, en person vi ikke eier. Fiffige greier. Likevel sier vi: Jeg er, jeg har, jeg eier. Ordet «jeg» blir mer og mer suspekt jo lenger inn i materien vi beveger oss.

 

Tillatelser.

Visste du at mange ting du gjør som en selvfølge, i utgangspunktet er forbudt, og at staten må godkjenne at du gjør noe ulovlig før du kan gjøre noe ulovlig uten å risikere rettsforfølgelse? I utgangspunktet er ekteskap forbudt. Ønsker du å gifte deg, må staten gi sin tillatelse. Å kjøre bil er forbudt, men du kan få en tillatelse, en lisens, førerkort, som gir deg anledning til å bryte loven. Alle i dette landet skal betale skatt, ren tvang. Men du kan få en lisens til å stifte et «selskap» (også person) som gir deg muligheter til å ikke betale skatt, altså til å bryte loven, du blir såkalt nullskatteyter. Det er i det hele tatt svært lite i dette landet (og i alle andre land for den saks skyld) som er lov. Det meste er forbudt, men du kan altså lisensieres til å bryte loven. Kort sagt, staten gir gjennom sine lisenser mottageren lov til å være kjeltring. Er det dette vi forstår med frihet? Har vi byttet friheten for rettigheter, rettigheter som er oss gitt «av dem» for at vi skal bråke mindre?


Keiser Nero kalte det brød og sirkus, men det er altså Solon som er førstemann til ideen som vi kjenner det. Husk også, det er personen som har «rettighetene», og som må følge lovene, ikke mennesket. Hva skjer med et menneske som ikke kan legitimere seg med et personnummer i dette landet? Du blir fengslet! Det pussige er også at dersom du har gjort noe staten mener er galt, er det mennesket de fengsler, ikke personen. Man kan ikke putte noe som ikke eksisterer annet som et mentalt bilde, i fengsel. Derfor blir du som anklaget ei heller bedt om å legitimere deg i rettssalen, de vil ha mennesket, ikke personen; oppgi navn, stilling og stand.

 

Jeg er/jeg heter. 

I gamle dager var man den og den til den og den/det. Fru Inger til Østråt, altså en gift kvinne ved navn Inger tilhørende gården Østråt. Man sa ikke jeg heter, men jeg er. Hvem er du? Jeg er Fru Inger til Østråt. Noen steder i Norge lever dette den dag i dag. I Risør, for eksempel, er denne skribenten Birger til Eystein, eller Birgæ ti Eystein, som de sier der litt lenger sør. Eystein er et bysbarn som mange kjenner. Birger er ikke fullt så kjent, så han må plasseres. Noen har kanskje hørt om Birger, men ikke møtt ham. Presentasjonen er derfor fullgod med Birger til Eystein, man er plassert, forklart og presentert på samme tid. Hva slags familienavn man måtte ha, er helt uinteressant; det sier jo ikke noe om mennesket, kun personen. I gamle dager presenterte man seg slik over det ganske land. Vi finner rester i Risør, men også i folkemusikken, hvor en slått er etter den og den fra der og der - no skal eg spela ein slått etter um Gamle-Andres ifrå Tinn. I gamle dager ville veldig mange visst hvem man snakket om etter en slik presentasjon. Dette var før navneloven av 1923, personnummer og kreditt. Merk for øvrig navnelovens § 1: Alle skal ha fornavn og et enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn.

Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her. Navnet er som vi ser, strengt lovregulert, og knyttet til person, ikke menneske. «Birgæ ti Eystein» var etter 1923 ikke lenger godt nok, selv om det i grunnen sa langt mer enn Birger Heiberg. Forskjellen burde nå være åpenbar; Birgæ ti Eystein er mennesket, Birger Heiberg er personen. Hva du heter, og hva du er, er i juridisk forstand ikke det samme, men i dagens allmenne språk er disse to synonyme. Språket har i seg nyanser som er meget viktige, da hovedverktøyet til slaveriet tross alt er språk. Det er vår oppfatning at nyansene i moderne dagligtale og skriftspråk er i ferd med å bli borte, kanskje med statens viten og vilje. Nyansert språk er i dag forbeholdt noen få, i særdeleshet jurister (!). For i lovens verden er ordene alt, og den minste nyanse kan utgjøre frihet eller helvete. Jo færre som vet dette, jo bedre, og jo flere lisenser. Og jo viktigere blir det å være politisk korrekt, som for tiden vil si at mer og mer er helt ålreit, bare du ikke slår noen, hverken i overført eller i konkret betydning. Men dagens språk er en annen diskusjon, vi lar den hvile for denne gang.

 

Hvem er så jeg?

Som vi skjønner: Å definere «jeg» etter å ha lest helt hit, blir ikke lenger like enkelt som da man begynte å lese. Å kunne definere «jeg» er derimot viktigere enn noen gang, særlig hvis man ønsker å bevege seg i retning det spirituelle og det åndelige. Man kan ikke bevege «jeg» i noen retning hvis ikke man vet hva «jeg» betyr. Da ender man fort opp med å virre omkring, kaste seg på den ene bølgen etter den andre, finne stadig nye guruer, metoder og terapier, for å ende opp ganske så forvirret og sliten. Hvilket er tilfellet med mange gode mennesker. 

I pedagogikken vil den gode lærer begynne med det kjente og med dette som utgangspunkt bevege seg mot det ukjente. Akkurat som med navigering til sjøs, eller i enhver orientering, om det nå er i lovverket eller i skogen. Hvis du da tror at «jeg» er klinkende klart, men ikke vet det, er man på ville veier, bokstavelig og åndelig. Hvis du tror du er en person, nå når du vet hva en person er, så forstår du at en person aldri kan oppnå noe som helst. Ting som ikke finnes, kan ikke oppnå noe. Så kan det tenkes at du mener at denne definisjonen ikke er så nøye, du vet jo hvem du er innerst inne, om det så heter person eller menneske spiller da ingen rolle? Jo, fordi selve orddefinisjonen er ikke det viktigste her, men bevisstgjøringen på hva din rolle som innbygger i et land betyr i praksis. Når du nå vet forskjellen på person og menneske, vet du samtidig at det du trodde var deg og din frihet, viser seg å være en død papiridentitet underlagt en lov som ikke er der for å beskytte mennesket deg. Jeg vil tro at en slik opplysning endrer perspektivet noe, hvis ikke har vi ikke klart å forklare dette godt nok. Og det er perspektivet som er det viktige her. Endringer i disse forhold som er beskrevet her, kan ikke finne sted før mange nok vet hva som har skjedd, og hvordan ting er definert. Enn så lenge godtar de fleste verden som den er, enten de vet det eller ei, og da er det lite som kan gjøres. På det individuelle plan, derimot, kan mye gjøres. 

Jeg er et menneske, ikke en person. Dette mennesket er av kjøtt og blod som strømmer gjennom kroppen. Kroppen gis liv gjennom en sjel. I denne sjelen bor følelser (ikke å forveksle med emosjoner). Bevissthet er noe som ligger i sjelen, hjernen er kun en mottager og administrator for bevissthetens utøvelse i denne tredimensjonale tilværelse, hvor kroppen er fremkomstmiddelet. Jeg er ikke en person, jeg er ikke mitt fulle navn, jeg er ikke underlagt noens skrevne lov, kun den universelle lov, en lov sjelen kjenner meget godt. «Min» person, derimot ...!

 

Kognitiv dissonans.

Kognitiv dissonans oppstår når en ny presentert eller opplevd virkelighet totalt krasjer med den vante virkeligheten. Er man opplært til og innsauset i en virkelighet hvor intet såkalt overnaturlig eksisterer, vil det oppstå kognitiv dissonans hvis et slikt menneske plutselig møter en synsk som forteller ting som bare vedkommende vet. Man fornekter rett og slett informasjonen for at en slags indre balanse skal gjenopprettes. Alle mennesker har behov for indre fred, balanse, harmoni og ro. Alt som truer dette, vil i utgangspunktet avvises. Dette er årsaken til at det er så inderlig vanskelig å presentere informasjon som strider imot rådende paradigme, understøttet av media og politikere. Nei, når det ikke er på Dagsrevyen, eller når ikke statsministeren sier noe, da finnes det ikke. Skremmende mange mennesker tenker slik. Dessuten, vi lærte jo på skolen at ... Lite tenker de fleste over at alle er lært det samme, mer eller mindre, og lite vet man at pensum ikke representerer virkeligheten, men et nøye utvalgt utdrag. Fri forskning eksisterer omtrent ikke, og den forskningen som finnes, er styrt og betalt av enten eliten med økonomiske interesser, eller stater med samme. 

Opplever du kognitiv dissonans av det som i denne artikkel er beskrevet? Fint, da har du to muligheter; enten å sove videre, eller å undersøke selv det som her presenteres. Følgende tekst florerer på Facebook om dagen: Sannhet er sannhet, selv om ingen tror den. Løgn er løgn selv om alle tror den.

 

Epilog.

«Prøver å finne meg selv», sang Finn Kalvik for mange år siden, og det er nettopp det det fortsatt handler om, 40 år etter sangen. Man er på leit, man søker, kjenner, føler, mediterer, søker, leser og lytter. Ingenting av dette vil føre til målet hvis du ikke vet hva du mener med «jeg». Hvem er jeg, er det viktigste spørsmålet enhver kan søke å finne svaret på. Først derfra kan videre utvikling finne sted. Alt annet blir kun ulike fargerike utgaver av din person, og de styrende ler hele veien til banken, vel vitende om at du er trygt inne i folden, selv om en og annen oppfatning kan se rebellaktig ut. Spørsmålene og, inntil videre, påstandene vi presenterer i denne artikkel, vil være meget forstyrrende og urovekkende for mange. Vi har, uansett tro og livssyn, trodd at vi eide oss selv, jorden vi trår på, og luften vi puster. Sannheten ser dessverre ut til å være en annen, og likner langt mer på temaet i Matrix-filmene enn vi liker. Én ting er virkningene av bedrageriet i den ytre verden, dette kan i liten grad endres på det nåværende tidspunkt uten mengder med ubehag. På det indre plan kan imidlertid mye gjøres, under forutsetning av at vi stiller det helt essensielle spørsmålet, hvem er «jeg», og godtar svaret vi finner. Først da kan en fungerende navigering begynne. Til orientering, den såkalte New Age-bevegelsen er startet med elitens velsignelse, vel vitende om at dens grunnessens ikke skiller seg fra hvilken som helst religion. Religion er som kjent makt. Noen utøver denne makten på en god måte. Det finnes tallrike prester, patere, rabbinere og mullaher som er genuint velmenende mennesker og utøver mye godt i sin gjerning. Men fortsatt er det makt, fordi de har plassert seg selv mellom deg og sin guddom, og en hvilken som helst gud skal fryktes og elskes. Det i seg selv er jo en kronisk kognitiv dissonans, som religionens menn ber oss om å bare akseptere. Slikt er intet annet enn rå maktutøvelse. 

Hver og en av oss er ganske så fastlåst i det vi opplever er virkeligheten. I det mer spirituelle miljøet er man riktignok ganske åpne for at ikke alt i denne verden er fysisk, at det finnes noe utenfor oss selv, og at hver og en av oss har et langt større potensial enn det vi til enhver tid måtte tro. Slike tanker er gode tanker, men vil det føre oss rett av sted hvis utgangspunktet ikke stemmer? Det blir som å navigere til sjøs, som nevnt. Du kan tro du er på et sted fordi landmerker og andre ting minner om et sted du kjenner. Dette blir ditt utgangspunkt for navigeringen. Når vil du oppdage at utgangspunktet var feil? Midt i seilasen, eller på slutten av den? Kan du i det hele tatt risikere å ikke vite, men bare tro? Antagelig ikke, når det blir fremlagt slik. Uansett kan vi aldri vite hva som er i enden av en førstegangsseilas. Vi kan tro mangt, og mye kan virke riktig og logisk, men vite? Det eneste vi kan reelt undersøke er hvem vi er, definere «jeg» og så begynne å orientere oss med et nytt paradigme i ryggen. «Jeg er veien, sannheten og livet, sa en kjent skikkelse fra religionen. Mon tro hva som egentlig var ment med det utsagnet.